BYUTVIKLERERS MAKT: Som mennesker er vi en del av en større helhet, og vi agerer i de systemene samfunnet serverer oss. Ensomhet må derfor bekjempes strukturelt.
Den endringsmakten som byutviklere samlet sett besitter på systemnivå er derfor uvurderlig. Og den tverrfaglige kraften som er mulig å etablere, må etableres for det den er verdt. I denne byen er det flere fagfelt enn bare de opplagte som har en genuin innsikt i folks lengsler, i folks liv. De kan målrettet være med å bygge byen. Enhver byutviklers “flørt” med markedet for egen vinning skyld blir venstrehåndsarbeid. God byutvikling forutsetter en etisk forståelse blant samtlige bidragsytere og en verdsettelse av et kollektiv VI.
ENSOMME FELLESSKAP – EN TRANSPARENT UTFORDRING: På bildet over ser vi mennesker i flokk, men la det være en viktig påminnelse om at her er ensomme mennesker i mengden. I dag kan ensomhet nemlig utfolde seg transparent/usynlig, og ikke nødvendigvis i form av fysisk ekskludering fra det sosiale. Det er lett å sove i dette, og å se forbi dystre rapporter. Det må vi ikke la skje.
Ingen idehåndbok for byutvikling vil være fullgod om den utelater tiltak for bekjempelse av ensomhet. Hver byggekloss må være tuftet på en utstrakt forståelse for hvordan menneskemaskineriet fungerer og hvordan nye samfunnstrekk har påvirket oss. Først da vil sunne elementer som f eks minimale klimaavtrykk, materialiteter, design, funksjon, grønne soner, sosiale fellesskap og gjennomtenkte arealdisponeringer ha en forebyggende og bærekraftig virkning.
PREMISSENE FOR SAMHOLD HAR ENDRET SEG - WHATS IN IT FOR ME
Så hva har nye samfunnstrekk gjort med med oss? Hvorfor opplever vi ensomhet?
Det mest essensielle å merke seg er: I dag har premissene for samhold endret seg radikalt hvor de solidariske verdiene som ligger i fellesskapet tappes i møte med moderne samfunnstrekk.
Sagt på en annen måte har vi distansert oss fra nerven i kulturarven vår, selve dugnadsånden. Fra å spørre oss; Hva kan vi bidra med?, så spør vi oss i dag, og på selvrealiserende vis: Hva kan jeg få?
Relasjonene våre er dermed ikke betingelsesløse lengre. Vi presterer i møte med hverandre, og blir sliten. Lege og terapeut Audun Myskja kaller det nyslitenhet (A-Magasinet nr 33, 2020). Og vi tror vi trenger utallige former for «me time».
Vi må spørre oss hva kapitalisme, individualisme og egeninteresse har gjort med oss som mennesker og som samfunn. La meg dra dere gjennom noe:
Vi har gjennom tiår etter tiår blitt oppfostret av et Norge til å være «best i alt», og helst innen idrett og det akademiske. Så har norsk skole nedprioritert estetiske- og praktiske fag til fordel for et teoristyrt klasserom.
Vår medfødte kreativitet avlæres med andre ord på veien inn i voksenlivet. Dette betyr at skolen, i stedet for å være en demokratisk og samhandlingsorientert dannelsesplass, ser elevers kompetanse som råvare i et økonomisk vekstperspektiv. Vi blir lært til å konkurrere om å være best og å presterer for egen vinning ( Bergens Tidende, mars – 24, «Slik ble norsk skole ødelagt», ved Herner Sæverot og Glenn Egil Torgersen, Professorer i pedagogikk).
Videre har materialisme gjort sitt. Sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen sier at vi har lullet oss inn i en form for kulturell glasur («Syv meninger med livet», 2022). Og han har nok rett i dette. I dag har vi nemlig en tendens til å dyrke kun den positive delen av det å være menneske. Vi assosierer lykke med et rikt liv. Og når motbakkene kommer har vi ingen verktøy. Den prisbelønte forfatteren Mark Manson sier at vi har glemt at livet stinker av og til, og at vi er blitt eksperter på å dekke over livets ubehageligheter («Den edle kunsten å gi f**en, 2019). Else Koss Furuseths opprør mot lykkesamfunnet har i så måte vært befriende for det norske folk. Det må være lov å ha det jævlig, har hun mang en gang uttalt i offentligheten.Det hele får meg til å reflektere over livsvisdommen man ofte kan finne hjemme hos eldre mennesker, innfelt i glass og ramme: «Her er gleder og sorger». Det er noe i dette som vi kanskje må hente tilbake?
TEKNOLOGIENS IRRELEVANSE: Så har teknologiens utvikling også en bakside. At falske nyheter er blitt til ekte sannheter er problematisk. Vi benytter f eks snap chat og tik tok over en lav sko. En av våre fremste kommunikasjonsrådgivere, Hans Petter Nygård Hansen, mener vi er i ferd med å more oss til døde, og at vi slik er blitt kunnskapsreduserte (Podcast, Podimo, Fredrik Græsvik). Vi trekkes mot sosiale medier, klick bait journalistikk og idiotalgoritmer, sier han.
Oppi dette, og som jeg mener er det aller verste, truer en moralistisk årevåkenhet stemmene våre og således demokratiet vårt. Mangfold applauderes ikke lengre. Vi skal være så like, og tråkker man utenfor “normalen” kan det ha sin pris. I sosiale medier trigges vi til å gjøre regnskap over andres livsførsel. Vi harselerer med hverandre på individnivå med en stemplende kommunikasjonstaktikk fremfor å konstruktivt rette blikket systemkritisk der de fleste debatter selvsagt hører hjemme. Dette polariserer oss. Når vi burde stille opp for hverandre, vegrer vi oss. Vi er redd for å tape ansikt. Den kontroversielle redaktøren i Subjekt, Danby Choi, er inne på det når han sier at vi er så konsensusdyrkende i dette landet at vi har glemt at uenighet og en variasjon av meninger er det som fører verden videre («Kanseller meg hvis du kan», 2023).
Det er et problem når variasjonen av menneskeheten ikke verdsettes lengre. Jeg spurte en elektriker her om dagen hva han mente var veien til en god by. Han svarte umiddelbart: Romslighet. I Bergen har vi nylig hatt en diskusjon om Walk of fame nede i Nøstegaten. Og jeg må innrømme å ha undret meg: Kunne vi ha hatt to tanker i hodet samtidig i denne saken? Jeg elsker bergensk scenekunst og Helge Jordal er fremst av dem alle. Men jeg vet at jeg kan hente håp på vegne av tusenvis av kreftpasienter når personer med en større kommersiell integritet gir millionvis av kroner til forskning. Det er ikke sikkert at jeg elsker Jon Fredriksen på samme måte som jeg elsker Jordal. Men må det ene utelukke det andre?
Jeg er utrolig takknemlig for denne variasjonen av mennesker som samfunnet gir oss. Samtidig innser jeg at mangfoldet må vernes om mer enn noen gang. Det nytter ikke at kjente stemmer løfter frem verdien av toleranse i det offentlige ordskifte, om ikke disse stemmene bærer i praksis. Da kan det tvert imot medbringe en tilsynelatende tro som sløver vårt arbeid for et inkluderende fellesskap.
FOT I BAKKEN – LA OSS VÆRE ORDINÆRE
Sosiolog Emile Durkheim har sagt at solidaritet er avgjørende for at et samfunn ikke skal gå i oppløsning. Med de ord vil jeg si vi har en jobb å gjøre som byutviklere. Hva kan vi så gjøre? Hvordan skal vi tenke?
Det hevdes ofte at teknologi er den nye oljen. Hva om vi heller sier at det å tenke er den nye oljen? Kunne vi klare å ta tilbake kunnskapen vår, selve tankekraften som gjør at vi kan sortere og forvalte tidsånden bedre?
Forfatteren av romanen «Den fagre nye verden» Aldous Huxley advarte oss allerede tilbake i 1932 mot teknologiens bakside og hvor maktesløse vi kan bli av den. Huxley ber oss tenke selv, reflektere mere, og ikke la oss miste hodet i all irrelevansen.
Arkitekt Knut Hjeltnes oppsummerer i grunn mine foregående refleksjoner om hva vi mennesker lengter etter i en enkel setning: Vi mennesker har helt glemt å være ordinære.
Pandemien var en vekker for oss, og gav oss en påminnelse. Vi viste at vi skattet livet på hjemmebane høyt. Vi kjente glede ved å lage noe med hendene, se noe bli til. Puslespillsalget gikk til værs og Facebook var proppet med stolte mennesker som hadde laget sitt første surdeigsbrød. Margret Olins «Fedrelandet» viser med sin enorme publikumsrespons at vi søker dette upolerte, ekte ved livet mer enn noen gang.
Jeg er enig med sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen når han sier at det er på tide å rekonstruere forståelsen av det å være menneske. Nå er vi ferdig med bruk og kast, sier han.
Et aktuelt spørsmål kan f eks være: Hvordan kan vi relansere de estetiske- og praktiske fagene i et moderne formspråk slik at vi kan trigges til å nære det kreative, og som vil føre oss nærmere naturen, oss selv og hverandre? Arkitekter og utbyggere kan spille en sentral rolle i nettopp dette. Det handler om å ta tilbake verdien av prosessarbeid, og slik etablere en større respekt for hvordan ting henger sammen. Det er i dette sjiktet vi som mennesker kan bli gode på å realitetsorientere oss - et viktig verktøy for innsikt og handleevne.
Kan vi lage håndverkskafeer i våre urbane bymiljøer? Se bare den digitale veven som nå er i spennende fremmarsj, hvor innovative materialvalg utforskes og nye mønstre kan benyttes. Et vakkert eksempel på hvordan det gamle møter det nye. Hvordan kan vi støtte kunstfeltet og denne kreative retningen mere?
Så til den digitale overfloden vi slites med.Hvordan kan vi som by integrere teknologi på en slik måte at vi mennesker kan stå i sentrum for den? Hvordan lære oss å være mer kildekritiske, og ikke minst være bedre i stand til å kritisk velge medier. Hvordan kan vi trigges til å lese førstehånds journalistikk igjen, og sortere ut det vi ikke kan stole på? Kan vi støtte tillitsfulle mediehus på en eller annen måte? Kunne vi laget en delekultur dem i mellom for å gi dem et sterkere nedslagsfelt? Hvordan nære intellektet vårt? Bli mer interessert i kunnskap? Nygård Hansen mener at podcast er et undervurdert medium. Kunne vi lage byrom med podkastsentre, ikke bare for å lage egen pod, men for å tilgjengeliggjøre et mangfold abonnementer og engasjere til aktivt bruk? Jeg vet at Bara Eiendom har dette på skisseblokken for sitt nye spennende bygg - LINK - som ferdigstilles i 2026. Det applauderer jeg. Men vi trenger en hel by til å tenke i denne retningen.