THOMAS BYE OG MONOLOGEN

in

Tradisjonelle debatter i det offentlege rom eller kronikkar i ulike medier er ikkje alltid nok til å få folk til å våkne. Ved å formidle bodskap gjennom scenekunst kan ein nå ut til langt fleire, og på nye måtar. Dette fortel den nye teatersjefen ved Det Vestnorske Teateret, Thomas Bye, som verken er redd for å bruka scenen kritisk eller å avdekke urett som rammar. Han har allereie ein tydelig plan for teateret i Bergen.

Thomas Bye er frå Krokstadelva i Drammen. Tilsett som teatersjef ved Det Vestnorske Teateret frå 1. august 2023. Gift med regissør Ida Høy. Saman har dei to born (4 og 8 år). Bye vart uteksaminert frå Statens Teaterhøgskole i 2004 og har sidan vore engasjert som både skodespelar og dramatiker landet over. Han har også vore teatersjef ved Teater Ibsen i Skien. “Rettshistoria har gitt meg drivkraft til å ta sjefsroller. Det er i den situasjonen eg har makt til å ha innverknad på det eg trur på, og å setje ei retning for kva teater kan vere” - Thomas Bye. Foto: Marte Refsdal.

Himmelen ber preg av haust denne dagen, men inne på folkekjære Cafè Norge er det triveleg. Eg har sett fram til denne samtalen. Små mediedryss har nemleg gjort meg nysgjerrig på kven Thomas Bye er. Han kjem hastande inn i kafeen der eg sit og venter på han. Blid, nøgd og klar for kaffe. Eg finn raskt ut at det ikkje berre ligg visjonar i hans leiarskap, men ambisjonar om å gi teateret ei tydeleg retning. Eg legg vekk spørsmåla mine om “ver og vind” og kva han tykkjer om Bergen by, trass i at det sjølvsagt kunne vore høflege strofar å byrje med for nokon som nyleg har flytta hit. Men det slår meg at det vil vere feil å fjasa om det, når eg har føre meg ein scenekunstnar som skiltar med djup kjennskap til norgeshistoria sine verste justismord, og som har nytta heile sin teaterkarriere til å studera rettstryggleik.

MONOLOGEN. Nå er det 10 år sidan Thomas Bye hadde premiere på den kritikarroste monologen “0+0=4”, og som det bergenske publikum kan oppleva i haust. Ved å sjå framsyninga vil du få eit godt bilete av den nye teatersjefen. Monologen tek føre seg dei grovaste justismorda i noregshistoria og ser på fellestrekka mellom desse. Foto:Johannes Granseth.

KRITISK TEATER. Ved å sjå framsyninga “0+0=4” kan du også gjere deg nokre tankar om “Politi”som har premiere på nyåret (biletet). Foto: Stig Håvard Dirdal

Kven er Thomas Bye? Kva er historia di?

Livet mitt endra seg totalt då eg som 21 åring og nytilsett ved Teater Ibsen fekk full fridom til å setje opp ei framsyning om den kontroversielle Fredrik Fasting Torgersen saka. Eg må erkjenne at eg fyrst trudde dette var ei oppdikta historie, men det viste seg å vere ei av våre mest omfattande drapssaker. Så skulle det imidlertid vise seg at Torgersen, berre ein månad før premieren vår, fekk avslag på gjenopptaking av saka. Teateret vårt kom dermed i ei slags skvis. Kva skulle me gjere nå? Tok me så feil? Eg bestemte meg for å ta eit djupdykk i den kjende Per Liland saka for å få grunnlag til å samanlikne. Eg fann påfallande mange like trekk!, og dette vart starten på mitt 20 årige engasjement for rettstryggleik og justismord. Personlig var eg overbevist om at Torgersen var utsatt for justismord.

Du hadde ei kunstnarleg krise tidleg i karrieren, men som også opna opp for retninga di. Kan du fortelje litt om dette?

Bakgrunnen for den ekstreme interessa mi, og at det er dette fagfeltet eg har fordjupa meg i, ligg i det faktum at dei grovaste justismorda er avdekka av vanlege lekfolk. Per Liland vart reinvaska i 1994 med hjelp frå den svenske pop manageren Sten Ekroth og kona hans Vibeke Ekroth. Eg fann det ekstremt underleg at det var amatørarbeid som hadde leia til frifinning. Etter framsyninga om Torgersensaka fekk eg ei kunstnarleg krise, og sa opp jobben min. Fiksjonsteater skulle ikkje vere retninga for meg. Drivkrafta låg i eit tydeleg samfunnsretta fokus. Eg heldt fram med å setje meg inn i fleire justismordsaker. Dette fekk regissør Aslak Moe høyre om og inviterte meg heim til seg. Aslak Moe oppfordra meg til monolog. I halvtanna år reiste eg heim til folk eg ikkje kjende, og prata om justismord.

“Det er klart eg er prega av å sjå kor mange saker som er oppklart av amatørarbeid. Det har gjort noko med meg”

Kan du fortelje litt om 0+0=4

Dette er ei framsyning som rett og slett er laga på ein ekstrem vilje etter å verke inn på kva teater kan vere. Monologen tek føre seg dei grovaste justismorda i noregshistoria og er altså eit resultat av kjennskapen min til problematikken kring norsk rettstryggleik. Stykket speglar sakene om Torgersen, Liland og Fritz Moen.

Stykket vart spelt for fyrste gong i 2013 med urpremiere i tingretten i Førde. Seinare har det vorte vist i rettslokale landet over - for innsette i fengsel, for politistudentar, for advokater og for påtalemakta - og i tillegg for gjenopptakingskommisjonen.

Tidleg i karrieren var Thomas Bye kunstnerisk langt borte frå tradisjonelt fiksjonsteater, og i ein periode kjende han på ei kunstnerisk krise. I dag kan han ikkje vere forutan klassisk teater, noko teaterprogrammet for hausten også viser. Amadeus er det fyrste stykket han valte å setje opp i Bergen. Eit vaskekte teater eller teater med stor T, som han sjølv seier det, og som kveld etter kveld haustar ståande applaus. Foto: Stig Håvard Dirdal.

Du startar karrieren din i Bergen friskt ved å setje opp trilogien “Politi”. Fortel.

“Politi” er ein trilogi og kan sjåast som ei forlenging av det eg allereie har gjort i karrieren. Trilogoen handlar om politiet i Bergen - eit politi som er prega av dårleg rykte, intern strid og offentleg kritikk. Regissør og manusforfattar Aslak Moe er allereie godt i gong med grundig arbeide.

Det er tydeleg at scenekunst som inneheld eit bodskap driv deg. Kan du sei noko meir om det?

Tradisjonelle debattformer er ikkje alltid nok. Eg tykkjer at kunst skal utfordre det etablerte og vere katalysator for nye tankesett. Det er jo menneskeverdet ein talar om når alt kjem til alt. Rettstryggleik, demokrati og ytringsfridom er noko ein aldri kan ta for gjeve.

Du har ei heilt bevisst haldning til det å vere sjef. Kvifor?

Eg har ekstremt lyst til å påvirke kva teater skal vere. Gjennom sjefsrolla er dette mogleg. Det er ikkje sjølvsagt at norsk scenekunst tek ansvar for å ha ei kritisk stemme.

“Me treng katalysatorar for endring. Eg vil nytte scenekunsten i dette og ser det som eit rom kor nye tankar kan få feste seg”

Du verkar uredd og kompromisslaus…stemmer det?

Gjer ein kunstarenaen til eit rom for debatt, men med ope perspektiv, skal ein aldri vere redd for å sjå saker på ny. Så må det seiast at eg går grundig til verks i det eg gjer, kor forarbeid ber mykje preg av metodiske tilnærmingar, saman med den opplagte kunstneriske tilsvarsretten vår. Det er oppgåva vår å ta kunsten aktivt i bruk for å dokumentere noko.

“Teater skal få oss til å bli meir reflekterte. Ikkje gjennom å vere eintydeg. Me lagar alltid scenekunst med eit ope blikk og eit inkluderande perspektiv”

OPPSUMMERT

UTEN FILTER. Å snakke med Thomas Bye er som å innta teaterverda litt på ny. Nerva i engasjementet hans ligg i oppdaginga han gjorde for 20 år sidan: Det triste faktum at norske justismord generelt ikkje har vorte gjenoppretta av fagfolk, men at det er vanlige lekfolk som har fått rettsapparatet til å sjå etablerte sanningar på ny.

Bye dokumenterer rått og ærleg og er ikkje redd for kontroversar. “0+0=4” er ein kritikerrost monolog som tek føre seg dei grovaste justismorda i noregshistoria. Framsyninga “Politi” kjem i kjølvatnet av fleire års arbeid med norsk rettshistorie. Det skal godt gjerast om det bergenske publikum ikkje vert nysgjerrig. Samfunnet er ikkje nødvendigvis alltid så vakkert, og me treng kulturinstitusjonar som set søkellys på det. Takk for praten, Thomas Bye!

Av: Trude Vaaga, skribent i Tendens / Sjå haustprogrammet i teateret: her


































Å HOLDE FOKUS

in

Det er i balansen mellom følelser og intellekt at jeg arbeider med kunst, forteller den danske billedkunstneren, Søren Sejr, og forklarer hvorfor et verk er et verk. Struktur, materialvalg, kombinasjoner, overganger og prosesser bidrar til muligheter i et maleri. Alt skal stemme i komposisjonen til slutt. Han stiller stadig ut i internasjonal sammenheng, og har den siste tiden vært synlig i New York, Paris, Cecilia, København og Cuba, for å nevne noe. Nå er han klar for å flørte med det bergenske publikum og gleder seg over muligheten hos Høyersten Contemporary i Kronstadparken.

Søren Sejr, 42 år, bor og arbeider i Århus, Danmark. Utdannet innen skulptur/maleri ved Århus Kunstakademi 2006-2010. Det var ingenting ved oppveksten som tilsa at Søren Sejr skulle bli kunstner, men en opplevelse i 12 årsalderen skulle inspirere han til nettopp det. Nå stiller han ut på den internasjonale kunstscenen og trives i dette sjiktet. Utstillingene hans variere selvsagt i uttrykk, men den kunstneriske tenkningen er den samme. Utstillingen “In the night is the mirror never black” hos Høyersten Contemporary står frem til 22. oktober 2023. De siste reisene han har foretatt har vært til New York, København, Paris, Cuba, Cecilia og Nice. Den aktuelle utstillingen har klare referanser fra disse stedene. Et av verkene omfavner Cecilia med et , ikke overraskende, eksotisk fargebad. Foto: Jacob Friis-Holm Nielsen

“Å male er en blanding av følelser og intellekt. Man er nødt til å lytte til prosessen til bildene man står i” - Søren Sejr

Selv om du etterhvert har opparbeidet deg en god karriere, startet det hele beskjedent i byen Århus. Fortell litt om det.

I starten av min karriere var det få kunstnerlige fellesskap å lene seg på i Århus. Det resulterte i at jeg og noen få andre dannet små miljøer for å kunne møte likesinnede, diskutere og å få nye impulser. Ikke minst var nettverksbyggingen viktig for å skape synlighet til et kunstpublikum. I dag kan unge kunstnere etablere seg mer effektivt fordi de har tilgang til kommersiell promotering gjennom f eks sosiale medier. Det var et verktøy som ikke fantes den gang.

Har du vokst opp med en naturlig tilgang til kunst?

Jeg vokste opp i en liten by ved vestkysten av Danmark og min familie var ikke kunstnerlig av noe slag. Men da jeg var 12 år lot jeg meg fascinere av en nabomann som malte et landskap med høner. Jeg malte så mitt første maleri hvor motivet selvsagt var høner! Mine foreldre har tatt vare på bildet som både er et hyggelig minne, men også en påminnelse for når min nysgjerrighet til maleriet faktisk startet.

Hvordan vil du beskrive din signatur?

Å male er for meg en blanding av følelser og intellekt. Man er nødt til å lytte til prosessen til de aktuelle bildene man står i. Jeg er opptatt av motsetninger og den nerven som ligger i det. Jeg har også et sterkt fokus på komposisjon.

Et maleri er som et puslespill. Det er uhyre viktig at bitene faller på plass. Det handler om å løfte blikket og å holde fokus. Det er en stadig bevisst handling og en viljesbestemmelse jeg har iboende i meg når jeg arbeider. Gjennom utforskning har jeg kastet haugevis med materiell for å kunne komme frem til det riktige - til selve nøkkelen i en komposisjon.

Er det riktig å si at man fornemmer en presishet i ditt uttrykk?

Komposisjonene i mine malerier er presise, når bildet “vibrerer” er det virkelig ferdig. Da har jeg verken malt for lite eller for mye. Da er det presist.

Utstillinger som jobbes med har ofte en modernistisk tilnærming. Verkene er basert på forlengende prosesser fra tidligere utstillinger som har vært. Former, materialbruk og farger er alltid gjennomtenkt. I bildene finnes det ingen politiske budskap, det er selve maleriet og funksjonene i det som står sentralt. Han jobber i sjiktet mellom motsetninger, fascineres av overganger og ser hele sitt kunstnerskap som en livslang prosess. Jeg er som en forsker sier han, og bedyrer at det har gått mengder med materiell til spille, nettopp fordi man i studie av selve maleriet må teste og feile. Bildet viser et utsnitt fra en utstilling på Cecilia “ From Ashes to paint” i 2023. Foto: Matteo Lo Magno

“Jeg kommer aldri til å bli ferdig med å utforske maleriets muligheter. Det er jo en større og kontinuerlig prosess å lage bilder” - Søren Sejr

MOTSETNINGER. Vekslingen mellom det abstrakte og figurative, farger og det fargeløse er ofte nerven i Sørens prosesser. Utstillingen hos Høyersten Contemporary er intet unntak. Å undersøke hva som skjer i overgangen fra et verk som bader i farger til å gjøre det samme verket fargeløst er interessant, forteller han og viser frem et maleri med referanser fra en av byene nylig har besøkt. Noen kunstnere fascineres ofte av det ene eller det andre. For meg ligger fasinasjonen i krysningen mellom disse motsetninger, her er det ingen enten eller, men begge deler, forteller han. Bildet fra den aktuelle utstillingen på Høyersten Contemporary, “In the night is the mirror never black”. Foto: Trude Vaaga

Kan du si litt om din bruk av farger?

Jeg minimaliserer uttrykket ved å overføre komposisjoner i rike fargepaletter til store ensfargede sorte flater. Det vi overser i et verk av farger, kommer til syne i en slik minimalisering. Den samme komposisjonen kan sees med nye øyner. Det er en utforsking jeg aldri blir ferdig med. På diverse reiser gjør jeg grunnarbeidet for nye verk og henter inspirasjon fra ulike internasjonale byer. Farger, men også materialvalg og struktur blir til med referanser fra ulike steder.

Forståelse for farger er viktig. Men like viktig er det å forstå hva som skjer når farger avløses av et helt sort landskap, dvs hva som skjer med uttrykket når fargene tas bort. Det krever jo også en innsikt i at det enkle har en tyngde i det komplekse. Jeg arbeider jo intenst med presise overganger og er nok ekstremt opptatt av å være presis i min fargebruk også.

STEDSREFERANSER. Det handler om å utforske steder og å bearbeide det på lerretet, forteller han. Han arbeider i spennet mellom å dokumentere farger og å gi et verk det samme preg uten fargepaletten. Å studere det som skjer i slike overganger hvor et verk blir fargeløst er utrolig interessant, forteller han. Bildet fra utstillingen “From Ashes to paint”, Cecilia 2023. Foto: Matteo Lo Magno

Du prater en del om overganger. Kan du utdype det?

Når jeg flytter fokus fra et maleri til et annet kan man se det som ligger bak det ytre i maleriet. Man oppdager lagene. Når fargene tar hele synsfeltet, trenger man å sette fokus på nye flater uten farger.
Du ser sammenhenger mellom de ulike utstillingene dine?

Det ligger en sterk drivkraft i å undersøke resultatet av et verk og som igjen blir ledetråder til nye utstillinger.

Det er første gang du er i Bergen. Innfri byen til dine forventninger?

Bergen er vakker! Med fine mennesker og frisk luft!

Les mer om Søren Sejr: her og her

Av: Trude Vaaga, redaktør i Tendens.

DET SOSIALE ROMMET

in

Ein har sett ei auka interesse for kunst og kultur her heime. Hardt arbeid blant leiarar, og eit tankesett om å aktivt invitere folk inn, har heilt klart næra denne veksten. Solrun Toft Iversen er av dei med tydeleg stemme for fellesskapet. Og nå er ho i posisjon til å invitere oss inn i det monumentale bygget på Engen med røter frå 1850.

Eit fellesskap kan verke slik at fleire vert inkludert og færre fell utanfor. Det fortel den nye teatersjefen på Den Nationale Scene, Solrun Toft Iversen, som framfor alt set seg som mål å gjere det sosiale rommet enno større.

Solrun Toft Iversen, 52 år. Gift med lysdesigner Poul Iversen. Fem born og bonusborn – to barnebarn. Teatervitskap og Litteraturvitskap frå UiB. Master i Dramaturgi frå Århus Universitet. Foto: Sebastian Dalseide / DNS

SAMHALD: Toft Iversen er godt kjent for den faglege innsatsen sin i teaterverda. Det er likevel det reint menneskelege som får størst plass i sommarpraten vår. Krafta i fellesskapet, og evna me menneske har til å tone inn i dette fellesskapet, er det viktigaste verktøyet me har når truslar er nær, fortel ho. Og i ei tid med mykje uro, kor mange av oss kjenner på at heilt grunnleggande verdiar står på spel, kjennes det fint at sjefen for byen sitt store teaterhus heiter Solrun.

I NÆR DIALOG MED TIDA VÅR. På biletet: Ei promotering av framsyninga “1984?” som har premiere i september. I følgje teatersjefen er dette eit av dei stykka me treng å kome saman om til hausten. Med eit klaustrofobisk tankeeksperiment om overvåking, kontroll og tankeforbrytingar skal forteljinga sei noko djuptgåande om det som gjekk føre seg i kjølvatnet av andre verdskrig. Handlinga er henta frå romanen til George Orwell frå 1948. Tolkning og regi: Tore Vagn Lid.

DET NÆRE: Ein treng ikkje ut i Europa for å oppleve dei store kunst- og kulturscenar lengre. Det skjer rett her, i byen vår, og med teatersjef Solrun Toft Iversen i førarsetet. Ho ser føre seg ei himling over samværet i teatersalen - den skal vere ei påminning om at me har meir til felles enn det som skil oss ad.

Den genuine interessa hennar for den sosiale kapasiteten som bur i oss alle er det som skal vere gjennomtrengande når godt teater skal utviklast på Engen. Teatersjefen ynskjer at publikum skal kome i kjenslemessig kontakt med det som rører seg i samfunnet og held fast ved at scenekunsten speler ei sentral rolle. Så har ho også ein god plan, tykkjer eg, for å nå ut til flest mogleg unge!

Du har ny jobb som teatersjef ved Den Nationale Scene. Korleis kjennes det?

Eg kjenner meg heldig og etter dei fyrste dagane på jobb kjenner eg meg også utruleg godt motteke. Mine medarbeidarar er dyktige, engasjerte og veldig varme i mottakinga si av meg som deira nye sjef. Eg er også glad for at lanseringa av haustrepertoaret vårt fekk så god respons. Eg tenker nok mykje på kva eg skuldar dei tilsette og korleis eg kan gjere ein god jobb for alle. Og så er relasjonen vår til publikum svært viktig for meg. Håpet mitt er at alle skal kjenne seg velkomne her. At dei kan oppleve DNS som sitt hus.

Kva tankar har du om teateret si rolle i ei tid med mykje uro? Og er det nærast ei plikt å kommentere samfunnet gjennom kunsten?

Eg trur dei framsyningane vi har valgt ut til hausten står i nær dialog med tida vår. Eit teater er ein bastion ein skal verne om i seg sjølv fordi vi forvaltar fridommen i å kunne gjere stemma vår gjeldande. Slik utgjer vi ein umisteleg arena for fellesskap. Men vi pliktar og i vårt repertoar å skape eit ressonanserom for nettopp desse kvalitetane. Vi skapar både oppleving, medvit , meiningsbrytning og refleksjon gjennom framsyningane våre. Dette ansvaret er tydelegare når tida er uroleg.

Dei som har fulgt deg gjennom karrieren veit at du set samhald i sentrum. Kva er krafta i dette fellesskapet som du skattar så høgt?

Eit fellesskap kan verke slik at fleire vert inkludert og færre fell utanfor. Det å bli eksponert for andre perspektiv og andre menneske gjer at vi kan famne skilnader betre, og såleis utvikle oss sjølve som einskilde menneske og som samfunn. Den medmenneskelege krafta i fellesskap er vår einaste sjanse mot truslar som nærmar seg.

Mange barn og unge kjenner på utanforskap og får ikkje til å prestera innanfor den ramma samfunnet har statuert. Kva tenkjer du om dette, og korleis kan ein som by bli betre her?

Det byrjar med kvar einskild av oss: Ved å tørre å møte blikket til einannan og å sjå etter dei som kanskje dreg seg unna merksemd. Vi treng også å støtte og heidre dei som jobbar med unge og som investerer i å gje dei gode vekstvilkår. Skule, kultur, fritid og helsemessig oppfølging er på mange måtar tenester vi tek for gjeve i vårt velferdssamfunn. Likevel ser vi at mykje av støtteapparatet og høve til utvikling står under press. Som kulturleiar vil eg slå eit ekstra slag for at kunstopplevingar skal utgjere ein mogelegheit og spegle seg på ein måte som ikkje er prestasjonsretta. Born og unge må få tilgong til det frå tidleg alder. Og så må vi – mellom anna på DNS - gjere oss umake for å ynskje dei velkommen inn.

Du har nyleg lansert programmet for teaterhausten. Kva framsyning tenkjer du at me treng mest akkurat nå?

Eg trur 1984 og Diktatoren vil skjære rett inn til kjerna av kva som står på spel i vår tid og med vidt ulike inngangar og uttrykk likevel peike på kva konsekvensar fortid har for notid og korleis framtida kan utvikle seg basert på vala vi tar. Men så vil eg også seie at eg allereie gler meg stort til å sjå mange aldersgrupper samlast til ei feiring av vennskap på tvers av skilnadar og julestemninga som finns i det uperfekte. Jul i svingen er ei framsyning som også treff dei unge vaksne. Eg håpar vi kan gje alle ei himling over samværet i teatersalen som minnar om at vi trass alt har meir til felles enn det som skil oss ad.

Så var det denne nynorsken! Vil du framleis nytta den i jobben din, og vil me enno til kunne oppleve heile teaterhuset i denne språkdrakta?

Shockheaded Peter vert spelt i Are Kalvø si omsetjing og eg vil framleis uttrykke meg med mitt eige målføre. Ein skal heller ikkje sjå bort frå at fleire av våre nynorske dramatikarar vert med meg vegen opp bakken frå Det Vestnorske Teateret.

Av: Trude Vaaga, skribent Tendens. Foto: Sebastian Dalseide, DNS.

 

 

ET SKRÅBLIKK - KONSERTBOIKOTT I BERGEN

in

Tirsdag 13. juni 2023 skal Marcus Mosele – kjent som Kamelen – opptre for rundt 7000 ungdomsskoleelever på Plenen. Dette er en årlig gratiskonsert som er sponset av Bergen Kommune. I år er det Kamelen som er valgt som artist, og nettopp det har fått Skranevatnet Skole til å boikotte konserten. Begrunnelsen er at de ikke finner artistens holdninger og handlinger som gode for elevene sine. Tendens har som flere andre også engasjert seg.

På bildet: Kamelen deltar i programmet til Straff Skader i Grieghallen 2021, hvorpå flere hundre ungdomsskoleelever møtte for å høre hans historie fra barneår til voksen alder. Til stede under åpningen var flere sterke politikernavn, og sammen delte vi tanker om hvordan vi kan gi ungdommer et bedre grunnlag inn i voksenlivet.

Skal vi skjerme ungdommene våre mot Kamelen må vi kanskje også vurdere å skjerme dem mot kunstnere som f eks Edvard Munch og Bjørn Eidsvåg - bare for å nevne noen! Som kjent for mange skilter også disse med noe i bagasjen, og jeg tror neppe de ville ha kommet gjennom trakten hos Skranevatnet Skole slik vi den siste tiden har lært skolens verdier om inkludering og mangfold å kjenne.

Jeg for min del kunne ikke ha vært foruten noen av de nevntes kunstnerskap, og som samfunn vil jeg påstå at vi hadde vært fattigere.Og helt ærlig: Jeg bruker heller tid i møte med mennesker som viser bagasje enn de som jakter fasade. Det er når vi dreier under overflata at vi som kollektiv beveger oss.

TIX kan jo også nevnes, ettersom han nylig samarbeidet med prinsesse Ingrid Alexandra om en russelåt, og dette til tross for tidligere kontroverser i artistkarrieren. Det sier noe vesentlig om Kongehuset vårt. For i tillegg til velskrevne nyttårstaler, er både kongen og dronningen praktiserende verdibærere for fellesskapet. Jeg har lenge sett opp til kongeparet for måten de møter mennesker på - det er alltid med en genuin nysgjerrighet og romslighet. Det har gjort noe med Norge.Tror jeg.

Skjerpings til ledelsen ved Skranevatnet Skole. Boikotten er selvsagt en stor skuffelse i seg selv, og da særlig for deres egne elever. Men langt mer alvorlig er selve bakteppet som forteller noe om hvilke verdier som styrer denne skolen i praksis. Boikotten gir et signal som er negativt ladet. Kraften i fordømmelse vinner i dette tilfellet over troen på toleranse, og bruk av dialog som verktøy i møte med utfordringer blir vanskeliggjort. Er det slik vi vil lære de unge å navigere?

Vi har nok av ungdommer som sliter med utenforskap. Og Kamelen er faktisk en av de artister som har gitt tause, sårbare ungdommer en stemme. Hans egen historie om en strevsom barndom har hjulpet mange og er et eksempel på at man kan reise seg.

Kunstnere er gode til å kommentere samfunnet. Kamelen er intet unntak. Låten «Si ingenting» må lærer(e) ved Skranevatnet Skole ha mistolket. For nettopp den teksten sier bl a noe om de fatale konsekvenser det kan ha for unge å si i fra og å være ærlige i møtet med overmakten. Dette er et problem som heldigvis har fått mer oppmerksomhet den siste tiden og som vi må ta på alvor. (Ref. f eks Straff Skader, Grieghallen 2021 hvor bl a Kamelen og daværende Statsminister Erna Solberg deltok i programmet sammen med flere andre kjente navn).

Du finner portrettintervjuet som Tendens publiserte av artisten sommeren 2021 HER

//Trude, skribent Tendens.

I NUET - MED MARCUS SODDANO

in

Han tilstreber en kunstnerisk frihet og ønsker ikke å bli plassert i et fast gjenkjennende uttrykk. Å låse seg fast i en kategori er ikke noe for meg. Det kan rett og slett være et hinder for kunsten min, forteller Marcus Soddano, som er mer opptatt av å skape et slags forventningsbrudd hos betrakter. Les mer under bildene!

HVEM: Marcus Soddano, 25 år. 2 årig grafisk design fagskole (Høyskolen Kristiania) og 2 årig kunst fagskole (KIB kunstskolen i Bergen). Studio i Inger Bang Lunds Vei 16, Kronstadparken.

Når Marcus Soddano arbeider fylles lerreter ofte med impulser fra utlandet. Vi besøker han en regnfull formiddag på atelieret hjemme i Bergen. Arbeidsrommet er gedigent, heftig industrielt og spekket med spraybokser, akryl- og oljemaling og mye mer. Godt brukte designmøbler har fått plass sammen med et lunende persisk gulvteppe.

Maleri underveis. Han vil fri seg fra forventninger om hva kunsten skal bringe og er mer opptatt av å være i bevegelse. Jeg har ingen fast arbeidsoppskrift, forteller han, og vil gjerne være den kunstneren som skaper et umiddelbart «wow».

Et kjapt blikk gjennom lokalet gir et tydelig hint om en mobil tilværelse. For Marcus er det like naturlig å pakke malerutstyr i kofferten for å dra utenlands og arbeide, som det er å dra på atelieret her hjemme i Bergen. Men Covid 19 kom brutalt, også for Marcus. Etter restriksjonene ble opphevet har han derfor utnyttet godt hva gjelder utenlandsopphold. Lisboa, Barcelona, Berlin, Vilnius og Firenze er noen av de stedene som har gjort dypt inntrykk og gitt kunstnerisk påfyll.

Noen malerier skal videre til kunder og må flikkes på fordi de har fått skader.

Hva legger du i ordet kunst?

 Hva jeg legger i ordet kunst er noe jeg fortsatt prøver å lære meg. Det er litt som å være en student av livet, man finner aldri helt svaret på det, men man lærer as you go. 

“Alt jeg vet er at ordet kunst kan være så mangt, men fellesnevneren i mine øyne er at det alltid går utenfor sitt subjekt. Kunst består av bevisste og ubevisste valg. Det skaper mysterier, og gir svar som igjen etterlater ytterlige spørsmål”. -Marcus Soddano

 Er du en typisk samtidskunstner?

Om jeg er en typisk samtidskunster kan vel man si, men jeg tror nok alle kunstnere har en ideologi rundt seg selv som separerer en fra resten. Så ja og nei…

 Hvordan vil du beskrive maleriene dine?

Et vanskelig spørsmål å svare på. Utrykkene forandrer seg så ofte, jeg prøver egentlig å la det forbli et vanskelig spørsmål å svare på. Med en gang du har et svar til det, skaper man også en forventning. Jeg prøver ut nye ting konstant og gjør det som føles rett i nuet. Det handler om å utforske, det blir kjedelig om man finner seg en fast oppskrift.

Samfunnsengasjement er retningsgivende for de fleste kunstnere. Hva opptar deg mest?

Tidligere har jeg vært veldig opptatt av symbolikk, historie og prøvd å finne svar på, eller stille spørsmål til, hva som definerer oss. Nå i senere tid er dette fortsatt aktuelle spørsmål, men jeg har blitt mye mer opptatt av den umiddelbare reaksjonen. Det er et underliggende selvopptatt ønske om å skape et umiddelbart «wow!» hos folk. 

Har du tanker om kunstens rolle?

Det fine med kunst er at det kan fungere som en møteplass uavhengig av sosial status.  Jeg har en fantasi om at verkene mine skal fungere som et knutepunkt hvor mennesker møter hverandre og opphever hverandre.

 Har du noen kunstneriske forbilder? 

 Jeg lar meg inspirere av mange forskjellige kunstnere på tvers av alder, både avdøde og de som lever. Det som likevel inspirerer meg mest er å reise rundt i verden og oppleve nye impulser, hvor jeg kan legge merke til detaljer som definerer stedene jeg besøker. 

AKTUELL MED: Life Death and Rebirth – gruppeutstilling, Høyersten Contemporary (pågår). Lust for life - Soloutstilling med NIO (bilmerke) (juni 2023). A dog without a bone - Soloutstilling med Høyersten Contemporary  (September 2023).

Erlend Høyersten er kurator på alle utstillingene. 

 Av: Trude Vaaga. Foto: Tove Lise Mossestad

EXPIDITION PINK RIBBON

in
 
 
 

F A K T A
:
Silje Løkeng, bor i Kongsberg, 44 år, tidligere brystkreftpasient (2019), jobber som HR-manager i TechnipFMC.

___

A V : Trude Vaaga

 
 
 

Expedition Pinkribbon

Silje Løken engasjerer seg sterkt i verdien av tidlig oppdagelse av kreft og vil løfte frem budskapet på sin helt spesielle måte. I tillegg til å samle inn penger til forskning på brystkreft, og å ha en tydelig stemme i sosiale medier, har hun i lengre tid lagt ambisiøse ekspedisjonsplaner sammen med et internasjonalt team til Grønland (gjennomføres i disse dager, mai 2023). Hver representant har hatt kampanjer i sine land for å løfte frem kreftsaken. Så har hun fått ingen ringere enn Liv Arnesen med på lag – den første dama som gikk til sydpolen alene. 

Følg Silje her: @expeditionpinkribbon 

Les om hele ekspedisjonen her: www.expeditionpinkribbon.no

I N T E R V J U
:
Kan du beskrive hvordan det var å få diagnosen brystkreft?

Det var en livsendring og en pause i livet som jeg ikke ønsket. Jeg innså at livet plutselig kunne bli veldig kort. Jeg reflekterte mye om hvordan jeg ville leve livet, hvem jeg var og hva jeg ønsket. Jeg tenkte mye på de som blir igjen etter meg hvis jeg skulle dø.

Man kan se det som en eksistensiell krise der man gjør opp et regnskap – på godt og vondt. Jeg gikk gjennom mange mørke tanker og følte at jeg måtte bli kjent med meg selv på nytt igjen.

Jeg fjernet brystet mitt og sliter med bivirkninger av medisiner jeg tar. Det tok lang tid før jeg klarte å se meg selv i speilet. Det var tøft. På mange måter ønsket jeg å dø fordi det var så tøft både fysisk og mentalt. 

Hvilke hjelp fikk du?

Jeg hadde en fullstendig krise der jeg mista meg selv. Det som ble vanskelig oppi det hele var at jeg så helt normal ut. Det gjorde det neste verre. Det var en forventning om at man skal gå tilbake til normalen. Men det var ingen ting som var normalt.

Jeg ba selv om hjelp og hadde en psykolog som hjalp meg å sortere tanker og å bryte automatiske tankesett. Jeg hadde også kreftkoordinator underveis. 

Rent kroppslig måtte jeg ha hjelp av en coach til å akseptere kroppen min med bare et bryst. Rasjonelt klarte jeg selvsagt å forstå at det ikke har betydning. Men følelsene mine stemte ikke overens med det rasjonelle. Jeg hadde en evig kamp med meg selv. 

I ettertid synes jeg det burde være en del av et kreftforløp å få mental hjelp. Man blir på mange måter overlatt til seg selv. Noen trenger mer hjelp enn andre, men det burde være en samtale fra start av som avdekket pasientens behov. Å få kreft gir et traume som må bearbeides. 

Ditt beste mentale verktøy?

Naturen har vært utrolig viktig å bruke. Jeg oppfordrer alle til å benytte 30 minutter utendørs hver dag. Frisk luft gjør en godt, og gir det rommet man trenger mentalt.