F A K T A
Gullsnitt og luerzers archive prisvinner Francisco Munoz har gjort foto- og filmarbeid for en rekke aktører innen reklame og for artister som bl a Real Ones, Abbath, Fanny Andersen, Fjorden Baby, John Olav Nilsen og gjengen, Lars Vaular, Ralph Myerz, Josefin Winther for å nevne noe. Nå er han aktuell som fotokunstner bak den sterke utstillingen til Tendens som setter kreft og mental helse på dagsorden.

Dette er det vanskeligste jeg noen gang har gjort, forteller Munoz om Tendens temautstilling som speiler behovet for psykososial oppfølging i et kreftforløp.

Jevnlig har han hatt utstilling av personlige kunstprosjekter, men sjelden har det vært så krevende som denne. Jeg sa umiddelbart ja til å skape kunst for dette prosjektet, forteller Munoz, men legger til at dette er det vanskeligste han noen gang har gjort. Les intervjuet her.

Hvorfor valgte du å si ja til dette arbeidet?

Hvordan kunne jeg si nei? Alle kjenner til kreft og vi har det i livene våre. Det ligger så nært oss alle.

Temaet i bildene er basert på kreftpasienters erfaringer og opplevelser. Hva har du tenkt om dette?

I dette tilfellet speiles følelser knyttet til det å ha kreft. Kameraet mitt fanger geometriske former, mens betrakters øyner fanger forhåpentligvis følelser. Jeg er opptatt av det uendelige, tid i former. Et fotografi vil gi betrakteren en følelse av tid og jeg håper at fotografiene mine kan gi noen svar gjennom å vekke følelser. Nøkkelen ligger i oss selv. Det er også derfor denne temautstillingen er spennende å jobbe med.

Har du noen øyeblikk som er sterkere enn andre i dette arbeidet?

Jeg har ganske mange sterke øyeblikk, som da jeg jobbet med reflekterende tekstiler i naturen og mennesker i vann. Her var så mange små og store partikler i et uendelig univers. Jeg er en veldig følsom person og tillater meg å gå dypt inn i materialet, samtidig må jeg gi slipp på meg selv for å skape noe.

Hva er den viktigste nerven i utstillingen synes du? Hvordan skal betrakter se den?

Det er så mange nerver i utstillingen. Men det viktigste er at den både opplyser og gir håp. Følelser er et viktig verktøy. Bilder gir så store inntrykk. Tenk om betrakter kanskje blir påvirket til å gjøre noe med budskapet? Det er det vi prøver på, å påvirke gjennom følelser.

Du har samarbeidet med Trude Vaaga som har regi på utstillingen og som er initiativtager. Hun har selv nøkkelerfaring som pasient. Hvordan har det vært?

Det har vært kjempefint. Men også hardt.

Rent kunstnerisk har jeg tenkt: Hvordan skal jeg slippe meg løs som kunstner uten å tenke på at Trude er en venn? En skuespiller klarer å grine på jobb. Men i mitt tilfelle har jeg jobbet med ekte hjertesmerte og måtte balansere det hele med et objektivt blikk. Kanskje er det denne balansejobben som står sterkest for meg og som jeg tror gjør utstillingen veldig spesiell. Jeg håper det.

Les mer om utstillingen HER.