Gjennom høsten har jeg vært så heldig å lære billedkunstner Gøril Fuhr å kjenne og fått høre om prosessen bak hvert maleri. Fuhr jobber langtekkelig på den gode måten. Håndverksbegrepet har kommet opp til overflaten som noe særdeles essensielt etterhvert som jeg har fulgt henne. Langsommeligheten jeg fornemmer vil jeg betegne som livets luksus, og det særlig i en tid som vi lever i nå. Den enorme informasjonsflommen vi må forholde oss til kan være tyngende for de fleste. Vi bombaderes med inntrykk og tvinges til raske skift. Fuhrs bilder maner til stillhet, og jeg er utrolig takknemlig over å formidle nettopp henne ved inngangen til det nye året.

Åpner utstilling på Urdihuset torsdag 1. Februar kl 19.00. Til tross for økende popularitet og stor etterspørsel har kunstneren få utstillinger. Med fare for å fremstå pompøs nå, tør jeg likevel å påstå at en Fuhr utstilling er lukrativt å få med seg.

I vårt moderne samfunn hopper vi ofte bukk over noen prosesser for effektivitetens skyld. Hos Gøril er det ikke sånn. Livets luksus er for henne møysommelighet. Og få lov til å bruke den tiden ting tar. Lerretene som lages er en viktig del av hele malerprosessen hennes.

Gøril Fuhr inspirerer oss til å stoppe opp gjennom sitt helt spesielle formspråk. Fargepaletten er lavmælt. Maleriene fremstår milde, samtidig som karakterene er presise og tydelige. Karakterene oser integritet. Det er spennende å møte blikket deres. Som betrakter blir man fanget om man vil eller ei. Som den velkjente kunstskribenten Håkan Sandell har uttalt om skikkelsene:
“Deres frontale posisjon er konfronterende på betrakteren, og tvinger en til å ta stilling til henne/dem, enten man liker dem eller ikke”.

POETISK RO: Maleriene er jordnære med lavmælt fargepalett. Som flere kjente kunstkritikere har sagt og som Håkan Sandell har sammenfattet slik: Med "japanska influenser", med en "mild symbolism utan dekadens". Det har kallats för "mjukt stämningsmåleri i dämpade färgskalor", "mjukt och suggestivt", och även förbundits med "Picassos formsnåla och melankoliska rosa period", fastän "utan att utgöra pasticher på äldre måleri". Man har betonat hennes "lyhördhet för uttryck och stämningslägen". Med tillägget, "utan att kunna sätta fingret på några direkta förebilder".

“Når bildet til slutt har fått det utrykket jeg ønsker, etter flere malessesioner, lar jeg det tørke en god stund. Jeg avslutter med et tynt lag ferniss, ikke for å gjøre bildet blankt, men for å fiksere det kullet som skaper konturene”.

**SMÅ VOKSNE SKIKKELSER MED INTEGRITET:**Jeg maler barn, oftest gammeldagse, men litt tidløse spøkelsesaktige melankolske barn. Barna jeg velger er ofte i en alder som representerer en brytning, fra liten til skolebarn, eller fra barn til ungdom, da dette er perioder i et barns liv der mye skjer og med mye endring og indre liv. Jeg prøver gjennom små grep å gi betrakteren et behov for å fundere rundt hvem dette barnet er og hvilket liv hun har levd, ofte med et blikk til egen barndom - Gøril Fuhr.

Velkommen på utstillingen!

Trude Vaaga, formidler. På vegne av Urdihuset.

MER OM GØRIL FUHR:

Født i Tromsø, oppvokst i Stavanger, men flyttet til Oslo da hun var 18 år for å begynne på kunstfaglinje på en folkehøyskole. Deretter fulgte 2 år ved Einar Granum og Oslo tegne- og malerskole.
Hun var på den tiden veldig opptatt av den klassiske figurasjon men utviklet etterhvert sitt maleriske uttrykk gjennom kjennskap til Retrogardet.
De var opptatt av videreførelsen av tradisjonene i kunst, musikk og litteratur, men uenig til f eks Nerdrumskolens bruk av kitsch-begrepet.

Gjennom Retrogardet ble hun kjent med en kunstner som het Thomas Knarvik, som hadde beveget seg bort fra det helt strenge klassiske maleriet.

I kombinasjon med egen stigende interesse for et annet malerisk utrykk enn det hun fant i den klassiske tradisjonen, føltes det befriende å kunne tenke figurasjon på en litt annen måte i atelieret hos ham. Det ble to lærerike år hos Thomas Knarvik. Hun utviklet en interesse for japansk kunst og tresnitt og inkorporerte etter hvert deler av det japanske uttrykket i egne bilder.
Hun er opptatt av de «stille» uttrykkene i et ansikt, et blikk eller i en bevegelse, og gjennom det fortelle små historier.

I forbindelse med at hun fikk barn ble det naturlig å ta barn inn i billedverdenen. En ny mystikk og undring oppstod gjennom barnet hun fikk. Frem til da hadde skikkelsene stort sett vært kvinner.

Arbeidsprossessen hennes har vært preget av den klassisk læring. Hun starter starter med å spenne opp lerret, for så å lime dem med harelim gjennom flere dager.
Dette er en tidkrevende og møysommelig prosess. Lerret skal spennes opp riktig uten bulker eller skjevheter. I dag kan en stort sett kjøpe ferdig oppspente lerret, men Gøril liker å gjøre dette selv. Det minner en på at man faktisk driver med et håndverk, forteller hun. Så snart lerretene er klare starter hun som regel med å tegne opp motivet med kullstift. Skisseaktig først, for så å gå mer detaljert til verks. Hun holder tegningen løs nok til at det kan foretas endringer underveis når hun begynner å male.

I og med at hun kun jobber på limt lerret, og ikke et grunnet lerret, er feilingsmarginen i maleprosessen liten. Fuhr etterstreber å oppnå en flate i maleriet som oppleves levende både på nært og langt hold. Det skal beholdes en sjattering i flaten, som gjenspeiler lagene med farge som bildet bygges opp av. Dersom hun mislykkes med det, opplever hun maleflaten som «lukket» og bildet føles «dødt» - det fremstår kun som «maling på lerret» og blir da forkastet. Det skjer heldigvis ikke veldig ofte, forteller hun.