MA$ARATI - KAOS I OKTOBERSOL

in

Høsten stråler i Bergen og ingenting kjennes bedre akkurat nå enn å være på vei til Ma$arati-utstilling på Gategalleriet. Den etter hvert så velkjente kunstneren ankom tidligere i uken og klager så visst ikke på oktobersolen som på selve åpningsdagen flørter vilt med verkene som er montert i galleriet.

HVEM: Mathias Masarati Hagen, kjent som kunstneren Ma$arati. Jobber og bor i Oslo. Født på Hamar i 1991. Utdannet på Einar Granum kunstfagskole. I all beskjedenhet forteller han om salgssuksessen han hadde i Grieghallen for noen år siden. I media kunne man lese at selveste Post Malone var blant dem som fattet interesse for utstillingen og som bidro til høy salgprosent. Foto: Victor Gelius.

For den som enda ikke kjenner til kunsten hans, har han en lekenhet i bildene av de sjeldne, og varierer mellom det abstrakte og figurative. Men ikke misforstå. Verkene er på ingen måte enkle. Flatene tenderer mot det kaotiske og har ultradristige fargesammensetninger som ingen kan ta fra ham. Dyr, ofte befriende rare, forvridde og surrealistiske dyr, gjenskapes som fargebomber. Kunsten min skal nødvendigvis ikke passe til verken sofaen din eller gardinene dine, forteller han, og statuerer slik sett et avslappet forhold til omgivelsene.

“Kunsten min skal nødvendigvis ikke passe til verken sofaen din eller gardinene dine”.

FORVRIDD VERDEN. Jeg ble svært fascinert da jeg så kunsten hans for første gang i Grieghallen for noen år tilbake. Det er enestående at noen tør å skape en slik forvridd verden på store lerret, tenkte jeg. Siden den gang har jeg gledet meg til å se han tilbake i Bergen. Og la meg erkjenne det først som sist: Til tross for min mangeårige yrkeskarriere innen interiør, hvor det meste komponeres ton i ton, har jeg allerede falt pladask for flere verk i utstillingen som overhode ikke matcher sofaen min.

Utstillingsklar! Fra den aktuelle utstillingen på Gategalleriet: “ Jeffery Slime” 160x160. Olje. Foto: Privat

AKTUELL: Ma$arati er aktuell med salgsutstillingen “Come Over When You`re Sober, My Bloody Mary” på Gategalleriet i Bergen. Foto: Privat / i sort hvitt.

Det har vært skrevet tidligere om bildene hans at de har et bråkete uttrykk. Det er jeg enig i. Og i den grad man kan si at bråk er vakkert, er dette vakkert. Jeg kan godt forstå de barna som forsøker å kopiere ham. Den barnlige, naivistiske råskapen i hvert penselstrøk er iøyenfallende. Kunstneren forteller nemlig åpenhjertig om barnehager som besøker utstillingene og som blir bergtatt av det universet han serverer dem.

Detalj fra et av verkene i den aktuelle utstillingen på Gategalleriet. Foto: Magnus Kvam.

“Du trenger ikke ha peiling på kunst for å like kunst”

Kunsten har referanser til hip hop-kulturen, rap musikk og amerikansk popkultur, og han er for lengst kjent også internasjonalt. Foto: Victor Gelius.

Foto: Magnus Kvam

Det er selve livet som er hans arbeidserfaring, forteller han, og gleder seg til å vise seg frem for Bergen igjen. Å lage ukorrekte flater har blitt hans signatur. Og kanskje er han enda til den kunstneren som ikke holder orden på lerretet, men som likevel lykkes med det! Men hvem er kjøperne, og lever han av dette? Vi tok en prat med Ma$arati like før utstillingsåpning.

EKSPLOSIVT UTTRYKK. Ma$aratis lekne stil speiles også i tatoveringer og klesdesign. Foto: Victor Gelius.

 Du har stilt ut i Bergen tidligere, hvordan var det?

 Veldig gøy! Det kunne ikke vært en bedre uke med sol og Bergenfest samtidig. Jeg møtte så mange fine folk og det ble jo så og si en utsolgt Grieghallen!

 Beskriv ditt kunstneriske uttrykk. Har du noen gjennomgående tema? 

Haha! Jeg er ikke veldig opptatt av faguttrykk. Abstrakt feil anatomisk ekspressionisme, kanskje? Uttrykket mitt varierer. Mørkt, men lyst. Lyst, men mørkt. Det kommer an på øyet som ser. Og i det følelser blir til. Og viktigst: Du trenger ikke ha peiling på kunst for å like kunst.

 Har du noen tanker om kunstens rolle? 

Kunst er jo noe som har vært her i tusenvis av år og er her fremdeles i dag. Akkurat som musikk, det er evigvarende. For min egen del synes jeg det er viktig, og ikke minst gøy, å sette spor. Å etterlate meg noe her før jeg blir borte er vel noe jeg streber etter. 

I Tendens heier vi på håndverksfaget og det kreative, og håper at unge mennesker utforsker denne verden. Hva vil du si til ungdommer som bærer på en kunstnerdrøm? 

At dette er et medium som må utforskes og som er veldig gøy. Følg drømmen ikke strømmen. Det viktigste er at du selv liker det du skaper. I dag er det i tillegg mange muligheter fordi det står tomme lokaler over alt. Det er også enkelt å dele sin kreativitet med andre via diverse plattformer.

 Hvem kjøper din  kunst, har du en typisk målgruppe?

 Det er i alle aldre. Jeg treffer samlere fra hele verden, og noen kjøper kunsten min for sparte konfirmasjonspenger. Så har jeg barnehager som kommer på utstillinger, hvor barna blir så inspirert at de reiser hjem og maler kopier!

Kan man leve av dette?

 Ja! Det er en reise.

 Hvilke forventninger kan bergensere ha til utstillingen din på Gategalleriet?

Dette er nye oljemalerier med ulike sterke, feil anatomiske uttrykk - alt fra cowboys til kakerlakker. Dette er malerier som ikke skal passe til sofaen eller gardinene dine. Ha ha!

OPPSUMMERT: SPEKTAKULÆRE LERRET. Når Ma$arati farger byen med nye kunstverk bør man få det med seg. De store flatene oser av selvsikkerhet. I alt kaos fremstår han tydelig og snakker rett fra levra. Og kanskje gjør du som meg? Gi blanke F i den der sofamatchen. God fornøyelse!

 Saken er laget av: Trude Vaaga, Tendens.

Bilde fra den aktuelle utstillingen på Gategalleriet i Bergen. Utstillingen står til 11. november 2023. Galleriet skriver dette i en pressemelding: Utstillingen vil inneholde en rekke originalverk i mange forskjellige størrelser, malt i oljemaling og oljepastell, på lerret og ark. Alle henvendelser: post@gategalleriet.no

Foto: Magnus Kvam.

THOMAS BYE OG MONOLOGEN

in

Tradisjonelle debatter i det offentlege rom eller kronikkar i ulike medier er ikkje alltid nok til å få folk til å våkne. Ved å formidle bodskap gjennom scenekunst kan ein nå ut til langt fleire, og på nye måtar. Dette fortel den nye teatersjefen ved Det Vestnorske Teateret, Thomas Bye, som verken er redd for å bruka scenen kritisk eller å avdekke urett som rammar. Han har allereie ein tydelig plan for teateret i Bergen.

Thomas Bye er frå Krokstadelva i Drammen. Tilsett som teatersjef ved Det Vestnorske Teateret frå 1. august 2023. Gift med regissør Ida Høy. Saman har dei to born (4 og 8 år). Bye vart uteksaminert frå Statens Teaterhøgskole i 2004 og har sidan vore engasjert som både skodespelar og dramatiker landet over. Han har også vore teatersjef ved Teater Ibsen i Skien. “Rettshistoria har gitt meg drivkraft til å ta sjefsroller. Det er i den situasjonen eg har makt til å ha innverknad på det eg trur på, og å setje ei retning for kva teater kan vere” - Thomas Bye. Foto: Marte Refsdal.

Himmelen ber preg av haust denne dagen, men inne på folkekjære Cafè Norge er det triveleg. Eg har sett fram til denne samtalen. Små mediedryss har nemleg gjort meg nysgjerrig på kven Thomas Bye er. Han kjem hastande inn i kafeen der eg sit og venter på han. Blid, nøgd og klar for kaffe. Eg finn raskt ut at det ikkje berre ligg visjonar i hans leiarskap, men ambisjonar om å gi teateret ei tydeleg retning. Eg legg vekk spørsmåla mine om “ver og vind” og kva han tykkjer om Bergen by, trass i at det sjølvsagt kunne vore høflege strofar å byrje med for nokon som nyleg har flytta hit. Men det slår meg at det vil vere feil å fjasa om det, når eg har føre meg ein scenekunstnar som skiltar med djup kjennskap til norgeshistoria sine verste justismord, og som har nytta heile sin teaterkarriere til å studera rettstryggleik.

MONOLOGEN. Nå er det 10 år sidan Thomas Bye hadde premiere på den kritikarroste monologen “0+0=4”, og som det bergenske publikum kan oppleva i haust. Ved å sjå framsyninga vil du få eit godt bilete av den nye teatersjefen. Monologen tek føre seg dei grovaste justismorda i noregshistoria og ser på fellestrekka mellom desse. Foto:Johannes Granseth.

KRITISK TEATER. Ved å sjå framsyninga “0+0=4” kan du også gjere deg nokre tankar om “Politi”som har premiere på nyåret (biletet). Foto: Stig Håvard Dirdal

Kven er Thomas Bye? Kva er historia di?

Livet mitt endra seg totalt då eg som 21 åring og nytilsett ved Teater Ibsen fekk full fridom til å setje opp ei framsyning om den kontroversielle Fredrik Fasting Torgersen saka. Eg må erkjenne at eg fyrst trudde dette var ei oppdikta historie, men det viste seg å vere ei av våre mest omfattande drapssaker. Så skulle det imidlertid vise seg at Torgersen, berre ein månad før premieren vår, fekk avslag på gjenopptaking av saka. Teateret vårt kom dermed i ei slags skvis. Kva skulle me gjere nå? Tok me så feil? Eg bestemte meg for å ta eit djupdykk i den kjende Per Liland saka for å få grunnlag til å samanlikne. Eg fann påfallande mange like trekk!, og dette vart starten på mitt 20 årige engasjement for rettstryggleik og justismord. Personlig var eg overbevist om at Torgersen var utsatt for justismord.

Du hadde ei kunstnarleg krise tidleg i karrieren, men som også opna opp for retninga di. Kan du fortelje litt om dette?

Bakgrunnen for den ekstreme interessa mi, og at det er dette fagfeltet eg har fordjupa meg i, ligg i det faktum at dei grovaste justismorda er avdekka av vanlege lekfolk. Per Liland vart reinvaska i 1994 med hjelp frå den svenske pop manageren Sten Ekroth og kona hans Vibeke Ekroth. Eg fann det ekstremt underleg at det var amatørarbeid som hadde leia til frifinning. Etter framsyninga om Torgersensaka fekk eg ei kunstnarleg krise, og sa opp jobben min. Fiksjonsteater skulle ikkje vere retninga for meg. Drivkrafta låg i eit tydeleg samfunnsretta fokus. Eg heldt fram med å setje meg inn i fleire justismordsaker. Dette fekk regissør Aslak Moe høyre om og inviterte meg heim til seg. Aslak Moe oppfordra meg til monolog. I halvtanna år reiste eg heim til folk eg ikkje kjende, og prata om justismord.

“Det er klart eg er prega av å sjå kor mange saker som er oppklart av amatørarbeid. Det har gjort noko med meg”

Kan du fortelje litt om 0+0=4

Dette er ei framsyning som rett og slett er laga på ein ekstrem vilje etter å verke inn på kva teater kan vere. Monologen tek føre seg dei grovaste justismorda i noregshistoria og er altså eit resultat av kjennskapen min til problematikken kring norsk rettstryggleik. Stykket speglar sakene om Torgersen, Liland og Fritz Moen.

Stykket vart spelt for fyrste gong i 2013 med urpremiere i tingretten i Førde. Seinare har det vorte vist i rettslokale landet over - for innsette i fengsel, for politistudentar, for advokater og for påtalemakta - og i tillegg for gjenopptakingskommisjonen.

Tidleg i karrieren var Thomas Bye kunstnerisk langt borte frå tradisjonelt fiksjonsteater, og i ein periode kjende han på ei kunstnerisk krise. I dag kan han ikkje vere forutan klassisk teater, noko teaterprogrammet for hausten også viser. Amadeus er det fyrste stykket han valte å setje opp i Bergen. Eit vaskekte teater eller teater med stor T, som han sjølv seier det, og som kveld etter kveld haustar ståande applaus. Foto: Stig Håvard Dirdal.

Du startar karrieren din i Bergen friskt ved å setje opp trilogien “Politi”. Fortel.

“Politi” er ein trilogi og kan sjåast som ei forlenging av det eg allereie har gjort i karrieren. Trilogoen handlar om politiet i Bergen - eit politi som er prega av dårleg rykte, intern strid og offentleg kritikk. Regissør og manusforfattar Aslak Moe er allereie godt i gong med grundig arbeide.

Det er tydeleg at scenekunst som inneheld eit bodskap driv deg. Kan du sei noko meir om det?

Tradisjonelle debattformer er ikkje alltid nok. Eg tykkjer at kunst skal utfordre det etablerte og vere katalysator for nye tankesett. Det er jo menneskeverdet ein talar om når alt kjem til alt. Rettstryggleik, demokrati og ytringsfridom er noko ein aldri kan ta for gjeve.

Du har ei heilt bevisst haldning til det å vere sjef. Kvifor?

Eg har ekstremt lyst til å påvirke kva teater skal vere. Gjennom sjefsrolla er dette mogleg. Det er ikkje sjølvsagt at norsk scenekunst tek ansvar for å ha ei kritisk stemme.

“Me treng katalysatorar for endring. Eg vil nytte scenekunsten i dette og ser det som eit rom kor nye tankar kan få feste seg”

Du verkar uredd og kompromisslaus…stemmer det?

Gjer ein kunstarenaen til eit rom for debatt, men med ope perspektiv, skal ein aldri vere redd for å sjå saker på ny. Så må det seiast at eg går grundig til verks i det eg gjer, kor forarbeid ber mykje preg av metodiske tilnærmingar, saman med den opplagte kunstneriske tilsvarsretten vår. Det er oppgåva vår å ta kunsten aktivt i bruk for å dokumentere noko.

“Teater skal få oss til å bli meir reflekterte. Ikkje gjennom å vere eintydeg. Me lagar alltid scenekunst med eit ope blikk og eit inkluderande perspektiv”

OPPSUMMERT

UTEN FILTER. Å snakke med Thomas Bye er som å innta teaterverda litt på ny. Nerva i engasjementet hans ligg i oppdaginga han gjorde for 20 år sidan: Det triste faktum at norske justismord generelt ikkje har vorte gjenoppretta av fagfolk, men at det er vanlige lekfolk som har fått rettsapparatet til å sjå etablerte sanningar på ny.

Bye dokumenterer rått og ærleg og er ikkje redd for kontroversar. “0+0=4” er ein kritikerrost monolog som tek føre seg dei grovaste justismorda i noregshistoria. Framsyninga “Politi” kjem i kjølvatnet av fleire års arbeid med norsk rettshistorie. Det skal godt gjerast om det bergenske publikum ikkje vert nysgjerrig. Samfunnet er ikkje nødvendigvis alltid så vakkert, og me treng kulturinstitusjonar som set søkellys på det. Takk for praten, Thomas Bye!

Av: Trude Vaaga, skribent i Tendens / Sjå haustprogrammet i teateret: her


































Å HOLDE FOKUS

in

Det er i balansen mellom følelser og intellekt at jeg arbeider med kunst, forteller den danske billedkunstneren, Søren Sejr, og forklarer hvorfor et verk er et verk. Struktur, materialvalg, kombinasjoner, overganger og prosesser bidrar til muligheter i et maleri. Alt skal stemme i komposisjonen til slutt. Han stiller stadig ut i internasjonal sammenheng, og har den siste tiden vært synlig i New York, Paris, Cecilia, København og Cuba, for å nevne noe. Nå er han klar for å flørte med det bergenske publikum og gleder seg over muligheten hos Høyersten Contemporary i Kronstadparken.

Søren Sejr, 42 år, bor og arbeider i Århus, Danmark. Utdannet innen skulptur/maleri ved Århus Kunstakademi 2006-2010. Det var ingenting ved oppveksten som tilsa at Søren Sejr skulle bli kunstner, men en opplevelse i 12 årsalderen skulle inspirere han til nettopp det. Nå stiller han ut på den internasjonale kunstscenen og trives i dette sjiktet. Utstillingene hans variere selvsagt i uttrykk, men den kunstneriske tenkningen er den samme. Utstillingen “In the night is the mirror never black” hos Høyersten Contemporary står frem til 22. oktober 2023. De siste reisene han har foretatt har vært til New York, København, Paris, Cuba, Cecilia og Nice. Den aktuelle utstillingen har klare referanser fra disse stedene. Et av verkene omfavner Cecilia med et , ikke overraskende, eksotisk fargebad. Foto: Jacob Friis-Holm Nielsen

“Å male er en blanding av følelser og intellekt. Man er nødt til å lytte til prosessen til bildene man står i” - Søren Sejr

Selv om du etterhvert har opparbeidet deg en god karriere, startet det hele beskjedent i byen Århus. Fortell litt om det.

I starten av min karriere var det få kunstnerlige fellesskap å lene seg på i Århus. Det resulterte i at jeg og noen få andre dannet små miljøer for å kunne møte likesinnede, diskutere og å få nye impulser. Ikke minst var nettverksbyggingen viktig for å skape synlighet til et kunstpublikum. I dag kan unge kunstnere etablere seg mer effektivt fordi de har tilgang til kommersiell promotering gjennom f eks sosiale medier. Det var et verktøy som ikke fantes den gang.

Har du vokst opp med en naturlig tilgang til kunst?

Jeg vokste opp i en liten by ved vestkysten av Danmark og min familie var ikke kunstnerlig av noe slag. Men da jeg var 12 år lot jeg meg fascinere av en nabomann som malte et landskap med høner. Jeg malte så mitt første maleri hvor motivet selvsagt var høner! Mine foreldre har tatt vare på bildet som både er et hyggelig minne, men også en påminnelse for når min nysgjerrighet til maleriet faktisk startet.

Hvordan vil du beskrive din signatur?

Å male er for meg en blanding av følelser og intellekt. Man er nødt til å lytte til prosessen til de aktuelle bildene man står i. Jeg er opptatt av motsetninger og den nerven som ligger i det. Jeg har også et sterkt fokus på komposisjon.

Et maleri er som et puslespill. Det er uhyre viktig at bitene faller på plass. Det handler om å løfte blikket og å holde fokus. Det er en stadig bevisst handling og en viljesbestemmelse jeg har iboende i meg når jeg arbeider. Gjennom utforskning har jeg kastet haugevis med materiell for å kunne komme frem til det riktige - til selve nøkkelen i en komposisjon.

Er det riktig å si at man fornemmer en presishet i ditt uttrykk?

Komposisjonene i mine malerier er presise, når bildet “vibrerer” er det virkelig ferdig. Da har jeg verken malt for lite eller for mye. Da er det presist.

Utstillinger som jobbes med har ofte en modernistisk tilnærming. Verkene er basert på forlengende prosesser fra tidligere utstillinger som har vært. Former, materialbruk og farger er alltid gjennomtenkt. I bildene finnes det ingen politiske budskap, det er selve maleriet og funksjonene i det som står sentralt. Han jobber i sjiktet mellom motsetninger, fascineres av overganger og ser hele sitt kunstnerskap som en livslang prosess. Jeg er som en forsker sier han, og bedyrer at det har gått mengder med materiell til spille, nettopp fordi man i studie av selve maleriet må teste og feile. Bildet viser et utsnitt fra en utstilling på Cecilia “ From Ashes to paint” i 2023. Foto: Matteo Lo Magno

“Jeg kommer aldri til å bli ferdig med å utforske maleriets muligheter. Det er jo en større og kontinuerlig prosess å lage bilder” - Søren Sejr

MOTSETNINGER. Vekslingen mellom det abstrakte og figurative, farger og det fargeløse er ofte nerven i Sørens prosesser. Utstillingen hos Høyersten Contemporary er intet unntak. Å undersøke hva som skjer i overgangen fra et verk som bader i farger til å gjøre det samme verket fargeløst er interessant, forteller han og viser frem et maleri med referanser fra en av byene nylig har besøkt. Noen kunstnere fascineres ofte av det ene eller det andre. For meg ligger fasinasjonen i krysningen mellom disse motsetninger, her er det ingen enten eller, men begge deler, forteller han. Bildet fra den aktuelle utstillingen på Høyersten Contemporary, “In the night is the mirror never black”. Foto: Trude Vaaga

Kan du si litt om din bruk av farger?

Jeg minimaliserer uttrykket ved å overføre komposisjoner i rike fargepaletter til store ensfargede sorte flater. Det vi overser i et verk av farger, kommer til syne i en slik minimalisering. Den samme komposisjonen kan sees med nye øyner. Det er en utforsking jeg aldri blir ferdig med. På diverse reiser gjør jeg grunnarbeidet for nye verk og henter inspirasjon fra ulike internasjonale byer. Farger, men også materialvalg og struktur blir til med referanser fra ulike steder.

Forståelse for farger er viktig. Men like viktig er det å forstå hva som skjer når farger avløses av et helt sort landskap, dvs hva som skjer med uttrykket når fargene tas bort. Det krever jo også en innsikt i at det enkle har en tyngde i det komplekse. Jeg arbeider jo intenst med presise overganger og er nok ekstremt opptatt av å være presis i min fargebruk også.

STEDSREFERANSER. Det handler om å utforske steder og å bearbeide det på lerretet, forteller han. Han arbeider i spennet mellom å dokumentere farger og å gi et verk det samme preg uten fargepaletten. Å studere det som skjer i slike overganger hvor et verk blir fargeløst er utrolig interessant, forteller han. Bildet fra utstillingen “From Ashes to paint”, Cecilia 2023. Foto: Matteo Lo Magno

Du prater en del om overganger. Kan du utdype det?

Når jeg flytter fokus fra et maleri til et annet kan man se det som ligger bak det ytre i maleriet. Man oppdager lagene. Når fargene tar hele synsfeltet, trenger man å sette fokus på nye flater uten farger.
Du ser sammenhenger mellom de ulike utstillingene dine?

Det ligger en sterk drivkraft i å undersøke resultatet av et verk og som igjen blir ledetråder til nye utstillinger.

Det er første gang du er i Bergen. Innfri byen til dine forventninger?

Bergen er vakker! Med fine mennesker og frisk luft!

Les mer om Søren Sejr: her og her

Av: Trude Vaaga, redaktør i Tendens.

I NUET - MED MARCUS SODDANO

in

Han tilstreber en kunstnerisk frihet og ønsker ikke å bli plassert i et fast gjenkjennende uttrykk. Å låse seg fast i en kategori er ikke noe for meg. Det kan rett og slett være et hinder for kunsten min, forteller Marcus Soddano, som er mer opptatt av å skape et slags forventningsbrudd hos betrakter. Les mer under bildene!

HVEM: Marcus Soddano, 25 år. 2 årig grafisk design fagskole (Høyskolen Kristiania) og 2 årig kunst fagskole (KIB kunstskolen i Bergen). Studio i Inger Bang Lunds Vei 16, Kronstadparken.

Når Marcus Soddano arbeider fylles lerreter ofte med impulser fra utlandet. Vi besøker han en regnfull formiddag på atelieret hjemme i Bergen. Arbeidsrommet er gedigent, heftig industrielt og spekket med spraybokser, akryl- og oljemaling og mye mer. Godt brukte designmøbler har fått plass sammen med et lunende persisk gulvteppe.

Maleri underveis. Han vil fri seg fra forventninger om hva kunsten skal bringe og er mer opptatt av å være i bevegelse. Jeg har ingen fast arbeidsoppskrift, forteller han, og vil gjerne være den kunstneren som skaper et umiddelbart «wow».

Et kjapt blikk gjennom lokalet gir et tydelig hint om en mobil tilværelse. For Marcus er det like naturlig å pakke malerutstyr i kofferten for å dra utenlands og arbeide, som det er å dra på atelieret her hjemme i Bergen. Men Covid 19 kom brutalt, også for Marcus. Etter restriksjonene ble opphevet har han derfor utnyttet godt hva gjelder utenlandsopphold. Lisboa, Barcelona, Berlin, Vilnius og Firenze er noen av de stedene som har gjort dypt inntrykk og gitt kunstnerisk påfyll.

Noen malerier skal videre til kunder og må flikkes på fordi de har fått skader.

Hva legger du i ordet kunst?

 Hva jeg legger i ordet kunst er noe jeg fortsatt prøver å lære meg. Det er litt som å være en student av livet, man finner aldri helt svaret på det, men man lærer as you go. 

“Alt jeg vet er at ordet kunst kan være så mangt, men fellesnevneren i mine øyne er at det alltid går utenfor sitt subjekt. Kunst består av bevisste og ubevisste valg. Det skaper mysterier, og gir svar som igjen etterlater ytterlige spørsmål”. -Marcus Soddano

 Er du en typisk samtidskunstner?

Om jeg er en typisk samtidskunster kan vel man si, men jeg tror nok alle kunstnere har en ideologi rundt seg selv som separerer en fra resten. Så ja og nei…

 Hvordan vil du beskrive maleriene dine?

Et vanskelig spørsmål å svare på. Utrykkene forandrer seg så ofte, jeg prøver egentlig å la det forbli et vanskelig spørsmål å svare på. Med en gang du har et svar til det, skaper man også en forventning. Jeg prøver ut nye ting konstant og gjør det som føles rett i nuet. Det handler om å utforske, det blir kjedelig om man finner seg en fast oppskrift.

Samfunnsengasjement er retningsgivende for de fleste kunstnere. Hva opptar deg mest?

Tidligere har jeg vært veldig opptatt av symbolikk, historie og prøvd å finne svar på, eller stille spørsmål til, hva som definerer oss. Nå i senere tid er dette fortsatt aktuelle spørsmål, men jeg har blitt mye mer opptatt av den umiddelbare reaksjonen. Det er et underliggende selvopptatt ønske om å skape et umiddelbart «wow!» hos folk. 

Har du tanker om kunstens rolle?

Det fine med kunst er at det kan fungere som en møteplass uavhengig av sosial status.  Jeg har en fantasi om at verkene mine skal fungere som et knutepunkt hvor mennesker møter hverandre og opphever hverandre.

 Har du noen kunstneriske forbilder? 

 Jeg lar meg inspirere av mange forskjellige kunstnere på tvers av alder, både avdøde og de som lever. Det som likevel inspirerer meg mest er å reise rundt i verden og oppleve nye impulser, hvor jeg kan legge merke til detaljer som definerer stedene jeg besøker. 

AKTUELL MED: Life Death and Rebirth – gruppeutstilling, Høyersten Contemporary (pågår). Lust for life - Soloutstilling med NIO (bilmerke) (juni 2023). A dog without a bone - Soloutstilling med Høyersten Contemporary  (September 2023).

Erlend Høyersten er kurator på alle utstillingene. 

 Av: Trude Vaaga. Foto: Tove Lise Mossestad

EXPIDITION PINK RIBBON

in
 
 
 

F A K T A
:
Silje Løkeng, bor i Kongsberg, 44 år, tidligere brystkreftpasient (2019), jobber som HR-manager i TechnipFMC.

___

A V : Trude Vaaga

 
 
 

Expedition Pinkribbon

Silje Løken engasjerer seg sterkt i verdien av tidlig oppdagelse av kreft og vil løfte frem budskapet på sin helt spesielle måte. I tillegg til å samle inn penger til forskning på brystkreft, og å ha en tydelig stemme i sosiale medier, har hun i lengre tid lagt ambisiøse ekspedisjonsplaner sammen med et internasjonalt team til Grønland (gjennomføres i disse dager, mai 2023). Hver representant har hatt kampanjer i sine land for å løfte frem kreftsaken. Så har hun fått ingen ringere enn Liv Arnesen med på lag – den første dama som gikk til sydpolen alene. 

Følg Silje her: @expeditionpinkribbon 

Les om hele ekspedisjonen her: www.expeditionpinkribbon.no

I N T E R V J U
:
Kan du beskrive hvordan det var å få diagnosen brystkreft?

Det var en livsendring og en pause i livet som jeg ikke ønsket. Jeg innså at livet plutselig kunne bli veldig kort. Jeg reflekterte mye om hvordan jeg ville leve livet, hvem jeg var og hva jeg ønsket. Jeg tenkte mye på de som blir igjen etter meg hvis jeg skulle dø.

Man kan se det som en eksistensiell krise der man gjør opp et regnskap – på godt og vondt. Jeg gikk gjennom mange mørke tanker og følte at jeg måtte bli kjent med meg selv på nytt igjen.

Jeg fjernet brystet mitt og sliter med bivirkninger av medisiner jeg tar. Det tok lang tid før jeg klarte å se meg selv i speilet. Det var tøft. På mange måter ønsket jeg å dø fordi det var så tøft både fysisk og mentalt. 

Hvilke hjelp fikk du?

Jeg hadde en fullstendig krise der jeg mista meg selv. Det som ble vanskelig oppi det hele var at jeg så helt normal ut. Det gjorde det neste verre. Det var en forventning om at man skal gå tilbake til normalen. Men det var ingen ting som var normalt.

Jeg ba selv om hjelp og hadde en psykolog som hjalp meg å sortere tanker og å bryte automatiske tankesett. Jeg hadde også kreftkoordinator underveis. 

Rent kroppslig måtte jeg ha hjelp av en coach til å akseptere kroppen min med bare et bryst. Rasjonelt klarte jeg selvsagt å forstå at det ikke har betydning. Men følelsene mine stemte ikke overens med det rasjonelle. Jeg hadde en evig kamp med meg selv. 

I ettertid synes jeg det burde være en del av et kreftforløp å få mental hjelp. Man blir på mange måter overlatt til seg selv. Noen trenger mer hjelp enn andre, men det burde være en samtale fra start av som avdekket pasientens behov. Å få kreft gir et traume som må bearbeides. 

Ditt beste mentale verktøy?

Naturen har vært utrolig viktig å bruke. Jeg oppfordrer alle til å benytte 30 minutter utendørs hver dag. Frisk luft gjør en godt, og gir det rommet man trenger mentalt. 










 

GJENFØDELSE - EN KUNSTSAMTALE

in

Fra å være direktør på et av Nord Europas største kunstmuseer til å lage et kommersielt galleri for samtidskunst i Kronstadparken har han gjort det som kanskje mange av oss lenge har håpet på: Å returnere til Bergen for å representere kunst i Høyersten stil. Uten kommunal støtte og fri fra det institusjonelle skal de drive med kunstsalg og løfte frem etablerte og nye kunstnere. Les mer under bildene og gå ikke glipp av kunstsamtalen nederst!

Selv beskriver Erlend Aalbæk Høyersten løsrivelse- og flytteprosessen som en slags gjenfødelse, og bedyrer at tilbakekomsten godt kan minne bergensere på at byen vår er eksotisk. Og kanskje er det nettopp det dette er - en gjenfødelse - å starte helt på nytt, nå er han fri fra institusjonelle konvensjoner, og har tydelige ambisjoner om å jobbe i verden fra Bergen.

Fremdeles uredd, ukonvensjonell og ambisiøs. Men klar for noe nytt! Gjennom Høyersten Contemporary statuerer Erlend Aalbæk Høyersten sammen med sin kone og medgründer, Simone Aalbæk Høyersten, et nytt galleri som antagelig allerede har skapt forventninger blant mange kunstinteresserte. Så er det ingen andre gallerier i Norden som ledes av en kunsthistoriker som har vært museumsdirektør i 18 år heller. Aalbæk Høyersten kan tillate seg å jobbe i verden fra Bergen. Og det gjør slett ingenting at han kaller byen vår eksotisk.

Høyersten Contemporary har med sine 500 m2 i Kronstadparken en sirlig planlagt rominndeling. Vi besøker galleriet, som enda er under restaurering, men skal ferdigstilles i disse dager. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene.

Simone Aalbæk Høyersten: MA Kunsthistorie fra Universitetet i Aarhus, formidler Kunsthal Aarhus.

Erlend G. Aalbæk Høyersten: Cand. phil Kunsthistorie fra Universitet i Bergen, tidligere museumsdirektør på Sørlandets Kunstmuseum, KODE og ARoS

Kuraterer selv: Life, Death and Rebirth er tittelen på galleriets første utstilling som åpner 28. april. I et nakent, kompromissløst arbeid vil han si noe om de prosesser vi som mennesker må tåle å stå i gjennom et livsløp og som omhandler det vanskelige, uunngåelige. Men i dette omfavnes også det vakre. Det sårbare går hånd i hånd med det gledesfylte. Dualiteten i utstillingen er kan hende en personlig speiling av kuratorens komplekse livsreise?, men like fullt er det en hyllest til det å være menneske og å leve på trass, på tross og i glede og åpenhet, forteller han i vår kunstsamtale som du kan lese i sin helhet nederst.

LIVET, DØDEN OG GJENFØDELSE: Tittelen på sin første utstilling i det nye galleriet er nøye gjennomtenkt: Life, Death and Rebirth. Den sier noe om det mest dyptgående mennesker må forholde seg til i et liv, og som utelukkende omhandler noe av det skjøreste ( og vanskeligste) ved det å være menneske. Slik den tidligere museumsdirektøren har stått støtt i stormer og diverse medieomtaler gjennom årene, står han særdeles støtt i dette helt skjøre, eksistensielle landskapet også. Han har tydelige tanker om utstillingens røde tråd, og tittelen er slett ingen tilfeldighet.

Fascinerende kontrast: Parallelt med den rent kommersielle fornemmelsen man får når et galleri med internasjonale ambisjoner etableres, er det ikke til å unngå å legge merke til Aalbæk Høyerstens åpningsutstilling med en tittel som omfavner alt annet enn kommersialiteter: Life, Death and Rebirth.

Dere har valgt å forlate Aarhus og å flytte til Bergen. Fortell!

Vi ville noe nytt, både geografisk, følelsesmessig og profesjonelt. Bergen har en helt unik energi og har et fantastisk potensiale. Man glemmer gjerne at Bergen er et eksotisk og annerledes sted, sett fra andre steder i verden. Det ville vi være en del av og skape ut ifra. Vi sier at vi skal jobbe i verden fra Bergen.

Hva er kunst og når kan man si at kunsten er god?

Det er umulig å gi et godt og kort svar på hva kunst egentlig er, og hvorfor noe fremstår som bra mens noe annet ikke gjør det. Men for oss er god kunst noe som pirrer øynene, intellektet, følelsene, og som kaster deg ut i nye tankemønstre.

God kunst glemmer man ikke så lett og den danner ofte flere spørsmål enn svar. Vi har begge en stor glede når håndverket og utførelsen spiller sammen med det godt tenkte.

Hva er visjonen med Høyersten Contemporary og hva vil dere kunne skilte med som andre kunststeder i byen ikke har?

Størrelsen er kanskje det første man legger merke til og som skiller oss fra andre steder i Bergen. Vi har ambisjoner for galleriet, vi skal være et tydelig sted i Bergen, men også Norden. Vi vil ta talenter fra Bergen ut i verden, samtidig skal vi hente verden til Bergen. Med tiden vil man også se at store internasjonale nettverk vi kommer med kommer til å bli manifestert i galleriet.

Erlend - du er godt kjent i bybildet. Kjenner du på noe forventningspress…? Og hva kan så bergenserne forvente seg av dere?

Ja, men forventningspresset er det først og fremst jeg selv som lager. Bergenserne kan forvente seg mye fra oss, høy kvalitet, men også variasjon.

Hva mener du er særegent med denne byen Simone – og hvilke forventninger har du til kunstpublikummet?

Sett på som danske og jyde har denne byen en helt særlig og tydelig energi. Bergenserne sier hva de mener, og det er utrolig befriende for meg å oppleve. Jeg regner med å merke bergensernes engasjement - det merker jeg allerede, noe som er skjønt å oppleve. Og så håper jeg, at bergenserne vil bli stolte av å ha Høyersten Contemporary i Bergen. Jeg er i alle fall stolt av, og glad for, å etablere galleriet akkurat her.

Tittelen på åpningsutstillingen heter “Life, Death and Rebirth». Og du står selv som kurator Erlend. Fortell!

 Jeg har kuratert mange utstillinger i mitt liv, og det er en spennende og kreativ prosess, som gjerne begynner med en tanke, en idé, ofte inspirert av kunst man ser på eller noe man har lest. Så syr man dette sammen til en helhetlig utstilling og forsøker å skape mening med sammenstillingen av kunstverk, som i seg selv har iboende mening.

Jeg ville lage en slik utstilling for å markere åpningen av galleriet. Et galleri som på mange måter kan beskrives som en gjenfødsel for oss. Life, Death and Rebirth handler om hvordan man må forholde seg til det uunngåelige, altså døden eller det å si farvel til mennesker man elsker, men også om hvordan omfavne livet og glede seg over det selv om det har påført en sår og til tider kan oppleves som fryktelig.

Utstillingen handler om det vakre i det å reise seg, og leve på nytt, når alt ellers tilsa at det letteste ville være å legge seg ned. Det er en hyllest til kunstnere, men også det å leve på trass, på tross og med glede og åpenhet.

For mer informasjon om Høyersten Contemporary kan du lese her.

Av: Trude Vaaga

Foto: Tove Lise Mossestad