Kreftforskeren

in
 
 
 

F A K T A
Oddbjørn Straume, 55 år. Tiltrer stillingen som direktør ved kreftavdelingen på Haukeland Universitetssjukehus.

Dette intervjuet ble laget i 2022 som en del av en større serie portretter for å promotere kunst med temaet «kreft og mental helse”

A V : Trude Vaaga
F O T O : Tove Lise Mossestad

 
 

Utdanning, medisin ved UIB. Lege ved Kreftavdelingen på Haukeland Universitetssjukehus 50%, Kreftforsker 50%, Professor UIB 20%. Tiltrer stillingen som ny direktør ved kreftavdelingen 1. februar 2024.  

 

I en pressemelding fra Haukeland Universitetssjukehus ble det denne uken annonsert at lege og kreftforsker, Oddbjørn Straume, tiltrer som den nye direktøren for kreftavdelingen fra og med 1. Februar 2024. Straume er ansett som en kompetent kliniker og erfaren forsker, og med grundig kjennskap til avdelingen og sykehuset forøvrig. Den kommende direktøren deltok høsten 2021 og vinteren 2022 i Tendens sitt kunstprosjekt “Vi som ikke døde” . I den forbindelse hadde vi gleden av å intervjue ham. Her kan du lese det:

Å løse kreftgåten - en saga blott?

Før var standarden at man døde av kreft. I dag er målet å overleve kreft. Samtidig er det et faktum at kreft er den vanligste årsaken til prematur død i vestlige land akkurat nå. Det finnes ikke en fullgod løsning på kreft før den kan kureres sies det. Men i følge kreftlege- og forsker ved Haukeland Universitetssykehus Oddbjørn Straume må vi redefinere denne tanken noe.  

Selv om forskning har sørget for at kreft har gått fra å være ensbetydende med død til at den i flere tilfeller kan kureres, finnes det fremdeles kreftformer som svært få overlever og som ikke lar seg kurere av tradisjonelle behandlingsmetoder som kirurgi, cellegift og stråling.

Å løse den store kreftgåten med tanke på komplette kureringsmetoder er antagelig umulig, forteller Straume, men legger samtidig til at vi er på god vei mot mer målrettede behandlinger som er et stort løft for fremtidens pasienter. Når det kommer til ny banebrytende kunnskap mener han vi har mye å hente i biologien. 


Hva er kreft?
Kreft er keiseren av alle sykdommer (ref. boken med samme navn). Kreft er den vanligste årsaken til prematur død i vestlige land nå. Det er en genetisk sykdom, dvs at den skyldes skade (mutasjoner) i genene/ DNA. Mutasjonene gjør at celler vokser ukontrollert og danner svulster, samt kan spre seg og skade andre organer. 

Hva er nerven i god forskning slik du ser det?
Jeg tror man må ha nok respekt for sykdommen til å innse at det ikke er noen enkle løsninger. Man må være grundig og tålmodig, men samtidig kreativ og nysgjerrig for å komme videre. 

Har kapasiteten til forskere blitt rammet under pandemien, evt hvordan?
Nei, ikke noe særlig

Hvor ligger nøkkelen for å løse den store kreftgåten?
Jeg tror ikke vi kommer til å løse kreftgåten. Jeg ser på kreft som nærmest en naturlov. Det er en større gåte at kroppen kan forsvare seg mot kreft og holde seg i live i 90 år. Jeg tror at nøkkelen for å finne bedre behandling av kreft samt å forebygge ligger i å lære av biologien. Evolusjonen har skapt velfungerende flercellede skapninger gjennom de siste to mrd årene. Mekanismer som naturlig beskytter mot kreft bør studeres mer og utnyttes. 

Hvor står Norge forskningsmessig sett i forhold til andre land, og benytter vi global kompetanse i stor nok grad?
I forhold til størrelse og innbyggertall synes jeg vi gjør det bra. Kreftforskningen har ingen landegrenser. Samarbeidet globalt er godt. 

Hva er fremtidens behandlingsformer slik du ser det?
Jeg har et håp om at de klassiske behandlingsformene som skader alle cellene i kroppen (cellegift og stråling) i stor grad byttes ut med mer målrettede behandlinger og immunterapi. Vi er på vei dit. Den senere tids nye behandlinger er mye mindre toksisk og pasienter har bedre livskvalitet underveis. Nye data tyder også på at vi kan bruke mindre cellegift enn vi har gjort tidligere for å forebygge tilbakefall. 

Er systemet i helsevesenet godt nok med tanke på å utnytte den optimale kompetansen dere forskere besitter
Jeg vet ikke helt. Jeg føler meg ikke særlig hemmet og synes at arbeidet er organisert bra. 

Som kreftlege jobber du med å kurere pasienter. Hva tenker du om mental behandling og oppfølging i etterkant av behandlingen??
Vi glemmer nok litt at pasienter som kureres skal leve videre og kan trenge litt støtte også etter behandlingen. Vi fokuserer mest på å behandle sykdommen, og når det er gjort tar vi inn neste pasient. 







 

Appell av Trude Vaaga, Haukelandsparken 27. oktober

in

INNLEGG, Bergen Næringsråd – 27. oktober. Haukelandsparken.

Trude Vaaga holder en appell på Bergen Næringsråds fagfrokost. Med et organisasjonssosiologisk blikk foreslår hun en endring i norsk kreftbehandling, hvor en psykososial oppfølging av hver enkelt pasient må implementeres fra diagnosedag. Under bildet finner du den i sin helhet:

Kjære alle sammen! Jeg vil kort snakke om kreft og mental helse satt i system.

Gjennom en to års periode har jeg hentet inn data ved hjelp av intervju og samtaler med pasienter og et knippe helsepersonell ved kreftavdelingen, Parkbygget, for å samle innsikt i hvordan det er å stå i kreft og å være kreftpasient.

 Det forbauser at det ikke finnes en tydeligere plan for psykososial oppfølging i et kreftforløp.

Det må ikke være tvil om at mennesker som mottar et budskap om kreft trenger hjelp, på ett eller annet nivå, både «der og da», og gjennom kreftforløpet.

La meg understreke først som sist: Det ligger i ryggmargen til helsepersonell å yte omsorg og varme til sitt fulle. Problemet er bare at hjelpen ikke er satt i system, og da blir den litt tilfeldig.

I dag hviler ansvaret i stor grad på pasienten selv. Kan hende man får en gul lapp med et telefonnummer på til en psykolog, eller f eks en brosjyre om tilbud på det nye flotte Vardesenteret. Men pasienten må selv være offensiv og tråkle seg over dørstokken. La meg si det klart: En pasient er ikke i stand til å ta dette ansvaret. Og det bør heller ikke være en pasient sitt ansvar.

Man trenger verken være matematiker eller fremtidsforsker for å forstå at mental slitasje hos kreftpasienter med traumer og det som oppstår i dette smertespennet, gir store konsekvenser, både på individnivå og i et samfunnsøkonomisk perspektiv.

Kreftpasienter er en voksende gruppe og bare i dag bruker Norge flere milliarder årlig på pasienter som etter endt behandling ikke kommer seg «tilbake til livet». Arbeidslivet går glipp av store ressurser, og med fremtidens statistikk for overlevelse, er det all grunn til bekymring!

Det er på tide å se HELE mennesket i behandling. For hva hjelper det å bli kreftfri dersom livskvaliteten ligger igjen i sykeshuskorridoren?

Helt konkret foreslår jeg følgende:

Fra den dag en diagnose stilles bør det foreligge en kartlegging av pasientens mentale tilstand. En påfølgende tiltaksplan må journalføres sammen med øvrig behandlingsplan.  Man vil da oppnå en treffsikkerhet i pasienttilpasset kommunikasjon og i de konkrete tiltakene som eventuelt settes i verk ( f eks henvisning til Pusterommet eller Vardesenteret hvor man har tilgang på familieterapeut, psykiater m.m).

Under dagens fagfrokost diskuterer vi fremtidens organisering av liv og helse. Det pekes på mulighetsrom når det kommer til digitale løsninger, IKT og innovative krefter. Og de nye byggene som nå er kommet opp er løsningsorienterte for både pasient og behandler.

Denne fremoverlentheten vil jeg gjerne se i kreftbehandlingen på Parkbygget ved Haukeland Universitetssjukehus. Jeg har dialog med avdelingsleder, Hans Petter Eikesdal, og det er ingen tvil om at vi har en felles forståelse for dette problemet. Men det gjelder å iverksette, selv om det selvsagt krever store skritt. Følgende kan man likevel notere seg: Dette er kostnadseffektivt. Det er fremfor alt snakk om smarte løsninger og vilje til endring. Og det er dokumentert at pasienter får det bedre, og at mange lever lengre.

Det er en glede å kjenne til Stein Kaasa med prosjektet MyPath, som er internasjonalt forankret og hvor Norge er med. Vi følger med på dette prosjektet og er i dialog med Kaasa og hans forskerteam. Vi håper at Tendens kan bidra på et eller annet nivå opp mot det norske teamet. Det er altså snakk om pasientsentrert behandling - somatisk og mentalt. Det ene utelukker ikke det andre.

Det er bare et spørsmål om tid, tror jeg, før samtlige norske sykehus må foreta en implementering av pasientsentrert behandling. Om det blir gjennom MyPath eller andre prosjekter vil tiden vise.

På vegne av kreftpasienter her i Vest vil jeg uansett utfordre Haukeland Universitetssjukehus og Parkbygget til å bli en foregangsmodell i dette arbeidet. Norges historien startet på Vestlandet, og jeg ser ingen grunn til at ikke historien om mental helse i et kreftforløp kan starte nettopp her!

//Trude Vaaga, redaktør i Tendens.

 

FRANCISCO MED UNIKT BIDRAG

in
 
 
 

F A K T A
Gullsnitt og luerzers archive prisvinner Francisco Munoz har gjort foto- og filmarbeid for en rekke aktører innen reklame og for artister som bl a Real Ones, Abbath, Fanny Andersen, Fjorden Baby, John Olav Nilsen og gjengen, Lars Vaular, Ralph Myerz, Josefin Winther for å nevne noe. Nå er han aktuell som fotokunstner bak den sterke utstillingen til Tendens som setter kreft og mental helse på dagsorden.

 
 

Dette er det vanskeligste jeg noen gang har gjort, forteller Munoz om Tendens temautstilling som speiler behovet for psykososial oppfølging i et kreftforløp.

 

Jevnlig har han hatt utstilling av personlige kunstprosjekter, men sjelden har det vært så krevende som denne. Jeg sa umiddelbart ja til å skape kunst for dette prosjektet, forteller Munoz, men legger til at dette er det vanskeligste han noen gang har gjort. Les intervjuet her.

Hvorfor valgte du å si ja til dette arbeidet?

Hvordan kunne jeg si nei? Alle kjenner til kreft og vi har det i livene våre. Det ligger så nært oss alle.

Temaet i bildene er basert på kreftpasienters erfaringer og opplevelser. Hva har du tenkt om dette?

I dette tilfellet speiles følelser knyttet til det å ha kreft.  Kameraet mitt fanger geometriske former, mens betrakters øyner fanger forhåpentligvis følelser. Jeg er opptatt av det uendelige, tid i former. Et fotografi vil gi betrakteren en følelse av tid og jeg håper at fotografiene mine kan gi noen svar gjennom å vekke følelser. Nøkkelen ligger i oss selv. Det er også derfor denne temautstillingen er spennende å jobbe med.

Har du noen øyeblikk som er sterkere enn andre i dette arbeidet?

Jeg har ganske mange sterke øyeblikk, som da jeg jobbet med reflekterende tekstiler i naturen og mennesker i vann. Her var så mange små og store partikler i et uendelig univers. Jeg er en veldig følsom person og tillater meg å gå dypt inn i materialet, samtidig må jeg gi slipp på meg selv for å skape noe.

Hva er den viktigste nerven i utstillingen synes du? Hvordan skal betrakter se den?

Det er så mange nerver i utstillingen. Men det viktigste er at den både opplyser og gir håp. Følelser er et viktig verktøy.  Bilder gir så store inntrykk. Tenk om betrakter kanskje blir påvirket til å gjøre noe med budskapet? Det er det vi prøver på, å påvirke gjennom følelser.

Du har samarbeidet med Trude Vaaga som har regi på utstillingen og som er initiativtager. Hun har selv nøkkelerfaring som pasient. Hvordan har det vært?

Det har vært kjempefint. Men også hardt.

Rent kunstnerisk har jeg tenkt: Hvordan skal jeg slippe meg løs som kunstner uten å tenke på at Trude er en venn? En skuespiller klarer å grine på jobb. Men i mitt tilfelle har jeg jobbet med ekte hjertesmerte og måtte balansere det hele med et objektivt blikk. Kanskje er det denne balansejobben som står sterkest for meg og som jeg tror gjør utstillingen veldig spesiell. Jeg håper det.

Les mer om utstillingen HER.









 

KJÆRE BETRAKTER

in

Tenk om kreft kunne tatt minimal plass i denne verden? Det er inngangsspørsmålet til prosjektet som speiler følelser knyttet til det å stå i kreft. Det hele er blitt til en digital fotoutstilling som aktualiserer behovet for en bedre psykososial oppfølging for norske kreftpasienter i et behandlingsforløp.

Veien fra syk til frisk kan være veldig kronglete, og hva hjelper det å bli kreftfri, eller å måtte leve med uhelbredelig kreft, dersom livskvaliteten ligger igjen i sykehuskorridoren? Mange sliter med å mestre livet både underveis og etter endt kreftløp. Det ligger ingen garanti om en fremtid i trygghet selv etter vellykket behandling. Som kreftrammet ligger det i ryggmargen å være på vakt. Etter et smertefullt behandlingsopplegg, som kan innebære kirurgi, stråling og cellegiftkurer med kvalme, oppkast og noe så stigmatiserende som håravfall, er pasienter også preget av tunge tanker om prognose og fremtid: Er livet slutt nå? Vil et eventuelt tilbakefall oppdages i tide? Er oppfølgingsplanen i spesialhelsetjenesten (sykehus) god nok? Vil Norge snart prioritere medisiner for min kreftform? Hvilken prislapp har jeg i det norske systemet?

Å S P E I L E F Ø L E L S E R G J E N N O M K U N S T

For å gi mental helse en større plass i behandling av kreft, tar kunstutstillingen altså for seg følelser fra et pasientståsted. Å speile det mentale smertespennet som utspiller seg i krysningen mellom håp og fortvilelse er derfor et særlig poeng. Slik gis betrakter et vindu inn til dette underkommuniserte, transparente  helvete  det er å stå i kreft.

I verkslisten kan du klikke på hvert bilde og få med utdrag fra pasientfortellingen.

Gjennom en toårs periode har jeg samlet på egne og  andres erfaringer og refleksjoner om de mentale belastningene et kreftløp gir. Jeg har også gjort uformelle observasjoner i sykehuskorridorene, og håper derfor å tangere et materiale som er troverdig. Det hele er anonymisert og gjenfortalt i åtte sterke fotografier signert fotograf Francisco Munoz. Utstillingen har et niende verk som er et PET -scan bilde fra Rikshospitalet i Oslo av den avdøde kunstneren Bård Breivik.

Verkene har en dualitet i seg mellom det lyse og det mørke. Her blir et klaustrofobiske tankespinn gjort til skue så vel som en lengsel etter barndommens evigvarende soldråper der tanker om en usikker fremtid er ikke eksisterende. Håp er gjenklang i utstillingen og statuerer et ønske om å bidra til forskning.

Til å kuratere utstillingen var jeg heldig å få Tendens sin AD, Hilde Mork. Hun sier dette:

«Mennesker har så mange lag, og vi ønsker å invitere betrakter inn i et lag som de fleste av oss kan håndtere: Det vakre. Vi vil lede folk inn i et univers av fotografier som er skapt i samspill mellom Trude og Francisco, for å kunne, om mulig, fatte og begripe dette usynlige helvete mange må stå i».

Verk 01, «Kunsten å dø», er valgt som hovedverk for utstillingen. Her møter vann og sollys naken kropp i et universelt rom. Alt liv skapes i vann. Så hvordan møte døden?

Hele denne kunstreisen hvor jeg forsøker å aktualisere det underfortalte ved kreftsykdom dedikeres guttene mine, Joakim og Nikolas.

//Trude Vaaga, redaktør Tendens.

FOTOGRAFIER SETTER KREFT & MENTAL HELSE PÅ DAGSORDEN

in

Kjære betrakter! Velkommen til den digitale kunstutstillingen som setter behovet for en bedre mental helseplan på dagsorden i et kreftforløp. Alle verk med priser finner du her: HER. Utstillingen har fått tittelen “Vi som ikke døde” og har som hovedintensjon å speile følelser knyttet til kreft fra et pasientståsted for å kaste lys over behovet for en bedre - og skreddersydd - mental oppfølgingsplan for hver enkelt kreftpasient. Redaktør i Tendens, Trude Vaaga, ønsker med dette å utfordre tradisjonell behandling til å inkludere en tydeligere plan for psykososial oppfølging i spesialhelsetjenesten (sykehus) fra den dag en diagnose stilles. Å se HELE mennesket i behandling bør ikke bare være et mål der fremme, men et snarlig krav. Med seg har hun kunstfotograf Francisco Munoz og Tendens egen AD Hilde Mork som kurator.

Kurator Hilde Mork til venstre. Fotograf/ kunstner Francisco Munoz har signert samtlige fotografier med utgangspunkt i fortellinger og tekster fra Trude Vaaga. Gjennom to år har hun hentet inn en data basert på samtaler, intervjuer og uformelle observasjoner på Haukeland Universitetssjukehus. Hun sitter også selv med nøkkelerfaring og har benyttet denne innsikten til fulle.

At pågående forskning stadig sørger for bedre statistikker for overlevelse er gode nyheter, men det viser seg at mange pasienter i et kreftforløp og etter endt behandling likevel sliter med å mestre hverdagen. Om 15 år vil 50 prosent flere nordmenn få kreft, viser prognoser. I tillegg til at den som rammes kan oppleve dårlig livskvalitet, og med det det innebærer av store konsekvenser for pårørende og den rammedes omgivelser, er det også et poeng at Norge som land vil stå overfor store utfordringer i arbeidslivet. Mange personer vil være borte for perioder, men andre ganger for godt. Arbeidslivet går altså glipp av gode ressurser. Det rapporteres om at Norge bruker 19,5 milliarder kroner årlig fordi kreftpasienter forsvinner fra arbeidslivet (Oslo Economics). Dette er milliardtap som for eksempel kan benyttes til å skreddersy en helhetlig behandling hvor mental hjelp er en del av opplegget fra diagnosedag. For hva hjelper det egentlig å bli frisk eller å ha god somatisk behandling dersom livskvaliteten ligger igjen i sykehuskorridoren?

Verk 01 - KUNSTEN Å DØ. Alle verk finner du HER.

Utstillingen representerer åtte sterke verk - hvert verk kommer med en egen pasienthistorie fra virkeligheten og er anonymiserte. Målet er at verkene til sammen kan gi større innsikt i pasienters behov for mental hjelp fra den dag en diagnose presenteres.

Til venstre: Verk 04, JEG KLARTE DET. Til høyre: Verk 03, SÅ MYE FOR INGENTING. Alle verk finner du HER.

Verkene tar for seg følelser knyttet til kreft, og hvert verk vil presenteres her på bloggen fremover. Følelser knyttet til kreft er ofte underkommunisert og oppstår i et mentalt smertespenn mellom håp og fortvilelse. Trude Vaaga har et ønske om at utstillingen kan gi hver og en betrakter et vindu inn til dette transparente helvete det er å stå i kreft. Slik kan Helse Norge med spesial- og kommunalhelsetjenesten i sentrum utfordres til å inkludere en bedre og mer helhetlig behandlingsplan for norske kreftpasienter.

Trude Vaaga ønsker å takke bidragsytere:

En varm takk til venn og fotograf Francisco Munoz. Venn og kurator Hilde Mork.

En ydmyk takk til et knippe ansatte ved Haukeland Universitetssjukehus for raus deltagelse i intervjuer og samtaler, tidligere kreftrammede og pasienter som offentlig har latt seg intervjue, alle anonyme pasienter som er del av selve utstillingen, Kreftforeningen sentralt og lokalt, og avdøde Bård Breiviks enke, Lene Midling-Jenssen, samt hans døtre.

En evig takk til Familie og venner. Utstillingen dedikeres Joakim og Nikolas.

Den beste behandling

in
 
 
 

F A K T A
:
Hans Petter Eikesdal, utdannet lege, deretter kreftspesialist ved Kreftavd. Haukeland Universitetssjukehus og professor ved Klinisk institutt 2, UiB.

Dette intervjuet er en del av flere portretter som er laget for å promotere Tendens sitt prosjekt om kreft og mental helse.

A V : Trude Vaaga - skrevet høsten 2021 og publisert vinter 2022 tilknyttet kunstutstillingen “Vi som ikke døde” .

 
 
 

Som ny direktør ved kreftavdelingen på Haukeland Universitetssykehus har han ved inngangen av et nytt år en rekke nye arbeidsoppgaver som venter. Med en økende pasientaktivitet og raske skift i behandlingsmetoder er Hans Petter Eikesdal vel viten om utfordringene. Selv ser han på oppgaven som stor, men positiv. Og som mål har han å gjøre kreftavdelingen til den beste man kan tenke seg å behandles ved.

Du er ny direktør ved kreftavdelingen. Fortell.

Jobben jeg har gått inn i som avdelingsdirektør ved Kreftavdelingen ser jeg på som en stor og positiv utfordring. Vi har en avdeling med utrolig mange flinke medarbeidere, med høy kvalitet på kreftbehandlingen, stor tilfredshet blant pasienter og pårørende om det vi gjør for dem, og en høy forskningsaktivitet for å forbedre morgendagens behandling. Det er utfordringer å ta fatt i både på kort og lang sikt. Det er en svært raskt økende pasientaktivitet i avdelingen, slik at vi må ha personale og arealer for å plass til dette. Videre er der en faglig utvikling som gjør gårsdagens behandling utdatert og med et klart behov for etter- og videreutdanning av oss som jobber her. 

Hva tenker du om mennesker som står i kreft?

Kreftsykdom er noe som rammer de fleste av oss, enten som pasienter eller pårørende. Det er dermed noe vi alle vil kjenne på kroppen. Belastningen for den enkelte er stor og med behov for støtte og hjelp både fra oss i helsevesenet, men også fra familie og venner rundt – her er begge deler viktig. 

For dem som har gjennomgått kreftsykdom og overlevd sykdommen opplever jeg at mange endrer sitt syn på livet, og har et større fokus på sine nærmeste og på å prioritere hva man bruker sin tid på etterpå – selv på en kjedelig, hverdagslig tirsdag. Kort sagt; man verdsetter livet høyere.

Hvilke tanker har du om psykososial oppfølging i et kreftforløp?

Mental helse er en viktig del av kreftsykdommen og hvordan man takler sin sykdom. Samtidig er dette et område av kreftbehandlingen der vi har lite å spille på av ekstraressurser. Henvisninger til offentlige hjelpetjenester m.t.p. psykiske plager etter kreftsykdom blir ofte besvart med lang ventetid da det er lite reservekapasitet å spille på der ute i DPS´ene. I stedet blir det oss helsearbeiderne ved Kreftavdelingen som håndterer mye av de psykiske plagene behandlingen gir – og jeg tror dette er til god støtte for mange av pasientene våre – selv om vi skulle ønsket mer. 


Har du noen spennende ambisjoner på vegne av kreftavdelingen?

Mine ambisjoner for Kreftavdelingen er å skape en avdeling som pasientene ønsker å behandles ved, som de ansatte er stolte av, og som er kort sagt den beste kreftavdelingen man kan tenke seg. 

Hvilke utfordringer er størst når det kommer til kreft og forståelse av denne gåten?

Kreft er en sekkebetegnelse på mange ulike sykdommer, det er ikke bare èn sykdom. Derfor løser vi gjerne en kreftsykdom om gangen, eller en subtype av en kreftsykdom om gangen. Men langsomt legges mer og mer av puslespillet og vi gjør små fremskritt hele tiden. Jeg tror vi etter hvert får flere og flere kreftsykdommer vi kan omgjøre til kroniske sykdommer som pasientene kan leve med på fast medikamentell terapi, og stadig flere sykdommer kan kureres ved tidlig oppdagelse og målrettet behandling – med eller uten bruk av immunforsvaret.