GJENFØDELSE - EN KUNSTSAMTALE

Fra å være direktør på et av Nord Europas største kunstmuseer til å lage et kommersielt galleri for samtidskunst i Kronstadparken har han gjort det som kanskje mange av oss lenge har håpet på: Å returnere til Bergen for å representere kunst i Høyersten stil. Uten kommunal støtte og fri fra det institusjonelle skal de drive med kunstsalg og løfte frem etablerte og nye kunstnere. Les mer under bildene og gå ikke glipp av kunstsamtalen nederst!

Selv beskriver Erlend Aalbæk Høyersten løsrivelse- og flytteprosessen som en slags gjenfødelse, og bedyrer at tilbakekomsten godt kan minne bergensere på at byen vår er eksotisk. Og kanskje er det nettopp det dette er - en gjenfødelse - å starte helt på nytt, nå er han fri fra institusjonelle konvensjoner, og har tydelige ambisjoner om å jobbe i verden fra Bergen.

Fremdeles uredd, ukonvensjonell og ambisiøs. Men klar for noe nytt! Gjennom Høyersten Contemporary statuerer Erlend Aalbæk Høyersten sammen med sin kone og medgründer, Simone Aalbæk Høyersten, et nytt galleri som antagelig allerede har skapt forventninger blant mange kunstinteresserte. Så er det ingen andre gallerier i Norden som ledes av en kunsthistoriker som har vært museumsdirektør i 18 år heller. Aalbæk Høyersten kan tillate seg å jobbe i verden fra Bergen. Og det gjør slett ingenting at han kaller byen vår eksotisk.

Høyersten Contemporary har med sine 500 m2 i Kronstadparken en sirlig planlagt rominndeling. Vi besøker galleriet, som enda er under restaurering, men skal ferdigstilles i disse dager. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene.

Simone Aalbæk Høyersten: MA Kunsthistorie fra Universitetet i Aarhus, formidler Kunsthal Aarhus.

Erlend G. Aalbæk Høyersten: Cand. phil Kunsthistorie fra Universitet i Bergen, tidligere museumsdirektør på Sørlandets Kunstmuseum, KODE og ARoS

Kuraterer selv: Life, Death and Rebirth er tittelen på galleriets første utstilling som åpner 28. april. I et nakent, kompromissløst arbeid vil han si noe om de prosesser vi som mennesker må tåle å stå i gjennom et livsløp og som omhandler det vanskelige, uunngåelige. Men i dette omfavnes også det vakre. Det sårbare går hånd i hånd med det gledesfylte. Dualiteten i utstillingen er kan hende en personlig speiling av kuratorens komplekse livsreise?, men like fullt er det en hyllest til det å være menneske og å leve på trass, på tross og i glede og åpenhet, forteller han i vår kunstsamtale som du kan lese i sin helhet nederst.

LIVET, DØDEN OG GJENFØDELSE: Tittelen på sin første utstilling i det nye galleriet er nøye gjennomtenkt: Life, Death and Rebirth. Den sier noe om det mest dyptgående mennesker må forholde seg til i et liv, og som utelukkende omhandler noe av det skjøreste ( og vanskeligste) ved det å være menneske. Slik den tidligere museumsdirektøren har stått støtt i stormer og diverse medieomtaler gjennom årene, står han særdeles støtt i dette helt skjøre, eksistensielle landskapet også. Han har tydelige tanker om utstillingens røde tråd, og tittelen er slett ingen tilfeldighet.

Fascinerende kontrast: Parallelt med den rent kommersielle fornemmelsen man får når et galleri med internasjonale ambisjoner etableres, er det ikke til å unngå å legge merke til Aalbæk Høyerstens åpningsutstilling med en tittel som omfavner alt annet enn kommersialiteter: Life, Death and Rebirth.

Dere har valgt å forlate Aarhus og å flytte til Bergen. Fortell!

Vi ville noe nytt, både geografisk, følelsesmessig og profesjonelt. Bergen har en helt unik energi og har et fantastisk potensiale. Man glemmer gjerne at Bergen er et eksotisk og annerledes sted, sett fra andre steder i verden. Det ville vi være en del av og skape ut ifra. Vi sier at vi skal jobbe i verden fra Bergen.

Hva er kunst og når kan man si at kunsten er god?

Det er umulig å gi et godt og kort svar på hva kunst egentlig er, og hvorfor noe fremstår som bra mens noe annet ikke gjør det. Men for oss er god kunst noe som pirrer øynene, intellektet, følelsene, og som kaster deg ut i nye tankemønstre.

God kunst glemmer man ikke så lett og den danner ofte flere spørsmål enn svar. Vi har begge en stor glede når håndverket og utførelsen spiller sammen med det godt tenkte.

Hva er visjonen med Høyersten Contemporary og hva vil dere kunne skilte med som andre kunststeder i byen ikke har?

Størrelsen er kanskje det første man legger merke til og som skiller oss fra andre steder i Bergen. Vi har ambisjoner for galleriet, vi skal være et tydelig sted i Bergen, men også Norden. Vi vil ta talenter fra Bergen ut i verden, samtidig skal vi hente verden til Bergen. Med tiden vil man også se at store internasjonale nettverk vi kommer med kommer til å bli manifestert i galleriet.

Erlend - du er godt kjent i bybildet. Kjenner du på noe forventningspress…? Og hva kan så bergenserne forvente seg av dere?

Ja, men forventningspresset er det først og fremst jeg selv som lager. Bergenserne kan forvente seg mye fra oss, høy kvalitet, men også variasjon.

Hva mener du er særegent med denne byen Simone – og hvilke forventninger har du til kunstpublikummet?

Sett på som danske og jyde har denne byen en helt særlig og tydelig energi. Bergenserne sier hva de mener, og det er utrolig befriende for meg å oppleve. Jeg regner med å merke bergensernes engasjement - det merker jeg allerede, noe som er skjønt å oppleve. Og så håper jeg, at bergenserne vil bli stolte av å ha Høyersten Contemporary i Bergen. Jeg er i alle fall stolt av, og glad for, å etablere galleriet akkurat her.

Tittelen på åpningsutstillingen heter “Life, Death and Rebirth». Og du står selv som kurator Erlend. Fortell!

 Jeg har kuratert mange utstillinger i mitt liv, og det er en spennende og kreativ prosess, som gjerne begynner med en tanke, en idé, ofte inspirert av kunst man ser på eller noe man har lest. Så syr man dette sammen til en helhetlig utstilling og forsøker å skape mening med sammenstillingen av kunstverk, som i seg selv har iboende mening.

Jeg ville lage en slik utstilling for å markere åpningen av galleriet. Et galleri som på mange måter kan beskrives som en gjenfødsel for oss. Life, Death and Rebirth handler om hvordan man må forholde seg til det uunngåelige, altså døden eller det å si farvel til mennesker man elsker, men også om hvordan omfavne livet og glede seg over det selv om det har påført en sår og til tider kan oppleves som fryktelig.

Utstillingen handler om det vakre i det å reise seg, og leve på nytt, når alt ellers tilsa at det letteste ville være å legge seg ned. Det er en hyllest til kunstnere, men også det å leve på trass, på tross og med glede og åpenhet.

For mer informasjon om Høyersten Contemporary kan du lese her.

Av: Trude Vaaga

Foto: Tove Lise Mossestad

Appell av Trude Vaaga, Haukelandsparken 27. oktober

INNLEGG, Bergen Næringsråd – 27. oktober. Haukelandsparken.

Trude Vaaga holder en appell på Bergen Næringsråds fagfrokost. Med et organisasjonssosiologisk blikk foreslår hun en endring i norsk kreftbehandling, hvor en psykososial oppfølging av hver enkelt pasient må implementeres fra diagnosedag. Under bildet finner du den i sin helhet:

Kjære alle sammen! Jeg vil kort snakke om kreft og mental helse satt i system.

Gjennom en to års periode har jeg hentet inn data ved hjelp av intervju og samtaler med pasienter og et knippe helsepersonell ved kreftavdelingen, Parkbygget, for å samle innsikt i hvordan det er å stå i kreft og å være kreftpasient.

 Det forbauser at det ikke finnes en tydeligere plan for psykososial oppfølging i et kreftforløp.

Det må ikke være tvil om at mennesker som mottar et budskap om kreft trenger hjelp, på ett eller annet nivå, både «der og da», og gjennom kreftforløpet.

La meg understreke først som sist: Det ligger i ryggmargen til helsepersonell å yte omsorg og varme til sitt fulle. Problemet er bare at hjelpen ikke er satt i system, og da blir den litt tilfeldig.

I dag hviler ansvaret i stor grad på pasienten selv. Kan hende man får en gul lapp med et telefonnummer på til en psykolog, eller f eks en brosjyre om tilbud på det nye flotte Vardesenteret. Men pasienten må selv være offensiv og tråkle seg over dørstokken. La meg si det klart: En pasient er ikke i stand til å ta dette ansvaret. Og det bør heller ikke være en pasient sitt ansvar.

Man trenger verken være matematiker eller fremtidsforsker for å forstå at mental slitasje hos kreftpasienter med traumer og det som oppstår i dette smertespennet, gir store konsekvenser, både på individnivå og i et samfunnsøkonomisk perspektiv.

Kreftpasienter er en voksende gruppe og bare i dag bruker Norge flere milliarder årlig på pasienter som etter endt behandling ikke kommer seg «tilbake til livet». Arbeidslivet går glipp av store ressurser, og med fremtidens statistikk for overlevelse, er det all grunn til bekymring!

Det er på tide å se HELE mennesket i behandling. For hva hjelper det å bli kreftfri dersom livskvaliteten ligger igjen i sykeshuskorridoren?

Helt konkret foreslår jeg følgende:

Fra den dag en diagnose stilles bør det foreligge en kartlegging av pasientens mentale tilstand. En påfølgende tiltaksplan må journalføres sammen med øvrig behandlingsplan.  Man vil da oppnå en treffsikkerhet i pasienttilpasset kommunikasjon og i de konkrete tiltakene som eventuelt settes i verk ( f eks henvisning til Pusterommet eller Vardesenteret hvor man har tilgang på familieterapeut, psykiater m.m).

Under dagens fagfrokost diskuterer vi fremtidens organisering av liv og helse. Det pekes på mulighetsrom når det kommer til digitale løsninger, IKT og innovative krefter. Og de nye byggene som nå er kommet opp er løsningsorienterte for både pasient og behandler.

Denne fremoverlentheten vil jeg gjerne se i kreftbehandlingen på Parkbygget ved Haukeland Universitetssjukehus. Jeg har dialog med avdelingsleder, Hans Petter Eikesdal, og det er ingen tvil om at vi har en felles forståelse for dette problemet. Men det gjelder å iverksette, selv om det selvsagt krever store skritt. Følgende kan man likevel notere seg: Dette er kostnadseffektivt. Det er fremfor alt snakk om smarte løsninger og vilje til endring. Og det er dokumentert at pasienter får det bedre, og at mange lever lengre.

Det er en glede å kjenne til Stein Kaasa med prosjektet MyPath, som er internasjonalt forankret og hvor Norge er med. Vi følger med på dette prosjektet og er i dialog med Kaasa og hans forskerteam. Vi håper at Tendens kan bidra på et eller annet nivå opp mot det norske teamet. Det er altså snakk om pasientsentrert behandling - somatisk og mentalt. Det ene utelukker ikke det andre.

Det er bare et spørsmål om tid, tror jeg, før samtlige norske sykehus må foreta en implementering av pasientsentrert behandling. Om det blir gjennom MyPath eller andre prosjekter vil tiden vise.

På vegne av kreftpasienter her i Vest vil jeg uansett utfordre Haukeland Universitetssjukehus og Parkbygget til å bli en foregangsmodell i dette arbeidet. Norges historien startet på Vestlandet, og jeg ser ingen grunn til at ikke historien om mental helse i et kreftforløp kan starte nettopp her!

//Trude Vaaga, redaktør i Tendens.

EIN HYLLEST TIL KVARDAGEN -og vestlandskulturen!

Det er hot å vere vestlending og den prisvinnande skodespelaren Henrik Mestad veit å nytte seg av nettopp det. Stykket med tittel Alle fantastiske ting er skreddersydd oss i vest, både når det kjem til innhald og målføre. Og det likar me!

På kav Bømladialekt er det ingen tvil om at me trur på gleda han deler over det å trekke teiner eller å sitje på det vesle kjøkenet saman med foreldra på Rubbestadneset - kor mor spela på piano.

I Tendens har me jobba mykje med å inspirere dei unge til å sjå verdien av kulturarva vår: Den storslåtte naturen, det gode gamle håndverksfaget og verdien det har å stoppe opp og ha tid til å reflektere. Me er bekymra for overflodssamfunnet som byr på stress gjennom uendeleg mange valmogleheiter Er me på veg bort frå det trygge? Kva verkøtykasse har dei unge når det kjem til å takle livet sine store og små utfordringar? Tendens var heldig å vere på premieren til Alle fantastiske ting - ein komedie som nettopp tek for seg kva som veg tyngst når livet er på det mørkaste. Og kanskje er dette ei særskild påminning med tanke på ungdomane våre? Etter framsynigna fekk me ein prat med skodespelaren sjølv.

Alle fantastiske ting er ein komedie som dreg oss inn i livet til en 7 år gamal gut som gjer det til eit livsprosjekt å muntre opp den djupt deprimerte mora si frå å ta sitt eige liv. Mora er på sjukehus og far seier ho “har gjort noko dumt” . Så lagar guten ei liste over alle fantastiske ting i verda. Ting som skal gjere livet til mora verdt å leve og som kan muntre henne opp. Lista er også ei nødvendig motvekt frå alt det vonde guten kjenner på og bekymrer seg over.

Kan du nevne hundre ting som gjer livet fantastisk? Tusen? Kva med ein million? Trass i alt alvoret, inviterer skodespelaren publikum leikent med inn i scenekunsten. Kanskje er det eit dristig prosjekt? Men ingenting går gale når skodespelaren heiter Henrik Mestad.

Tidsreisa fram til guten sin vaksne alder er prega av ei djup sorg og redsle, men likevel sprett karakteren inn og ut av dette mørke ved å leite fram alt som kan vere fantastisk ved livet. Fortel!

Forteljinga er ein hyllest til det enkle og kvardagslege, og til det tilsynelatande ubetydelege. Døme på dette er å sykle i nedoverbakke eller å trekkje nokre teiner. Dette er altså ei feelgood framsyning, som trass i eit dystert bakteppe, feirer livet.

Komedie med eit tungt bakteppe frå Oslo til Det Vestnorske Teateret i Bergen. Skodespelar Henrik Mestad deler ei håpefull forteljing om alle fantastiske ting som gjer livet verd å leve. Med eit barnlig blikk, banalt kroppspråk og ein autentisk iver bak kvart ord som vert spytta ut inkluderer han oss i livsprosjektet sitt og i tidsreisa fra 7-åring til vaksen alder.

Kva vil du seie er det mest essensielle i forteljinga?

Det som er fascinerande er at ein midt i ein alvorleg livssituasjon faktisk kan få auge på noko fint. Og at dette ofte handlar om det kvardagslege. Guten søker alt det som er vakkert og fantastisk og skriv det ned på lista si. Til inspirasjon for mora, men like mykje for å redde seg sjølv frå å bli deprimert. Han har ei redsle for det.

Tidsånda vår: Var det noko pandemien lærte oss så var det at ein i kriser prioriterer tryggleik framfor fridom. Brått var ikkje overflodssamfunnet det me trengde. Henrik Mestad og Alle fantastiske ting gjev oss også ei påminning om dette. Å sjå det store i det enkle. Kanskje er me i ferd med å redefinere omgrepet livskvalitet?

Kva er bodskapen slik du ser det?

Det er litt underfortalt kanskje, men stykket gir oss ein peikepinn på at ein treng nokon å snakke med i tunge stunder, og at eit offentleg hjelpeapparat nok mangla i guten sitt høve. Denne guten var 7 år på 80-talet og kanskje mangla det eit system for bearbeiding av sorg den gong?

Konklusjonen i stykket er nok at denne lista ikkje var eit godt nok verktøy for han. I vaksen alder må han bearbeide heile livslinja si hos ein psykolog.

Kva tenkjer du om barn som veks opp i dag?

Kanskje er ein litt redd for kjensler i dag? Det er så viktig å lære seg å setje ord på kjensler. Alle har det tilsynelatande godt. Det er eit veldig polert samfunn me lever i. Det er jo slett ikkje slik røyndomen er. Me treng nok å minne oss sjølv på dette, særskild med tanke på det overflodssamfunnet med lever i.

Det er ei håpefull forteljing dette her. Skal ein alltid halde fast ved eit håp tenkjer du?

Å, ja! Me må sjå oss kring. Og det er ofte dei enkle og heilt elementære tinga ein treng halde tak i når livet er som tyngst. Og så må ein aldri gløyme at gleda fins i det vesle enkle. Det å samle seg rundt eit matbord, slik ein kanskje gjorde mykje meir av før i tida. Eller som eg skildrar i stykket kor fantastisk det er å trekke nokre teiner.

Kva tykkjer du er best med Bergen då?

Bergen er som ein landsby, her er så mykje å sjå på ei og same tid. Eg er så fascinert av dette industrieventyret ein ser i alle store fiskefartøy, samstundes som det er ein slik pulserande by der musikk, litteratur og teater er framtreiande. Denne kontrasten likar eg.

OPPSUMMERT

Så er det kanskje slik at hemmeligheten i livsgåta ligg i det enkle. Eg minnast sjølv somrane slik dei var før: Smak av salt sjø, lukta av gassbluss på hyttetur når egg skulle kokast til frukost og omsorga eg kjende i heimelaga saft på flaske. Det er noko med refleksjonane skodespelar Henrik Mestad dreg oss inn i, enten det er å sykle i nedoverbakke, ete ein is eller finne gleda over storslått teinetrekking longs kysten på Rubbestadneset. Han minnar oss på å sjå det store i det enkle. Men er me i ferd med å miste dette? Ein les stadig om ungdom som slit og statistikken for psykisk helse ser dyster ut for denne generasjonen.

Tradisjonelle verdiar, som i større grad gir rom for å stoppe opp og sjåa gleda i det enkle, har heldigvis dei siste åra vore i emning. Me er heldige som har scenekunst som kommenterer tidsånda vår og som minner oss på kva som eigentleg betyr noko - når alt kjem til alt.

Sjå stykket!

Tekst: Trude Vaaga, Tendens Foto: Øyvind Ganesh/Over Norge

Framsyningsperiode: 20.10 – 05.11. Tilrådd aldersgrense: Frå 13 år

Av: Duncan Macmillan og Jonny Donahoe.
Omsett av: Hans Morten Hansen
Bearbeiding av tekst: Bjarte Hjelmeland og Henrik Mestad
Regi: Bjarte Hjelmeland
Med: Henrik Mestad

NY LEDER FOR MESSEN

Heia Bergen!

Det er en stor glede å annonsere at dyktige Maria Valding Seim blir Interiør & designmessens prosjektleder. For ingenting vil være overlatt til tilfeldighetene med Maria ved roret. Hun er for mange i bransjen et kjent ansikt og vet å skape liv og røre på store publikumsflater. Det gleder oss at publikumstrivsel og bevissthet rundt god design er stikkord hun allerede har på skisseblokken. Les intervjuet med henne under bildene.

Maria Valding Seim, Senior Prosjektleder i Apriil, skal lede den populære publikumsmessen videre sammen med et knippe kollegaer. Hun var tidligere prosjektleder i Bergen Design Festival (tidligere Raff Designuke i Design Region Bergen), og er derfor dreven i å lage gode arrangementer for byen og folket. Maria er utdannet interiørdesigner og økonom, og har jobbet innen eiendom, også med ansvar for interiør og utforming.

Nå skal du lede messen. Hvilke tanker gjør du deg om dette?

 Jeg ivrer etter å ta fatt på oppgaven - med alt det innebærer av hardt arbeid og moro!

Trude har gjort et fantastisk arbeid og har gjennomført vellykkete messer på løpende bånd med kvalitet i alle ledd, som bergenserne har gått mann av huse for å besøke. Nå skal Apriil Event videreføre den gode trenden og styrke den fantastiske møteplassen og publikumsarena som er skapt. Å inspirere og engasjere bergenserne til videre bevissthet rundt design, interiør og bolig står sentralt.

Messen er en velkjent arena for bergenserne, hvorfor tror du den har vært så populær? Har du tanker om fremtidens messe?

Messens popularitet har helt klart sitt utspring i sin gjentakende aktuelle, fengende og nyskapende tematikk, høye kvalitet på utstillere, gode faglige innhold og profesjonelle gjennomføring.

Vi kan love at kommende interiør-og designmesser vil videreutvikle salgsarenaens gode og unike møteplasser med stor publikumstrivsel.

Det er stort for Tendens å meddele at Apriil skal føre Interiør & designmessen i Bergen videre. Daglig leder Harold Sletten uttaler i en pressemelding at arenaen allerede er godt kjent for å by på det beste innen design og interiør, og er blitt et ikon i byen. Dette skal vi styrke og videreutvikle i samråd med bransje og utstillere, forteller han, og er veldig fornøyd med at Maria Valding Seim skal lede arbeidet. Han legger også til at et knippe kollegaer har erfaring med messegjennomføring og vil være viktige kompetansemennesker for Maria å ha på lag.

 Hva er ditt forhold til interiør, bolig og design.

Forming av verden rundt oss,  fra bygninger til interiør og design samt bevissthet rundt estetikk, funksjon, kultur og miljø ble tidlig en del av livet - min far jobbet som arkitekt og tok sånn sett jobben med seg hjem på utmerket vis. Gjennom mitt virke i Design Region Bergen jobbet jeg tett innpå- og fikk et godt innblikk i bransjen. Min interesse for omgivelsene resulterte i utdannelse som interiørdesigner i voksen alder.

Hva gleder du deg mest til å ta fatt på med messen ?

Det skal bli stor stas å invitere og samle trofaste tilhengere, nytt publikum og dyktige utstillere til nok en gang gode opplevelser rundt det ypperste innen interiør, design og faglig innhold til Norges største salgs- og publikumsmesse.

Vi ønsker Maria og team lykke til!

Vil du være utstiller på messen, eller har andre spørsmål? Kontakt:

maria.valding.seim@apriil.no / 930 98 241

APRIIL OVERTAR INTERIØR & DESIGNMESSEN

UTSTILLERE OG PUBLIKUM! Det er en stor glede å annonsere at det er Apriil som skal føre vår populære publikumsmesse videre. Det er derfor all grunn til å skru opp forventningene til neste års Interiør & designmesse. Den nye prosjektlederen er allerede på plass, og det er ingen tvil om vi er stolte over nettopp henne. Dyktige Maria Valding Seim - godt kjent med byen, bransjen og med hjerte (- og kompetanse!) for design - tar nemlig over stafettpinnen sammen med et knippe kollegaer. Mange kjenner henne fra Bergen Designfestival (tidligere Raff Designuke), og denne erfaringen er til stor nytte i messe sammenheng. Daglig leder, Harold Sletten, forteller at messen er et ikon og en arena hvor man får bransjen samlet. I en tid hvor vi opplever mye uro, så vil dette være viktigere enn noen gang. Det gir også oss som forbrukere bedre vilkår for å kjøpe de rette produktene, forteller han.

Nå kan publikum glede seg til nok en Interiør & designmesse, og Bergen fortsetter å fortsette å skilte med dette som er blitt den unike arenaen for gode publikumsopplevelser.

Det er en STOR glede å annonsere, til både Bergens befolkning og til alle på tvers av landet, at Interiør & designmessen - kjent som Norges publikumsmesse - tas videre med nytt eierskap og med dyktig prosjektleder på lag. Etter grundig dialog og vurdering er det nå bestemt at Apriil tar messen videre. Høsten 2023 planlegger de sin første Interiør & designmesse! Foto: Mossestad foto

AMBISJONER!

Apriil, som er et kommunikasjonshus innenfor fagene PR, reklame, innholdsproduksjon og arenabygging, er godt rustet til å videreføre messen. I tillegg har de allerede uttalt at den skal styrkes ytterligere til fordel for både utstillere og publikum. Det å benytte våre spesialiteter og fagområder til å få utstillerne enda mer frem og til et enda større publikum vil være en åpenbar målsetting for oss, forteller daglig leder i Apriil, Harold Sletten.

Messens gründer, Trude Vaaga, er godt fornøyd med at Bergen by fremdeles skal huse den populære publikumsmessen med de kvaliteter den er velkjent for. Nå inviterer hun utstillere og publikum til å fortsette det gode samspillet som allerede er etablert for messen, og ber også om at den nye lederen, Maria, får sin sentrale plass i dette arbeidet. Trude ser frem til å være gjest under neste års messe.

Foto: Mossestad foto

Trude Vaaga er opprinnelig fra Sunnhordland, men har bodd de siste 25 årene i Bergen. Hun har kombinert utdannelsen innen organisasjon og ledelse med sin sterke interesse for interiørdesign og kreativt arbeide. Visjonen om å posisjonere Bergen som en viktig arena for formidling av design har stått sterkt siden etableringsåret for publikumsmessen i Grieghallen i 2011. Nå skal fokus for henne og Tendens utelukkende dreie seg om nye retninger innenfor samfunnsdebatter, kunst og ikke minst temakunst med viktige budskap. Fjorårets utstilling i Grieghallen “Straff skader” er et av flere eksempler på hennes engasjement.

Messen ble for første gang arrangert i 2011 og har på disse årene rukket å bli en av landets viktigste publikumsarenaer for presentasjon av ny design og interiør. Messen høster flere tusen besøkende innom hvert år.På bildet: Et utsnitt av den flotte utstillingen til Duxiana - som forøvrig er en velkjent utstiller hos Interiør & designmessen. Foto: Dag Sandven

OM MESSEN

Messen er en samlende markedsplass for interiør- og designbransjen hvor utstillere får vist seg fra sin beste side. Hvert år huser messen tusenvis av besøkende. Arenaen er kjent for å by på det beste innen interiør, design, sterke personer og viktig fagkunnskap.

Messen holder et fantastisk utstillernivå. På bildet. Utstillingen til Michelsens - et av byens fremste design- og håndverkfirmaer. Foto: Dag Sandven

Interiør & designmessen har med sin gode kvalitet og folkelige måte å kommunisere på nådd et bredt publikum hvert eneste år. Messen vil fortsette å holde et fokus på det sterke faglige innholdet, og Maria Valding Seim poengterer at utstillere skal kunne anse dette som en solid årlig markedsplass. Mer informasjon om neste års messegjennomføring vil publiseres fortløpende, forteller hun, og legger til at hun gleder seg til å komme i dialog med utstillere.

Einar Nilsson - velkjent fra TV2`s Tid for hjem - har vært med på messen i en årrekke. Bildet viser et av mange malerstunt han har foretatt seg på messearenaen til publikums store glede. Foto: Mossestad foto

På bildet viser en av inspirasjonssonene fra 2019, stylet av en av nordens fremste influencere, Pella Hedeby. Foto: Dag Sandven

Messen har siden etableringsåret favnet om norsk design. Det kan man også forvente med Maria Valding Seim som messesjef, som gjennom sin tidligere karriere er godt kjent med verdien av norsk design. På bildet: Designer Philip Von Hase - designer bosatt i Bergen. Foto: Mossestad foto

På bildet: En av mange flotte inspirasjonssoner gjennom årene, stylet av den svenske designerduoen, Sundling Kicken. Foto: Dag Sandven

På bildet: Pod duoen Eli Kari Gjengedal og Ingeborg Myhre beriker publikum med livesending i 2019. Foto: Mossestad foto

Helle Tjaberg har vært messens debattleder siden etableringsåret - her på scenen med bergensbaserte T-Michael. Foto: Mossestad foto

Et pust i bakken! Kafe- og loungesoner er et must for både utstillere og publikum når det blir lange og innholdsrike dager i messehallen. Foto: Mossestad foto.

Den velkjente influenceren og storytelleren Pella Hedeby holdt et trendforedrag på messen 2019 med tema: Design og klimakrise. Messen er kjent for å skilte med tidsaktuelle foredrag og visuelle tolkninger. Foto: Mossestad foto

Styling; Pella Hedeby. Foto: Dag Sandven

Messen er godt kjent for å ha en bredde utstillere. På bildet: Utestua. Foto: Dag Sandven

Et utsnitt av messens inspirasjonssone i 2019 , stylet av de bergensbaserte stylistene Adrian Pedersen og Per Olav Sølvberg. Foto: Dag Sandven

Tendens vil takke hele bransjen, utstillere og publikummere for fantastisk samspill gjennom årene. Vi OPPFORDRER til fortsettelse slik at byen vår kan skilte med denne varme publikumsarenaen i mange år fremover! Det er ingen tvil om at dette er messen med faglig påfyll og unike publikumsopplevelser.

Intervju med Maria Valding Seim leser du her. For informasjon om messen kontakt:

maria.valding.seim@apriil.no / 930 98 241 // harold.sletten@apriil.no / 415 02 096

SCENEKUNSTNEREN FRA OSLOS UNDERGROUND

“Jeg drømmer om å lage mange syke ting, og å leve av det”. Slik startet vår samtale med den Oslobaserte skuespilleren, Tani Dibasey, da vi møtte han på kafe en hyggelig ettermiddag. Han oppfattes som uredd og kompromissløs, og forteller selv at han trives aller best i det abstrakte alternative scenekunstfeltet. Og kanskje var det derfor regissør Petter Næss bare måtte ha ham til Den Nationale Scene for å spille “Gutten” i stykket Den 25. time? Under bildene kan du lese samtalen vår, men les gjerne vår anmeldelse av Den 25. time først. Link her.

Tani Dibasey spiller “Gutten” i stykket Den 25. time på Den Nationale Scene, regissert av Petter Næss. Han er best kjent som scenekunstner i Oslos underground miljø og er beryktet for å iverksette alt som er på tvers av det konvensjonelle, eller å gjøre de mer crazy tinga, som han selv sier det. Tani jobber mye med Antiteatret som er en stor del av underground kultur Norge. Så skriver han mye også, men nå er han mest av alt skuespiller - i Bergen. Tendens møter han på en av byens mange hyggelige kafeer for å diskutere stykket og karakteren han spiller. Vinklingen vår er velkjent: Hvordan har de unge det i dag og hvordan møter vi dem egentlig som samfunn? Og har han noen gode råd til dagens ungdom?

“JEG KAN VÆRE UTFORDRENDE Å JOBBE MED NÅR DET KOMMER TIL TRADISJONELT TEATER”

Hvordan vil du beskrive “Gutten” i stykket?

Det er veldig viktig å forstå at gutten ikke var utilregnelig i utgangspunktet, men at han har vært utsatt for situasjoner som har ført til dette mørket han når står i. Gutten er egentlig veldig redd og for meg var det viktig å gi publikum rom for å sympatisere med han.

Hva tenker du er det mest interessante med stykket?

Prestens endring er essensielt i handlingen. Det er hun som gir handlingen både en inngang og en utgang, og hennes perspektiv på troen og livet endres radikalt. Verken gutten eller psykologen kommer frem til noe nytt i løpet av fortellingen. Gutten vil ikke rokkes ved og han ønsker ikke å søke etter grunner for å leve. Stykket har jo også en systemkritikk i seg. Et system kan jo virkelig ødelegge folk for livet med å påføre dem et utenforskap hvor de mister seg selv fullstendig.

Det kan virke som om noe har skjedd mellom psykologen og gutten. Kan du røpe noe?

Det ligger litt i luften at disse har hatt en seksuell relasjon. Begge svikter hverandre etterpå. Psykologen går han akademisk i møte og han kan ikke stole på henne. Det er det verste psykologen gjør, å følge fagboka i stedet for hjertet. Hun gir ham en katt som vekker godhet og følelser i ham. Problemet er at katten bare er en del av et forskningsprosjekt.

Hva er det som gjør stykket så tidsaktuelt tenker du?

Stykket handler om mental helse og ungdom. Jeg tenker umiddelbart på den diagnostiseringen av unge mennesker som foregår i dag. Vi lever i et diagnosesamfunn og det er ikke bra. De får et stempel før de har rukket å utvikle sin egen identitet. Det gjør noe med selvbildet.

Jeg har nær kjennskap til mennesker som har vært ut og inn av psykiatriske system og ser hva det har gjort med dem. Jeg har basert rollen veldig mye på denne kjennskapen. Når noen tråkker feil trenger de mest av alt hjelp. Da er det grusomt å se at institusjoner knekker dem. Gutten i stykket har ingen diagnose, men jeg er sikker på at han hadde hatt nettopp det om stykket var skrevet i dag. Det er en tankevekker!

Tani Dibasey, 28 år, skuespiller, utdannet på Teaterhøyskolen, bosatt i Oslo, nå aktuell som “Gutten” i Den 25. time på Dns. Stykket er skrevet av Per Olov Enquist i 1988, men er en tidsaktuell fortelling som vi kan dra nytte av. Selv mener Tani at “Gutten” i stykket aldri vil skade noen, og de gangene han er aggressiv, kontrollerer han situasjonen umiddelbart. Gutten er opptatt av å vise til både psykologen og presten at de kan stole på ham, og at han aldri vil skade dem. Det fratar ham likevel ikke gleden av å latterliggjøre det psykiatriske systemet gjennom hele handlingen. Han briljerer i måten han håner tablett- og medisinregimet på, og får enhver publikummere til å flire litt. Slik sett er han tidvis både flørtende og sjarmerende denne “Gutten”.

Skuespilleren forteller om sin store lidenskap for teater og aller helst den scenekunsten som er abstrakt alternativ. På grunn av sin bakgrunn og etnisitet har han hele livet blitt sett på som gira og aggressiv. To ganger har han blitt utvist fra Teaterhøyskolen for å ha vært “vanskelig”. Han har nok alltid ville strekke i det meste og utfordre det etablerte. Dette fascinerte regissør Petter Næss, og hyret han til jobben på Den Nationale Scene.

Er det noen egen erfaring som har hjulpet deg i rollen som “Gutten”, og som kan ha vært et fundament for karakteren hans?

Jeg husker ofte når jeg kom inn i et rom og ble sett på som utagerende. Folk forhåndstolket meg som aggressiv. Det har nok gjort noe med meg. Det er jo en slags undertrykkelse som jeg har måtte kjempet mot. Mitt ansikt og min kropp er jo det viktigste ved jobben min som scenekunstner. Jeg har måtte kjempe for å uttrykke meg fritt.

Har “Gutten” blitt utsatt for omsorgssvikt tenker du?

Det er nok litt trangsynt å si at det er omsorgssvikt som ligger til grunn for denne brutale situasjonen. Han har så visst blitt sviktet, men det er like mye tap av en morfar og frarivelsen av morfars hus som gjør at det topper seg for ham. Gutten er veldig smart og reflektert. Det fine oppi det brutale er at gutten og presten forsones på et vis. De møter hverandre på et felles nivå. Det er noe vakkert her.

Hvilke tanker har du om teaterets rolle i dag?

Det er viktig at teateret er et politisk samfunnsrør og at det til stadighet evner å kommentere det som skjer. Teatre som blir for tradisjonelle, og uten å nære den tidsånden vi lever i, er ikke godt nok teater. Måten vi har jobbet med Den 25. time på gjør at den er høyst aktuell i dag.

“DET ER KLART AT DET MESTE AV TEATER ER RELEVANT, MEN DET TRENGER NØDVENDIGVIS IKKE VÆRE AKTUELT. JEG SYNES DET ER UTROLIG VIKTIG AT VI ALLTID ER TIDSAKUTELLE PÅ SCENEN. VI MÅ TREFFE NOE SOM SKJER I SAMFUNNET NÅ”

Hvilke råd har du til dagens ungdom da?

Jeg er lite på sosiale medier, og det er jeg glad for. Det kan være så ødeleggende at jeg synes synd på de unge som tvinnes i dette sosiale spillet. Det er for eksempel viktig å si til de unge at det å ha det vondt iblant er en del av det å være menneske. Og det trenger man ikke glorifisere.

Og hva liker du så med Bergen by?

I Bergen er folk direkte - her er ingen påtatthet. Det liker jeg! Og det er sykt mye fin brostein her!

Foto og tekst: Trude Vaaga, redaktør i Tendens.