Pernille Sandberg er kjent for å skildre mennesker med dyp respekt og hun omfavner temaer som andre kan overse. Gjennom sort hvit fotografier inviterer hun betrakteren til å se verden på en annerledes måte. Og det er ofte i det eksistensielle sjiktet hun opererer, hvor menneskesorg og indre smerte ligger gjemt.

Pernille Sandberg er en dansk fotograf som jobber innen flere felt av fotografering. Flere kunstsamlinger har kjøpt hennes verk, og hun har deltatt i utstillinger over hele verden. Da Tendens arrangerte Straff skader utstillingen i Grieghallen sensommeren 2021 var det Sandberg sine sterke fotografier som stod sentralt. Bildene er i dag et viktig symbol på behovet for en Rusreform i Norge.

Verket heter Trude No1. 104 x 159, Canson Infinity Naryta 310. Fotokunst av Pernille Sandberg. BUD KOMMET, men ikke akseptert. All inntekt går uavkortet til en avdeling ved Haukeland Universitetssjukehus.

VERKET AV HÅNDEN: Sandberg har ikke gjort til kjenne verkets konkrete historie, men hun gir oss noen hint: “Det kan være utfordrende å lære seg å romme et ulykkelig minne og å omdanne det fra en sorg, som er destruktivt for oss, til en takknemlighet som beriker våres liv, som gir oss styrke, og som vi kan lære noe av. Hånden er en invitasjon til denne reisen. Den kryper frem mellom skyggene i den sterke solen. Klarer man å se verden på ny?”.

STENGSLER OG FRIHET: Verket har en dualitet i seg mellom det lyse og det mørke. Her kan man kjenne på et klaustrofobisk tankespinn så vel som en fornemmelse av håp. Det er merkbart at hånden representerer et levd liv. Og man aner et smertespenn mellom håp og fortvilelse, stengsler og frihet. Jeg ser verket som en hyllest til mennesker som av en eller annen grunn må akseptere det uakseptable, og å tåle det utålelige.

Menneskelivet har så mange nivåer, og å invitere betrakter inn i denne følelsesmessige verden håndterer Sandberg eksepsjonelt. Bruk av solen som presser seg frem gir en tanke om at det finnes en åpning (håp) ut i det fri og som gjør at man som menneske kan klare å stå i det som mulig er over ens tålegrense. Det er interessant å trekke paralleller mellom Sandbergs uttrykk og det forfatter Karl Ove Knausgård skriver om livssorg i en av sine romaner: Brått er det døden og det mørke som er den trivielle virkeligheten, mens hverdagene er det man drømmer om og som er det uoppnåelige ("Kilde: “Om våren”, 2020).

Verket heter Trude No2, av Pernille Sandberg: SOLGT. Foto og tegning, Canson Infinity photographique rag 310. Format 95 x 78. Dette verket er også for salg og vil vises på gruppeutstillingen. DM for interesse. Pris etter avtale.

OPPSUMMERENDE REFLEKSJONER: Å samarbeide med Pernille Sandberg gjør meg mer bevisst kunstens kraft. Bildene hun skaper bærer som regel alltid et budskap eller en livsvisdom, og hun er aldri redd for å tangere det indre smertespennet som kan utfolde seg i menneskers livslinje. Å åpne seg for fotografens univers er en reise i det melankolske landskapet, og det krever helt klart at man tør å dvele ved det som kan kjennes vondt.

Livet er uhelbredelig, og å forvalte følelser er avgjørende for å klare å stå ved denne sannheten. I dagens samfunn har man lett for å hoppe bukk over følelser, og man står språkmessig fattigere i møte med det vanskelige. Den visuelle kraften har den evnen å speile det mørke rommet som livet også er, og det er slik sett gledelig at Norge vokser som kulturnasjon og at kunstmuseer og gallerier blir besøkt av langt flere mennesker enn tidligere. Håp er menneskers viktigste mentale vern, og gjennom kunst får vi tilgang til dette transparente rommet mellom realisme og fremtid. Kunst hjelper oss å være i livet.

//Trude Vaaga, Sosiolog og kunstformidler. I samarbeid med Bara Eiendom.