INNLEGG, Bergen Næringsråd – 27. oktober. Haukelandsparken.

Trude Vaaga holder en appell på Bergen Næringsråds fagfrokost. Med et organisasjonssosiologisk blikk foreslår hun en endring i norsk kreftbehandling, hvor en psykososial oppfølging av hver enkelt pasient må implementeres fra diagnosedag. Under bildet finner du den i sin helhet:

Kjære alle sammen! Jeg vil kort snakke om kreft og mental helse satt i system.

Gjennom en to års periode har jeg hentet inn data ved hjelp av intervju og samtaler med pasienter og et knippe helsepersonell ved kreftavdelingen, Parkbygget, for å samle innsikt i hvordan det er å stå i kreft og å være kreftpasient.

Det forbauser at det ikke finnes en tydeligere plan for psykososial oppfølging i et kreftforløp.

Det må ikke være tvil om at mennesker som mottar et budskap om kreft trenger hjelp, på ett eller annet nivå, både «der og da», og gjennom kreftforløpet.

La meg understreke først som sist: Det ligger i ryggmargen til helsepersonell å yte omsorg og varme til sitt fulle. Problemet er bare at hjelpen ikke er satt i system, og da blir den litt tilfeldig.

I dag hviler ansvaret i stor grad på pasienten selv. Kan hende man får en gul lapp med et telefonnummer på til en psykolog, eller f eks en brosjyre om tilbud på det nye flotte Vardesenteret. Men pasienten må selv være offensiv og tråkle seg over dørstokken. La meg si det klart: En pasient er ikke i stand til å ta dette ansvaret. Og det bør heller ikke være en pasient sitt ansvar.

Man trenger verken være matematiker eller fremtidsforsker for å forstå at mental slitasje hos kreftpasienter med traumer og det som oppstår i dette smertespennet, gir store konsekvenser, både på individnivå og i et samfunnsøkonomisk perspektiv.

Kreftpasienter er en voksende gruppe og bare i dag bruker Norge flere milliarder årlig på pasienter som etter endt behandling ikke kommer seg «tilbake til livet». Arbeidslivet går glipp av store ressurser, og med fremtidens statistikk for overlevelse, er det all grunn til bekymring!

Det er på tide å se HELE mennesket i behandling. For hva hjelper det å bli kreftfri dersom livskvaliteten ligger igjen i sykeshuskorridoren?

Helt konkret foreslår jeg følgende:

Fra den dag en diagnose stilles bør det foreligge en kartlegging av pasientens mentale tilstand. En påfølgende tiltaksplan må journalføres sammen med øvrig behandlingsplan. Man vil da oppnå en treffsikkerhet i pasienttilpasset kommunikasjon og i de konkrete tiltakene som eventuelt settes i verk ( f eks henvisning til Pusterommet eller Vardesenteret hvor man har tilgang på familieterapeut, psykiater m.m).

Under dagens fagfrokost diskuterer vi fremtidens organisering av liv og helse. Det pekes på mulighetsrom når det kommer til digitale løsninger, IKT og innovative krefter. Og de nye byggene som nå er kommet opp er løsningsorienterte for både pasient og behandler.

Denne fremoverlentheten vil jeg gjerne se i kreftbehandlingen på Parkbygget ved Haukeland Universitetssjukehus. Jeg har dialog med avdelingsleder, Hans Petter Eikesdal, og det er ingen tvil om at vi har en felles forståelse for dette problemet. Men det gjelder å iverksette, selv om det selvsagt krever store skritt. Følgende kan man likevel notere seg: Dette er kostnadseffektivt. Det er fremfor alt snakk om smarte løsninger og vilje til endring. Og det er dokumentert at pasienter får det bedre, og at mange lever lengre.

Det er en glede å kjenne til Stein Kaasa med prosjektet MyPath, som er internasjonalt forankret og hvor Norge er med. Vi følger med på dette prosjektet og er i dialog med Kaasa og hans forskerteam. Vi håper at Tendens kan bidra på et eller annet nivå opp mot det norske teamet. Det er altså snakk om pasientsentrert behandling - somatisk og mentalt. Det ene utelukker ikke det andre.

Det er bare et spørsmål om tid, tror jeg, før samtlige norske sykehus må foreta en implementering av pasientsentrert behandling. Om det blir gjennom MyPath eller andre prosjekter vil tiden vise.

På vegne av kreftpasienter her i Vest vil jeg uansett utfordre Haukeland Universitetssjukehus og Parkbygget til å bli en foregangsmodell i dette arbeidet. Norges historien startet på Vestlandet, og jeg ser ingen grunn til at ikke historien om mental helse i et kreftforløp kan starte nettopp her!

//Trude Vaaga, redaktør i Tendens.