Veletablerte kunstnere har mulig andre premisser for samspill enn unge kunstnere? Hva er risikoen ved å «gi slipp» på egen strek, eller å dele den, og å søke noe ukjent sammen med et ungt kunstnertalent? Ingri Egeberg gjorde et dypt inntrykk da hun inngikk prosessen med MMA fighter og grafitti kunstner Marie Paulsen. Så gjorde også Paulsen et vågestykke ved å kaste seg åpent inn i denne utfordringen.

PÅ TVERS AV STILUTTRYKK OG ALDER: Hva skjer når to vidt forskjellige kunstnere må samarbeide på ett og samme lerret? I en verden av uro, både her hjemme og globalt, var det interessant å utforske verdibegrepet dialog og hvilke mekanismer ved dialog som fremmer vekst og nyskapning.

De har ulike premisser for å uttrykke seg og å forvalte sine respektive kunstnerskap på. Så hvordan utspilte samarbeidet seg mellom Marie Paulsen (v) og Ingri Egeberg (h)? Grafittikulturen lærte meg tidlig å gi slipp på egne kunstverk, forteller Paulsen og legger ikke skjul på sin takknemlighet overfor Egeberg og samarbeidet med henne. Så har også Egeberg uttalt at hun har fått dyp respekt for grafittitalentet og at samarbeidet har gitt henne lærdom både som menneske og som kunstner.

Vi inviterte Marie Paulsen (25) og Ingri Egeberg (73) til å samarbeide på et felles lerret i Mellomrommet, Kronstadparken. De kjente hverandre ikke fra før. Marie er graffitikunstner med sprayboksen som redskap og vegger som jobbflate. Ingri bruker pensel, blyant og akryl + olje på papir og lerret. Begge er åpne for impulser. Samspillet deres bar imidlertid preg av en solid bevissthet og vilje til å gi slipp på det vante og å være åpen for “omveier”.

“Å kompromisse har gitt oss noen utvidelser rent kunstnerisk, men også som mennesker” -Egeberg og Paulsen.

OMVEIER: Jeg liker å leke med tanken på at kunstnernes suksess i Mellomrommet denne sesongen er tuftet på eventyrer og forlegger Erling Kagges livsfilosofi og det tankesettet han deler i boken “Stillhet i støyhetens tid” (2016). Han peker på at man blir mindre frie mennesker av å bare velge enkle løsninger. I blant er det faktisk fornuftig å gjøre livet vanskeligere enn nødvendig, understreker han. Å observere samarbeidet mellom Egeberg og Paulsen ble angivelig et bevis på at vi ikke bare blir frie mennesker ved å velge omveier, men at man også etablerer et potensiale for vekst og innovasjon som ikke ellers ville ha funnet sted.

VÅGESTYKKE: Foregående, og særlig med tanke på den grunnleggende holdningen kunstnerne viste til samspillet, leder meg også inn på det tekstforfatter Erik Hillestad reflekterer i teksten til Sigvart Dagsland “ Den farligste friheten” (Kilde: Some/Sigvart Dagsland, instagram). Han mener at fri vilje hemmes noen ganger av folk, konformiteter eller egne tanker, og at vi på den måten misbruker en spennende frihet vi har fått tildelt. Vi er redd for å feile og å miste ansikt, eller å såre andre. Dermed gjør vi ikke det vågestykke vi bør gjøre, og som vi kan vinne på. Kunstnerduoen våget.

INNOVASJON: Det var fascinerende å oppleve samspillet mellom kunstnerne, både med tanke på hvordan de innrettet seg til hverandre og hvilke mekanismer for samarbeid som resulterte i nyskaping. Den anerkjente sosiologen, Rosabeth Moss Kanter, snakker om nettopp dette og skiller mellom integrativ og segmentalistisk holdning, hvorpå førstnevnte er det som fremmer innovasjon (nyskaping). Mens den integrative holdningen er helskapsorientert, søker å sette problemer inn i en større sammenheng og har samarbeid som metode, er den segmentalistiske måten å arbeide på splittende og oppstykket. Her evner man ikke å se problemer i kontekst, ei heller få flyt i et samarbeid (Kilde: Rosabeth Moss Kanter “On the Frontiers of Management”, 1997). Egeberg og Paulsen sitt arbeide hadde en soleklar integrativ karakter, hvor de jobbet i samme rom og med en felles flyt fra start til slutt.

Kunstnernes samspill minner også om det mine favoritt teoretikere, Argyris og Schön, kaller for læring på høyt nivå . De mener at dersom man ønsker å utvikle seg, der stabil vekst er et mål, må man stadig stille spørsmål ved rådende normer og verdier, og å innta ethvert samarbeid på reflekterende, dynamisk og eksperimentelt vis ( Kilde: C. Argyris og D.A. Schön, “Organizational learning”, 1978 + C. Argyris, “Bryt forsvarsrutinene”, 1990). Det handler om å lære å lære, forklarer de, og understreker at skal man lykkes med god utvikling vil det kreve tid og tålmodighet. Både Moss Kanter og Argyris og Schön refererer imidlertid til organisasjoner og skiller mellom god og dårlig lederevne. Jeg finner det likevel relevant å se teorien deres i sammenheng med denne samproduksjonen. Uavhengig av kultur og nivå er det snakk om vår latente innovasjonsevne og måten å etablere den på. Og sett i lys av et Norge med utfordringer- hvor dystre rapporter på menneskelidelser er et faktum - kan man spørre seg om ikke denne metodiske måten å agere på, som denne kunstnerprosessen har vist oss, ville være en fruktbar ledesnor for politikere og andre med endringsmakt. I et prestasjonssamfunn med raske skift - hvor knapphet på tid og behov for show off tenderer å regjere - kan det antagelig være fristende for maktinnehavere å hoppe bukk over prosessarbeid som både krever tid og en vilje til dypdykk under overflata. Vi har nok av eksempler på at mange av de utfordringer Norge står overfor i dag blir møtt med skadereduksjon, fremfor forebyggende og bærekraftige tiltak. Og man kan undre seg hvorfor. Ensomhet, psykiske lidelser, vold, kriminalitet og selvmord er blant våre største samfunnsutfordringer som gjennom dystre statistikker viser en stadig økende aktualitet.

PLUTSELIG VAR DE DER. BUD KOMMET, men ikke akseptert. Det er noe som heter våger du mer, vinner du mer. Å velge minste motstands vei er vel både kjedelig og resignerende? I dette tankesjiktet utspilte samarbeidet mellom Ingri Egeberg og Marie Paulsen seg. De var fast bestemt på å utforske rommet *i mellom* dem, og som de begge senset ville trigge dem til nyskaping. Verk: “Plutselig var de der”.

OPPSUMMERENDE REFLEKSJONER: Ingri Egeberg og Marie Paulsen har gjennom sitt kunstnersamarbeid vist hvordan en eksperimenterende og utforskende atferd bringer muligheter i det som umiddelbart kan virke begrensende. Egeberg beskriver prosessen slik: Vi arbeidet om hverandre mens vi hele tiden samarbeidet om hva, hvor og hvordan. De korrigerte seg selv og hverandre, testet ut nye strøk og metoder å arbeide med, reflekterte, eksperimenterte og grublet.

Så gjelder det kanskje å legge fra seg et nøyaktig tankesett om hvordan livet skal rigges? Og kanskje skal man la seg inspirere mer av det som er “uhøvla” (ufiltrert), og å se det vakre i begrensninger? Arkitekt Per Schelderup sier at når man er uperfekt er man fri til å tenke de genuine tankene. Det uperfekte i arkitektur speiler mennesker, for hvem er det som er perfekt? (Kilde: NRK/Arkitektens Hjem). Kunstner Kjell Erik Killi Olsen sier det slik: Det er så deilig å ikke være perfekt. Først da er man fri til å skape noe og å gjøre en forskjell (Kilde: NRK/Kunstnerliv).

Verk: “Stripen”. BUD KOMMET, men ikke akseptert.

Egeberg og Paulsen med pensel og sprayboks.

Verk: “Vi lærte å dele”. BUD KOMMET, men ikke akseptert. For informasjon om budgivning kontakt: Trude, 980 16 296. All inntekt går uavkortet til en avdeling ved Haukeland Universitetssjukehus, øremerket tilpasset utsmykning.

// Tolkning av Trude Vaaga, Sosiolog og formidler. I samarbeid med Bara Eiendom.

PROSJEKTETS BAKTEPPE: Mange av oss har nok det til felles at vi bekymrer oss over en verden i uro, både her hjemme og globalt. Og i et land med kloke hoder og et rikt mangfold stemmer skulle man tro at vår iboende evne til innovasjon og vekst kunne være mer synlig. Men repeterende rapporter om menneskelidelser forteller oss det motsatte.

Hvorfor er dette tilsynelatende enkle verktøyet dialog så vanvittig komplisert? Sammen med kunstnere ble verdibegrepet dialog utforsket. Dialog er i dette prosjektet definert som samtale mellom to eller flere personer (Wikipedia). Det har vært viktig søke å forstå hvilke vilkår ved dialog som bringer vekst, og hva som skiller god dialog fra dårlig dialog. Denne sesongen har vi derfor spurt: Hva skjer når to vidt forskjellige kunstnere må samarbeide om et lerret? Hvilke mekanismer fremmer den gode dialogen? Vi ser kunstens rolle som viktig i offentlig ordskifte. Gjennom kunst undrer vi oss mer - det er en unik kilde til vekst.