Den 25. timen

Den 25. timen, skrevet av Per Olov Enquist i 1988, er et brennaktuelt stykke også i dag. For hvordan går vi som samfunn unge sårbare mennesker i møte? Stykket gir oss rikelig innpass til å stille noen spørsmål for tiden vi lever i.

Selve rammen for stykket omhandler en ung gutt som har drept to mennesker, og som senere også står til ansvar for drapet av en katt, og til sist ender med å ta sitt eget liv.  Hvordan kunne det gå så ille? Hvorfor klarer man ikke å hjelpe en mentalt forstyrret gutt tilbake til livet?  Gutten i stykket har mistet det trygge. Morfar er død. Og med døden forsvant også morfars hus, som var guttens livsramme og magiske univers. To mennesker overtar morfars hjem, og med det følger altså et dobbeltdrap. I handlingen møter vi psykologen som skal hjelpe, men som aldri klarer å nå inn til gutten. I motsetning gir presten seg hen med åpent blikk og en intens vilje til å forstå. Hennes romslighet blir vår inngang til guttens hjerte.

Den 25. timen. Regi: Petter Næss. På bildet: Gutten - spilt av Tani Dibasey.
Medvirkende skuespillere: Kamilla Grønli Hartvig / Psykolog og Ragnhild M. Gudbrandsen / Prest.

Morfars magiske univers, og som har vært guttens trygge base, pulveriseres på 1-2-3. Som resultat begår gutten et brutalt drap på to mennesker. Kan han klare å komme seg tilbake til livet igjen? Og på hvilke premisser hjelpes han? Hvorfor klarer man ikke gjennom faglige hjelpeinstanser å støtte en mentalt forstyrret gutt? Hvorfor manes hans negative atferd frem av en psykolog som egentlig skal hjelpe? Hva er det som gjør at en ung gutt i krise får en prest til å tvile på sin egen sterke tro?

Psykologen leder et forskningsprosjekt som gutten er en del av, men mangler det riktige verktøyet for å lykkes. Like mye som gutten knuses av hennes krenkende væremåte, rives hun selv i fillebiter. Det er vondt å se henne agere i noe som er dømt til å mislykkes.

En prest forsøker å gi guttens mørke en motvekt og har et sterkt ønske om å veilede ham tilbake til livet. Presten inntar en samhandling med gutten og får han til å reflektere fritt om livet og døden og alt det vi ikke kan forstå. Vi innlemmes i visualiserende drømmer og dype lengsler, langt bort fra skammen og utenforskapen.

Som motvekt til psykologen opplever vi presten som gjennom et åpent blikk ønsker å forstå gutten - også hans 25. time. Presten gir guttens historie nytt liv og vi får også bli kjent med de gode sidene ved han.

Hva er det som gjør at to godt integrerte kompetansemennesker som vet å være veivisere for mennesker i kriser velger to vidt forskjellige innganger til dette menneskemøtet? I motsetning til psykologen gir presten gutten aksept og anerkjennelse. Slik inviteres vi til å se han på nye måter. Gjennom genuine samtaler og høylytte tankespinn utspiller det seg et tillitsfullt bånd mellom gutten og presten. Et bånd som gir næring til det gode. Selv om handlingen slutter brutalt, evner presten å gi den en verdig utgang. Gjennom samtalene med gutten har hun vokst som menneske, og i all sin klokskap deler hun dette med oss. Tanker om livet, døden og den ekstra timen. Men hun gir avkall på presteyrket.

OM DEN DEN 25. TIMEN

Den 25. timen speiler den ekstra timen i døgnet som er utenfor vår lineære tid. I mytologien er dette gaupens time og rommer det mennesker ikke evner å verken tåle eller forstå - en ensomhetens time utenfor alt menneskelig fellesskap. Og like mye som denne timen er uforståelig for oss, står gutten i et mentalt mørke langt utover all menneskelig tålegrense.

OPPSUMMERT

Stykket tar opp eksistensielle spørsmål, og sier noe om hva som kan skje når det eneste trygge du har i livet blir borte. Samtidig drar regissør Petter Næss oss gjennom en systemkritisk reise hvor hjelpeapparatet selv bryter sammen.

Dette er virkelig en hårreisende og styggvond fortelling om en ung gutt i krise, samtidig som handlingen gir oss et vindu inn til noe vakkert. En prest lærer oss hvordan det relasjonsbaserte menneskemøte har verdi og kan gi næring til noe håpefullt og utviklende. I kontrast er det vondt å oppleve psykologens streben etter selv å bli anerkjent. Hun har ingen verktøy for å lykkes i møte med denne brutaliteten, og hele hennes tankesett er bundet opp i en systemisk strategi som ikke fungerer.

Vi anbefaler deg å se stykket! Spilles på Den Nationale Scene. Kjøp billetter her: www.dns.no

NYTTIG INFO

Annen hver dag mister vi et ungt menneske til selvmord i Norge. Svikter vi barn og unge i dag?, og har vi verktøy gode nok i møte med dem? Stykket gjør det aktuelt å stille disse spørsmålene. Vi må aldri slutte å reflektere over hvordan de unge har det og hvilke måter vi møter dem på.

Trenger du noen å snakke med? Ring mental Helse gratis døgnåpne hjelpetelefontjeneste: 116 123.

 Av: Trude Vaaga / Tendens. Foto: Sebastian Dalseide / Den Nationale Scene.

REGISSØR RØPER: Ikke alt gikk som planlagt

Regissør av dokumentaren “Si ingenting”, Rolv Lyssand Bjørø, innrømmer at det ikke alltid gikk etter planen i regien av den etterhvert så kritikerroste filmen om Marcus Kabelo Møll Mosele (Kamelen). Men slik er Marcus, og derfor ble det viktig å være spontan i produksjonen. Vi har aldri iscenesatt noe, og det var poenget, forteller han, og berømmer artisten for hans grenseløse ærlighet. Regissøren roser også artistens mamma, Siri, som han mener har vært en uvurderlig kilde til å forstå alle sider ved Marcus og hvordan han fungerer. Vi kunne ikke ha sittet med dette filmmateriale, og å utformet det på denne måten uten henne, forteller han.

Søren Sussemiehl Jensen (produsent),Louis (DJ),Marcus, Vincent Sunders (produsent), Adrian Rendell (hypemann) og regissøren. Foto: "yoshi2406".

Den kontroversielle artisten, Kamelen, er uredd og prater ærlig om egne feil. Han ble sett på som et problembarn og vet godt hva det er å bli plassert i bås fra tidlig alder. Diagnosen ADHD medførte sterk medisinering med mye frustrasjon og tankekjør. Fraværet av å ha en pappa preget han sterkt. Nå har det blitt laget film, og gjennom en tre års periode har regissør Rolv Lyssand Bjørø fulgt artisten sammen med fotograf Tor Edvin Eliassen og de danske produsentene i Goodtime Pictures. Til tross for en rekke negative medieoppslag og motgang for Marcus er det faktisk rebellen i han som nå har gitt han stor integritet på norske scener.

Rolv Lyssand Bjørø, regissør. Foto: "yoshi2406". RØPER STERKE SCENER: Det var noen alvorlige scener hvor jeg faktisk ble byttet ut av produksjonen for å simpelthen beskyttes, forteller regissør Rolv Lyssand Bjørø. Men de ble avgjørende å ha med for å fange helhetsbildet av Marcus. Jeg har vært forberedt på en historie gjennom denne produksjonsperioden som kunne gå i alle retninger. Marcus er en sammensatt person. Man kan ikke lære å kjenne han ved første møte. Og det var viktig for meg at filmen viste de mange sidene ved han. Gjennom filmen tar Marcus et oppgjør med seg selv og viser en enorm transformasjon som både menneske og artist. Før produksjonen hadde jeg ingen forhold til han, og jeg var ikke fan av han som artist. Nettopp det tror jeg balanserte produksjonen på en god måte, at jeg kunne være objektiv underveis. Nå kan jeg legge profesjonaliteten på hylla og si at vi er blitt gode venner, smiler regissøren. Vi tok en prat med han.

Hva er essensen i filmen?

Essensen i filmen vil jeg si er at Marcus utvikler seg enormt både som menneske og artist gjennom de årene vi følger han fra 2019 og frem til nå, og hvor han inviterer oss inn i et autentisk univers vi simpelthen ikke visste utfallet av da vi begynte. Etter vår første promolansering og finansielle støtte var i boks, havnet han for eksempel i fengsel , bare for å nevne noe. Likevel dreier retningen hans mot bedre og bedre valg. Vi er innom alt fra alvorlige aspekter hvor det som grenser mot lovbrudd kommer til syne, til at han dreier handlingene sine mot gode ting . Han begynner mer og mer å se at han betyr noe for andre. I filmen utvikler han et helt spesielt perspektiv både på seg selv og på livet generelt.

Hvem bør se filmen?

Dokumentaren når et bredt publikum nettopp fordi den speiler artistens mest sårbare sider og gir oss dyp innsikt i hans sterke relasjonelle og familiære bånd - som til tider står på spill. For selv om Marcus har en viktig stemme for de stemmeløse, er filmen vel verdt å se for folk flest. Seerne inviteres inn i et emosjonelt univers som det er lett å kjenne seg igjen i.

Som seer blir en dratt inn i noen sterke scener hvor han opererer på kant med loven. Hvordan var det å balansere det hele som regissør?

Det var et miljø og et univers som tok meg langt ut av komfortsonen. Jeg måtte stadig pushe egne grenser fordi her var mange scener jeg ikke var komfortabel med. Det var noen alvorlige hendelser hvor jeg faktisk ble byttet ut av produksjonen for å beskyttes. Vi snakker jo om negative miljøer som har påvirket han enormt. Mer kan jeg ikke si, men seerne vil selv forstå når dette utspiller seg i filmen.

Han har gitt sine ærlige kommentarer til overmakten gjennom tekstene sine og fått suksess på det gjennom stor sceneintegritet. Hvorfor vektlegger ikke filmen et større fokus på de harde disputtene mellom artisten og politiet?

Dette er et helt bevisst valg. Det er han selv som er fienden i historien, og det er dette som er essensen i filmen - Marcus sine indre demoner. Hans oppgjør mot politiet er for lengts ferdig. Albumet er et motsvar og han vinner spellemann på dette. Etter han satt i varetekt dro han rett til Austevoll på hytten og laget album. Han sparker veldig fra ved å signere og ferdigstille dette prosjektet. Dette er hans oppgjør mot politiet.

Vi ville heller ikke undervurdere seerne. Dette skal være opp til dem å tolke. For dette med politiet ligger jo selvsagt mellom linjene i filmen og advokatens nærmeste hånlige ord om nettopp dette får lov til å være inngangen til dokumentaren . Så har det også vært viktig å ikke integrere politiet på en forsvarsløs måte siden de ikke har mulighet til å kommentere handlingen i filmen. Vi skal være ryddige.

Har du som mennesket fått noe godt ut av dette?

Ja, faktisk. Jeg har nok blitt bedre på å gi slipp. Leve mer i nuet. Det er noe Marcus er god på. Det planlagte skjer ikke i hans univers, det har tidvis vært krevende, men det er også det som har gitt et riktig bilde av Marcus i filmen.

EN VIKTIG STEMME FOR DE TAUSE. På bildet: Marcus deltok under Tendens sin temautstilling “Straff skader” i Grieghallen sensommer 2021 og viste allerede da at han var en viktig stemme for de stemmeløse. Dette kommer også klart frem i filmen, hvor hans sårbare sider og emosjonelle univers utbroderes. Han kommenterer alt det vonde han til enhver tid bærer på og blir slik sett en viktig veiviser for andre unge som sliter.

Det er ingenting konvensjonelt med Marcus. Den kontroversielle rap artisten er uredd sine ytringer om en røff oppvekst og hans til tider krenkende møter med med politiet. Men det er ikke kampen med politiet filmen handler om. Kanskje er det litt undringsverdig, for i følge artistens advokat, og slik vi også har kunnet lese i media gjennom en lengre tid, kan det virke som om politiet har hatt et oppheng på å “ta” Marcus. Likevel gir regissøren bevisst spillerom for de emosjonelle og relasjonelle sidene i livet hans.

Han er kjent for å bruke musikken til å kommentere samfunnet på en uredd måte. Tekstene hans er ærlige tvers gjennom. Han sjonglere mellom å vise egen sårbarhet, som i låten Vil ba Vekk, og å ha et fryktløst skråblikk på politiets makthåndtering, som i låten “Si ingenting”. Han har blitt straffet for alvorlige handlinger og levd på kanten med loven. Så satt han også i varetekt i 5 måneder for noe han ikke hadde gjort og ble frikjent. Tre dager etter han slapp ut pakket han med meg studioet ut på hytten på Austevoll og lagde album.

Dere drar fra Stakken (Løvstakken) til Afrika. Det er litt av et spenn i filmen. Fortell.

Afrika er på en måte en reise i selve reisen. Og det er en viktig reise for filmen og for Marcus sin veiretning fremover. Han får noen begreper om livslinjen sin og et perspektiv på alt det gode han relasjonelt sett har og alltid har hatt. Den intense og solide kjærligheten til mamma Siri bare forsterkes og tydeliggjøres etter denne reisen.

Marcus var modig som tok oss med hit. Vi visste ikke utfallet av dette i det hele tatt. Samtidig er det egentlig veldig vesentlig for filmen, ikke fordi den sier noe om hvorvidt Marcus forsones med faren eller ei, men det gir han et større bildet av seg selv og sitt liv. Et perspektiv som også minner han på hvem han har i livet sitt fra før av.

Afrika har noen såre og uforutsigbare øyeblikk som er helt vilt autentiske og vonde. Disse konfrontasjonene som vi observerer gir oss et helt nytt vindu inn i Marcus sitt univers. Situasjoner der kroppspråk utstråler spenning, skuffelse, feighet, men også glede.

Var det noen ganger det var særdeles krevende å være regissør? Kan du røpe noen hemmeligheter kanskje?

Noen ganger måtte jeg ta en storhetsvurdering på hvorvidt vi skulle filme eller ei, særlig med tanke på tiden i Afrika og da vi filmet hans møte med faren. Vi viser en episode hvor Marcus bl a utfordrer farens komfortsone enormt. Som seer kan man nærmest kjenne på kroppen den hjelpeløse sønnen som møter en noe fjern pappa i et helt fremmed land.

Som regissør har jeg særlig ut fra disse situasjonene en dyp respekt for ærligheten hans. Disse scenene har gitt filmen en spesiell karakter.

Han har tatt et oppgjør med politiet og kommentert dem gjennom kompromissløse tekster. Likevel er filmen nærmest fri fra dette aspektet. Helt bevisst, forteller regissøren ( t.h) og legger til at Marcus innser til slutt at han må ta tak i seg selv. Fienden er han selv. Dokumentaren slutter med konstruktive fremtidstanker hvorpå artistens sønn blir nevnt med varme.

FRA MØRK OMTALE TIL GLANS: Nå når han både medias hjerter og folk flest sin varme når livet brettes ut i den nye dokumentaren «Si Ingenting». Norges fremste rapartist har for lengst sparket fra når det kommer til kontroversielle møter med overmakten og frustrasjonen over en pappa som aldri stilte opp. Han var lenge et negativt fenomen for politiet, men så er det også rebellen i han som har gitt han en solid integritet på store norske scener den siste tiden.

Vi anbefaler filmen!

Av: Trude Vaaga, redaktør Tendens.

Foto over: Nr 1,2 og 5/Foto: "yoshi2406". Nr 3: Tove Lise Mossestad Nr 4: Kristian Søvik

NYTTIG INFORMASJON

Kino hadde premiere 26 august

Film: Si ingenting / dokumentar om Marcus Kabelo Møll Mosele, kjent som artisten Kamelen.

Regi: Rolv Lyssand Bjørø. Fulgte artisten gjennom en 3-års periode.

Produsenter: Vincent Saunders og Søren Jensen, Goodtime Pictures

Fotograf: Tor Edvin Eliassen

NY STORSTUE

Fredag kveld var Tendens på den offisielle åpningen av Frescohallen med raus servering av mat og drikke. Vi gjorde oss opp en mening om interiøret og stemningen. Les under bildene.

Frescohallen: 1100 kvadratmeter med Axel Revolds (1887 – 1962) freskomalerier som bakteppe ( veggmaleri på våt mur).

Interiørdesign: Claesson Koivisto Rune. Restauranteier: Kjetil Smørås. Daglig leder: Yngve Hansen

En solid restaurering av Axel Revolds malerier kan nå oppleves i Frescohallen sammen med nydelig mat og et smakfullt interiør signert Claesson Koivisto Rune. Lune tekstiler og nedtonede farger passer byggets historie. Hallen er innredet klassisk tung, men med variasjonen mellom ordinære spisebord og komfortable loungesoner blir den aldri for tung. De transparente hyllene med vinflasker sentralt plassert er virkelig lekkert.

I motsetning til kunsthistoriker Gunnar Danbolt som tidligere i år uttalte i D2 at Frescohallen utelukkende burde være et lokale for kunst, synes vi tvert om at kombinasjon mat/kunst er et smart grep å gjøre i byen vår. Det mykner opp tilgangen på kunst for folk flest. Det er virkelig kult at freskomaleriene kan oppleves på denne måten sammen med et godt måltid mat. Tendens undrer seg noe over valget av spisestolene. Her stusser man over både farge og komfort når hallen ellers oser av myk, sober eleganse.

Maleriene til Revold skaper en helt spesiell stemning og fungerer som gledesrop i interiøret. Gjør du en visitt på barens tak kommer man tett på dem.

Av: Trude Vaaga. Foto: Dag Sandven

VISUELL JAKT

Trender kommer og går, og stadig finnes det fristelser der ute. En blind trendforelskelse kan lett bringer oss inn i en evig jakt på det “perfekte”, en visuell strøkenhet som selvsagt ikke finnes. Siden etableringsåret til Tendens i 2013 har vi stadig forsøkt å påvirke våre lesere til innredning som gir varighet. Nå ser vi at dette er tendenser som flere er bevisst på.

Som sosiolog er jeg nok over gjennomsnittet opptatt av hvordan ytre strukturer påvirker oss som enkeltindivid.  Professor i sosialmedisin, Per Fuggeli, gav oss noen tankevekkere når han uttrykte at vi nordmenn til stadighet søker et liv fylt med lykke, glede, utfordringer og spenning. I jakten glemmer vi dimensjoner som nederlag, tap, sorg eller tomhet, sa han. Jeg tror at Fuggelis utspill også kan speile litt av det som skjer når vi skal innrede våre hjem. For med alle inspirasjonskanaler som finnes, Tendens inkludert, kan man lett havne i en evig jakt på noe som aldri blir godt nok. Midt oppi alt glemmer vi kanskje oss selv og den personlige nerven som burde være hjemmets absolutte midtpunkt.  For hvorfor skal man investere og investere i boligen hvis man glemmer å bo?

Positive tendenser! Selv om jeg tror alt for mange fremdeles lar seg forblinde av glansfulle interiørbilder, ser vi også en positiv dreining mot forbrukers behov til å innrede personlig og langsiktig. Vi investerer i møbler og objekter med kvalitet og som dermed kan gå i arv. Vi ønsker å vite noe om produktets historie og hvem designeren er. Disse tendensene må vi underbygge, og gleder oss over å gjøre det i våre ulike mediekanaler.

Et hjem må være et hjem, og selvsagt ikke en utstilling. Vi heier på et hjem i bevegelse med menneskene som bor der. Den personlige gløden og gleden ved det “å bo” må ivaretas gjennom en innredning som speiler hvem vi er.

Det er ingenting som er korrekt. Heldigvis.

Trude Vaaga , redaktør i Tendens

PÅ TIDE MED AVKRIMINALISERING

Med rusreform og foreslått avkriminalisering uten bruk av straff har vi en historisk mulighet til å legge bak oss det mørke kapittelet som er norsk ruspolitikk i moderne historie. Det sier styreleder i Normal Norge, Andre Nilsen, som i tillegg til å være politisk engasjert, også har en sterk personlig historie. Les intervju med Nilsen under bildet.

Styreleder i Normal Norge, Andre Nilsen, deltok under Tendens utstillingen “Straff skader”.

Hva engasjerer deg mest med rusreformen?

Det som engasjerer meg mest med rusreformen er at den er en viktig mulighet til å endre kursen bort fra straffesporet i ruspolitikken. Det åpner for å behandle brukere som verdige individer. Rusreformen er et lite, men viktig steg i riktig retning, bort fra straff og stigmatisering. Reformen skaper rom for omsorg og ikke minst respekt for brukere av ulovlige rusmidler sine menneskerettigheter.

 Hva tenker du om at rusreformen sensommeren 2021 ble frontet gjennom en kunstutstilling i Grieghallen?

«Straff skader» er en sterk og effektiv måte å kommunisere konsekvensene av straffepolitikk på. Jeg er stolt av å få bidra til dette prosjektet. Bilder og kunst, generelt, kan fortelle en historie på en helt annen måte enn hva man vanligvis ser i f.eks politikken. På en måte som treffer oss rett i hjertet. Det føler jeg virkelig disse bildene gjør. Historiene bak bildene er fortalt mange ganger tidligere, men nå har de fått nytt liv og ny form gjennom disse bildene. At utstillingen fant sted i Grieghallen synes jeg var treffende. Det er sentralt geografisk og ikke minst er Grieghallen en stolt institusjon for kultur, og rusreformen handler også mye om kultur, mener jeg. Om å endre den måten vi tenker på og hvilke historier vi forteller oss selv og hverandre i hverdagen. Kunst og kultur spiller en viktig rolle i å bryte stigma og fordommer.

Tanker om ungdommer streben etter å passe inn i dagens samfunn?

Det er menneskelig å søke etter å passe inn et sted. Behov for aksept og tilhørighet er viktig for oss alle. I dagens samfunn er nok også søken etter status og anerkjennelse et større fokus for mange unge enn før. Med dette kommer det naturligvis en følelse av mer press for å prestere. En viktig motivasjon for å innføre rusreform er nettopp for å sikre en fremtid der unge ikke lenger straffes, stigmatiseres og dyttes i utenforskap, som igjen kan føre til tap av tilhørighet og følelsen av å være mislykket. Dagens samfunn er utfordrende nok på mange måter fra før. Det er ingen grunn til at myndighetene skal være en drivende faktor for sårbare ungdommers problemer. 

 Har du noe du vil si til de unge?

Generelt vil jeg si til unge i dag at det er viktig å prøve å gi litt faen i å prøve å passe inn. Livet er langt, du skal prøve og feile. Eksperimentere og lære deg selv å kjenne, spesielt i ungdomstiden. Ikke tenke for mye på hva andre måtte mene om deg. 

Samtidig som det er viktig å leve livet mens man kan er det også lurt å prøve å skape gode rutiner for seg selv. Prøv å gjøre det til en vane å gjøre de «kjedelige» tingene som du vet er bra for deg. Livet handler om balanse. Anbefaler fast døgnrytme med nok søvn og legge fra seg mobilen når en legger seg. 

Husk at sosiale medier er et uriktig glansbilde av folks liv. Sannheten finnes ikke der. Og om livet blir veldig tøft - snakk med noen du stoler på. Det hjelper å prate. Ikke vær redd for å be om hjelp. 

Utstillingen ble arrangert i regi av Tryggere Ruspolitikk og Tendens. Bergen sanitetsforening var en sentral samarbeidspartner for gjennomføringen i Grieghallen.

Saken er laget av: Trude Vaaga, redaktør i Tendens.

Foto: Tove Lise Mossestad / For Tendens.

FRANCISCO MED UNIKT BIDRAG

F A K T A
Gullsnitt og luerzers archive prisvinner Francisco Munoz har gjort foto- og filmarbeid for en rekke aktører innen reklame og for artister som bl a Real Ones, Abbath, Fanny Andersen, Fjorden Baby, John Olav Nilsen og gjengen, Lars Vaular, Ralph Myerz, Josefin Winther for å nevne noe. Nå er han aktuell som fotokunstner bak den sterke utstillingen til Tendens som setter kreft og mental helse på dagsorden.

Dette er det vanskeligste jeg noen gang har gjort, forteller Munoz om Tendens temautstilling som speiler behovet for psykososial oppfølging i et kreftforløp.

---

Jevnlig har han hatt utstilling av personlige kunstprosjekter, men sjelden har det vært så krevende som denne. Jeg sa umiddelbart ja til å skape kunst for dette prosjektet, forteller Munoz, men legger til at dette er det vanskeligste han noen gang har gjort. Les intervjuet her.

---

Hvorfor valgte du å si ja til dette arbeidet?

Hvordan kunne jeg si nei? Alle kjenner til kreft og vi har det i livene våre. Det ligger så nært oss alle.

Temaet i bildene er basert på kreftpasienters erfaringer og opplevelser. Hva har du tenkt om dette?

I dette tilfellet speiles følelser knyttet til det å ha kreft.  Kameraet mitt fanger geometriske former, mens betrakters øyner fanger forhåpentligvis følelser. Jeg er opptatt av det uendelige, tid i former. Et fotografi vil gi betrakteren en følelse av tid og jeg håper at fotografiene mine kan gi noen svar gjennom å vekke følelser. Nøkkelen ligger i oss selv. Det er også derfor denne temautstillingen er spennende å jobbe med.

Har du noen øyeblikk som er sterkere enn andre i dette arbeidet?

Jeg har ganske mange sterke øyeblikk, som da jeg jobbet med reflekterende tekstiler i naturen og mennesker i vann. Her var så mange små og store partikler i et uendelig univers. Jeg er en veldig følsom person og tillater meg å gå dypt inn i materialet, samtidig må jeg gi slipp på meg selv for å skape noe.

Hva er den viktigste nerven i utstillingen synes du? Hvordan skal betrakter se den?

Det er så mange nerver i utstillingen. Men det viktigste er at den både opplyser og gir håp. Følelser er et viktig verktøy.  Bilder gir så store inntrykk. Tenk om betrakter kanskje blir påvirket til å gjøre noe med budskapet? Det er det vi prøver på, å påvirke gjennom følelser.

Du har samarbeidet med Trude Vaaga som har regi på utstillingen og som er initiativtager. Hun har selv nøkkelerfaring som pasient. Hvordan har det vært?

Det har vært kjempefint. Men også hardt.

Rent kunstnerisk har jeg tenkt: Hvordan skal jeg slippe meg løs som kunstner uten å tenke på at Trude er en venn? En skuespiller klarer å grine på jobb. Men i mitt tilfelle har jeg jobbet med ekte hjertesmerte og måtte balansere det hele med et objektivt blikk. Kanskje er det denne balansejobben som står sterkest for meg og som jeg tror gjør utstillingen veldig spesiell. Jeg håper det.

Les mer om utstillingen HER.

---

---