ER BYUTVIKLING VAKSINE MOT ENSOMHET?

Appell av Trude Vaaga, i forbindelse med halvdagskonferanse om byutvikling “Den nye byen” 25. okt. 2024

KJÆRE ALLE SAMMEN: Felleskapet er nerven i all menneskelig trygghet. Når en voksende ensomhetstrend har fått innpass blant oss, så er det all grunn til alarmering. Vi kan med enkle søk orientere oss om at hele 44 % i Norge kjenner seg ensom i mer eller mindre grad. På tvers av alder og særlig blant unge (verdensdagen.no). Det er viktig å skille mellom ensomhet og det å være alene. Mange kan ha det utmerket alene og det er ofte en selvvalgt situasjon. Ensomhet er derimot vonde følelser som oppstår når en person opplever at den sosiale kontakten er mindre enn man ønsker seg og har behov for (Store Norske Leksikon/snl.no).

En del av det vi ser av dystre samfunnstrekk som selvmord, kriminalitet, vold, psykiske lidelser og rusbruk for å nevne noe, har rot i ensomhet.  Så har ensomhet også fatale følger rent somatisk. Ifølge den britiske økonomen og forskeren Noreena Hertz er det mer skadelig å være ensom enn å røyke 15 sigaretter per dag («Ensomhetens århundre», 2020). Det stresset som ensomhet utsetter kroppen vår for øker vår dødelighet med 26%, referert fra den norske forfatteren Hilde Østbye («Kart over ensomheten», 2022).

BYUTVIKLERERS MAKT: Som mennesker er vi en del av en større helhet, og vi agerer i de systemene samfunnet serverer oss. Ensomhet må derfor bekjempes strukturelt.

Den endringsmakten som byutviklere samlet sett besitter på systemnivå  er derfor uvurderlig. Og den tverrfaglige kraften som er mulig å etablere, må etableres for det den er verdt. I denne byen er det flere fagfelt enn bare de opplagte som har en genuin innsikt i folks lengsler, i folks liv. De kan målrettet være med å bygge byen. Enhver byutviklers “flørt” med markedet for egen vinning skyld blir venstrehåndsarbeid. God byutvikling forutsetter en etisk forståelse blant samtlige bidragsytere og en verdsettelse av et kollektiv VI.

ENSOMME FELLESSKAP – EN TRANSPARENT UTFORDRING: På bildet over ser vi mennesker i flokk, men la det være en viktig påminnelse om at her er ensomme mennesker i mengden. I dag kan ensomhet nemlig utfolde seg transparent/usynlig, og ikke nødvendigvis i form av fysisk ekskludering fra det sosiale. Det er lett å sove i dette, og å se forbi dystre rapporter. Det må vi ikke la skje.

Ingen idehåndbok for byutvikling vil være fullgod om den utelater tiltak for bekjempelse av ensomhet. Hver byggekloss må være tuftet på en utstrakt forståelse for hvordan menneskemaskineriet fungerer og hvordan nye samfunnstrekk har påvirket oss. Først da vil sunne elementer som f eks minimale klimaavtrykk, materialiteter, design, funksjon, grønne soner, sosiale fellesskap og gjennomtenkte arealdisponeringer ha en forebyggende og bærekraftig virkning.

PREMISSENE FOR SAMHOLD HAR ENDRET SEG - WHATS IN IT FOR ME

Så hva har nye samfunnstrekk gjort med med oss? Hvorfor opplever vi ensomhet?

Det mest essensielle å merke seg er: I dag har premissene  for samhold endret seg radikalt hvor de solidariske verdiene som ligger i fellesskapet tappes i møte med moderne samfunnstrekk.

Sagt på en annen måte har vi distansert oss fra nerven i kulturarven vår, selve dugnadsånden. Fra å spørre oss; Hva kan vi bidra med?, så spør vi oss i dag, og på selvrealiserende vis: Hva kan jeg få? 

Relasjonene våre er dermed ikke betingelsesløse lengre. Vi presterer i møte med hverandre,  og  blir sliten. Lege og terapeut Audun Myskja kaller det nyslitenhet  (A-Magasinet nr 33, 2020). Og vi tror vi trenger utallige former for «me time».

Vi må spørre oss hva kapitalisme, individualisme og egeninteresse har gjort med oss som mennesker og som samfunn. La meg dra dere gjennom noe:

Vi har gjennom tiår etter tiår blitt oppfostret av et Norge til å være «best i alt», og helst innen idrett og det akademiske. Så har norsk skole nedprioritert estetiske- og praktiske fag til fordel for et teoristyrt klasserom.

Vår medfødte kreativitet avlæres med andre ord på veien inn i voksenlivet. Dette betyr at skolen, i stedet for å være en demokratisk og samhandlingsorientert dannelsesplass, ser elevers kompetanse  som råvare i et økonomisk vekstperspektiv. Vi blir lært til å konkurrere om å være best og  å presterer for egen vinning ( Bergens Tidende, mars – 24, «Slik ble norsk skole ødelagt», ved Herner Sæverot og Glenn Egil Torgersen, Professorer i pedagogikk).

Videre har materialisme gjort sitt. Sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen sier at vi har lullet oss inn i en form for kulturell glasur («Syv meninger med livet», 2022). Og han har nok rett i dette. I dag har vi nemlig en tendens til å  dyrke kun den positive delen av det å være menneske. Vi assosierer  lykke med et rikt liv. Og når motbakkene kommer har vi ingen verktøy. Den prisbelønte forfatteren Mark Manson sier at vi har glemt at livet stinker av og til, og at vi er blitt eksperter på å dekke over livets ubehageligheter («Den edle kunsten å gi f**en, 2019). Else Koss Furuseths opprør mot lykkesamfunnet har i så måte vært befriende for det norske folk.  Det må være lov å ha det jævlig, har hun mang en gang uttalt i offentligheten.Det hele får meg til å reflektere over livsvisdommen man ofte kan finne hjemme hos eldre mennesker, innfelt i glass og ramme: «Her er gleder og sorger». Det er noe i dette som vi kanskje må hente tilbake?

TEKNOLOGIENS IRRELEVANSE: Så har teknologiens utvikling også en bakside. At falske nyheter er blitt til ekte sannheter er problematisk. Vi benytter f eks snap chat og tik tok over en lav sko. En av våre fremste kommunikasjonsrådgivere, Hans Petter Nygård Hansen, mener vi er i ferd med å more oss til døde, og at vi slik er blitt kunnskapsreduserte (Podcast, Podimo, Fredrik Græsvik). Vi trekkes mot sosiale medier,  klick bait journalistikk og idiotalgoritmer, sier han.

Oppi dette, og som jeg mener er det aller verste,  truer en moralistisk årevåkenhet stemmene våre og således demokratiet vårt. Mangfold applauderes ikke lengre. Vi skal være så like, og tråkker man utenfor “normalen” kan det ha sin pris. I sosiale medier trigges vi til å gjøre regnskap over andres livsførsel. Vi harselerer med hverandre på individnivå med en stemplende kommunikasjonstaktikk fremfor å konstruktivt rette blikket systemkritisk der de fleste debatter selvsagt hører hjemme. Dette polariserer oss.  Når vi burde stille opp for hverandre, vegrer vi oss. Vi er redd for å tape ansikt. Den kontroversielle redaktøren i Subjekt, Danby Choi, er inne på det når han sier at vi er så konsensusdyrkende i dette landet at vi har glemt at uenighet og en variasjon av meninger er det som fører verden videre («Kanseller meg hvis du kan», 2023).

Det er et problem når variasjonen av menneskeheten ikke verdsettes lengre. Jeg spurte en elektriker her om dagen hva han mente var veien til en god by. Han svarte umiddelbart: Romslighet. I Bergen har vi nylig hatt en diskusjon om Walk of fame nede i Nøstegaten. Og jeg må innrømme å ha undret meg: Kunne vi ha hatt to tanker i hodet samtidig i denne saken? Jeg elsker bergensk scenekunst og Helge Jordal er fremst av dem alle. Men jeg vet at jeg kan hente håp på vegne av tusenvis av kreftpasienter når personer med en større kommersiell integritet gir millionvis av kroner  til forskning. Det er ikke sikkert at jeg elsker Jon Fredriksen på samme måte som jeg elsker Jordal. Men må det ene utelukke det andre?

Jeg er utrolig takknemlig for denne variasjonen av mennesker som samfunnet gir oss. Samtidig innser jeg at mangfoldet må vernes om mer enn noen gang. Det nytter ikke at kjente stemmer løfter frem verdien av toleranse i det offentlige ordskifte, om ikke disse stemmene bærer i praksis. Da kan det tvert imot medbringe en tilsynelatende tro som sløver vårt arbeid for et inkluderende fellesskap.

 FOT I BAKKEN – LA OSS VÆRE ORDINÆRE

Sosiolog Emile Durkheim har sagt at solidaritet er avgjørende for at et samfunn ikke skal gå i oppløsning. Med de ord vil jeg si vi har en jobb å gjøre som byutviklere. Hva kan vi så gjøre? Hvordan skal vi tenke?

Det hevdes ofte at teknologi er den nye oljen. Hva om vi heller sier at det å tenke er den nye oljen? Kunne vi klare å ta tilbake kunnskapen vår, selve tankekraften som gjør at vi kan sortere og forvalte tidsånden bedre?

Forfatteren av romanen «Den fagre nye verden» Aldous Huxley advarte oss allerede tilbake i 1932 mot teknologiens bakside og hvor maktesløse vi kan bli av den. Huxley ber oss tenke selv, reflektere mere, og ikke la oss miste hodet i all irrelevansen.  

Arkitekt Knut Hjeltnes oppsummerer i grunn mine foregående refleksjoner om hva vi mennesker lengter etter i en enkel setning: Vi mennesker har helt glemt å være ordinære.

Pandemien var en vekker for oss, og gav oss en påminnelse. Vi viste at vi skattet livet på hjemmebane høyt. Vi kjente glede ved å lage noe med hendene, se noe bli til. Puslespillsalget gikk til værs og Facebook var proppet med stolte mennesker som hadde laget sitt første surdeigsbrød. Margret Olins «Fedrelandet» viser med sin enorme publikumsrespons at vi søker dette upolerte,  ekte ved livet mer enn noen gang.

Jeg er enig med sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen når han sier at det er på tide å rekonstruere forståelsen av det å være menneske. Nå er vi ferdig med bruk og kast, sier han.

Et aktuelt spørsmål kan f eks være: Hvordan kan vi relansere  de estetiske- og praktiske fagene i et moderne formspråk slik at vi kan trigges til å nære det kreative, og som vil føre oss nærmere naturen, oss selv og hverandre? Arkitekter og utbyggere kan spille en sentral rolle i nettopp dette. Det handler om å ta tilbake verdien av prosessarbeid, og slik etablere en større respekt for hvordan ting henger sammen. Det er i dette sjiktet vi som mennesker kan bli gode på å realitetsorientere oss - et viktig verktøy for innsikt og handleevne.

Kan vi lage håndverkskafeer i våre urbane bymiljøer? Se bare den digitale veven som nå er i spennende fremmarsj, hvor innovative materialvalg utforskes og nye mønstre kan benyttes. Et  vakkert eksempel på hvordan det gamle møter det nye. Hvordan kan vi støtte kunstfeltet og denne kreative retningen mere? 

Så til den digitale overfloden vi slites med.Hvordan kan vi som by integrere teknologi på en slik måte at vi mennesker kan stå i sentrum for den? Hvordan lære oss å være mer kildekritiske, og ikke minst være bedre i stand til å kritisk velge medier. Hvordan kan vi trigges til å lese førstehånds journalistikk igjen, og sortere ut det vi ikke kan stole på? Kan vi støtte tillitsfulle mediehus på en eller annen måte? Kunne vi laget en delekultur dem i mellom for å gi dem et sterkere nedslagsfelt? Hvordan nære intellektet vårt? Bli mer interessert i kunnskap? Nygård Hansen mener at podcast er et undervurdert medium. Kunne vi lage byrom med podkastsentre, ikke bare for å lage egen pod, men for å tilgjengeliggjøre et mangfold abonnementer og engasjere til aktivt bruk? Jeg vet at Bara Eiendom har dette på skisseblokken  for sitt nye spennende bygg - LINK - som ferdigstilles i 2026. Det applauderer jeg. Men vi trenger en hel by til å tenke i denne retningen.

Foto: Pernille Sandberg.

I mine prosjekter benytter jeg ofte dette fotografiet for å illustrere at det er lett å overse menneskers sårbarhet i dagens samfunn. Den usynlige nakken vår beskriver hvordan livets ubehageligheter ligger skjult. Nakken bærer sorger, godt gjemt i synet av en sterk rygg og et hevet hode.

En forsker minnet meg på en gang at livet er uhelbredelig. Å forvalte følelser knyttet til denne uhøvla sannheten er avgjørende for at vi skal klare å stå i den. I dagens samfunn har man lett for å hoppe bukk over følelser, og man står fattigere i møte med det vanskelige. Vi trenger systemer som favner om oss, også i dette eksistensielle terrenget.

Det gjorde meg opprørt å lese om Sola Kommunes beslutning tidligere i år om å fjerne kunstverket til minne om 12 år gamle Emely Frantzen som døde i selvmord etter årelang mobbing. Begrunnelsen til kommune var at de ville skjerme innbyggerne for vonde følelser, og at de måtte komme raskest mulig tilbake til normalen (Dagbladet, 23. april-24).

 Jeg blir trist over dette, men det forbauser ikke. Det føyer seg i inn i mye av det man kan se i  norsk lederkultur når det kommer til å løse alvorlige situasjoner.

I noen av mine viktigste prosjekter hvor jeg bl a jobber med norsk kreftbehandling og fraværet av en målrettet psykososial oppfølging i et forløp, samt ruspolitiske saker knyttet til ungdom, glimrer et forebyggende fokus med sitt fravær.

Jeg lar dette være mine siste ord i denne omgang- om hvordan skadereduksjon på store samfunnsutfordringer aldri er en fullgod løsning. Ikke på ensomhet, og ikke på noen negative situasjoner som gjør mennesker vondt. Det er etisk uakseptabelt, og i et samfunnsøkonomisk perspektiv så taper vi. Det er ingenting å vinne på overfladisk ledelse. Og som innovativ by er vi simpelthen for god til det.

//Trude Vaaga, Sosiolog og kunstformidler.

Appellen ble holdt på konferansen “ Den nye byen” til Bara Eiendom og Bergen Næringsråd fredag 25. oktober 2024 / Problemstilling: Hvorvidt kan byutvikling være vaksine mot ensomhet?

VERDENSDAG FOR PSYKISK HELSE

I dag er det verdensdagen for psykisk helse, og media melder om at Leo Ijkic og Randi Rosenqvist får Åpenhetsprisen 2024. Det er vel fortjent at mennesker som løfter frem de gjemte, tause stemmene får en pris for det synlighetsarbeidet de gjør. Gratulerer!

Utenforskap og ensomhet er vår tids store utfordring, sier den britiske forskeren Noreena Hertz. Stadig kan vi registrere dystre tall på ungdommers dårlige mentale helse, og det meldes om at mange er stresset fordi de føler at de ikke strekker til ihht samfunnets forventninger. Den siste tiden har det særlig vært fokus på den dramatiske økningen blant unge som er sykemeldte.

I mine prosjekter benytter jeg ofte dette fotografiet for å illustrerer hvor lett det er å overse menneskers sårbarhet i dagens samfunn. Den skjulte nakken vår bærer sorger, de ligger ofte godt gjemt og innpakket i synet av en sterk rygg og et hevet hode. Foto: Pernille Sandberg / et samarbeidsprosjekt mellom undertegnede og henne sommeren 2022.

Vi er i dag konsentrert om egen fremgang og egne meninger fremfor å lytte, sa en elektriker til meg da han var innom Mellomrommet for å gjøre en jobb denne uken. Han er inne på noe. Jeg er takknemlig for å holde en appell om denne tematikken under den spennende frokostkonferansen fredag 25. oktober i regi av Bara Eiendom og Bergen Næringsråd. En ny by skal diskuteres, og det er selvsagt essensielt å trekke frem verdien av sosial bærekraft. Du er hjertelig velkommen. Kanskje har du noen tanker selv også? Det meldes om spennende paneldebatt! Link til påmelding her.

TORSDAG + ÅPENT ATELIER MED GRATIS MATERIELL: I dag er det åpent atelier på Mellomrommet, kl 17-19. Det blir bakst fra Søtt + Salt til kaffen. Og gratis kunstmateriell er som alltid sponset av Bara Eiendom og tegne.no

//Trude Vaaga

Sosiolog og kunstformidler. Tendens + Bara Eiendom.

ET SKRÅBLIKK - KONSERTBOIKOTT I BERGEN

Tirsdag 13. juni 2023 skal Marcus Mosele – kjent som Kamelen – opptre for rundt 7000 ungdomsskoleelever på Plenen. Dette er en årlig gratiskonsert som er sponset av Bergen Kommune. I år er det Kamelen som er valgt som artist, og nettopp det har fått Skranevatnet Skole til å boikotte konserten. Begrunnelsen er at de ikke finner artistens holdninger og handlinger som gode for elevene sine. Tendens har som flere andre også engasjert seg.

På bildet: Kamelen deltar i programmet til Straff Skader i Grieghallen 2021, hvorpå flere hundre ungdomsskoleelever møtte for å høre hans historie fra barneår til voksen alder. Til stede under åpningen var flere sterke politikernavn, og sammen delte vi tanker om hvordan vi kan gi ungdommer et bedre grunnlag inn i voksenlivet.

Skal vi skjerme ungdommene våre mot Kamelen må vi kanskje også vurdere å skjerme dem mot kunstnere som f eks Edvard Munch og Bjørn Eidsvåg - bare for å nevne noen! Som kjent for mange skilter også disse med noe i bagasjen, og jeg tror neppe de ville ha kommet gjennom trakten hos Skranevatnet Skole slik vi den siste tiden har lært skolens verdier om inkludering og mangfold å kjenne.

Jeg for min del kunne ikke ha vært foruten noen av de nevntes kunstnerskap, og som samfunn vil jeg påstå at vi hadde vært fattigere.Og helt ærlig: Jeg bruker heller tid i møte med mennesker som viser bagasje enn de som jakter fasade. Det er når vi dreier under overflata at vi som kollektiv beveger oss.

TIX kan jo også nevnes, ettersom han nylig samarbeidet med prinsesse Ingrid Alexandra om en russelåt, og dette til tross for tidligere kontroverser i artistkarrieren. Det sier noe vesentlig om Kongehuset vårt. For i tillegg til velskrevne nyttårstaler, er både kongen og dronningen praktiserende verdibærere for fellesskapet. Jeg har lenge sett opp til kongeparet for måten de møter mennesker på - det er alltid med en genuin nysgjerrighet og romslighet. Det har gjort noe med Norge.Tror jeg.

Skjerpings til ledelsen ved Skranevatnet Skole. Boikotten er selvsagt en stor skuffelse i seg selv, og da særlig for deres egne elever. Men langt mer alvorlig er selve bakteppet som forteller noe om hvilke verdier som styrer denne skolen i praksis. Boikotten gir et signal som er negativt ladet. Kraften i fordømmelse vinner i dette tilfellet over troen på toleranse, og bruk av dialog som verktøy i møte med utfordringer blir vanskeliggjort. Er det slik vi vil lære de unge å navigere?

Vi har nok av ungdommer som sliter med utenforskap. Og Kamelen er faktisk en av de artister som har gitt tause, sårbare ungdommer en stemme. Hans egen historie om en strevsom barndom har hjulpet mange og er et eksempel på at man kan reise seg.

Kunstnere er gode til å kommentere samfunnet. Kamelen er intet unntak. Låten «Si ingenting» må lærer(e) ved Skranevatnet Skole ha mistolket. For nettopp den teksten sier bl a noe om de fatale konsekvenser det kan ha for unge å si i fra og å være ærlige i møtet med overmakten. Dette er et problem som heldigvis har fått mer oppmerksomhet den siste tiden og som vi må ta på alvor. (Ref. f eks Straff Skader, Grieghallen 2021 hvor bl a Kamelen og daværende Statsminister Erna Solberg deltok i programmet sammen med flere andre kjente navn).

Du finner portrettintervjuet som Tendens publiserte av artisten sommeren 2021 HER

//Trude, skribent Tendens.

SCENEKUNSTNEREN FRA OSLOS UNDERGROUND

“Jeg drømmer om å lage mange syke ting, og å leve av det”. Slik startet vår samtale med den Oslobaserte skuespilleren, Tani Dibasey, da vi møtte han på kafe en hyggelig ettermiddag. Han oppfattes som uredd og kompromissløs, og forteller selv at han trives aller best i det abstrakte alternative scenekunstfeltet. Og kanskje var det derfor regissør Petter Næss bare måtte ha ham til Den Nationale Scene for å spille “Gutten” i stykket Den 25. time? Under bildene kan du lese samtalen vår, men les gjerne vår anmeldelse av Den 25. time først. Link her.

Tani Dibasey spiller “Gutten” i stykket Den 25. time på Den Nationale Scene, regissert av Petter Næss. Han er best kjent som scenekunstner i Oslos underground miljø og er beryktet for å iverksette alt som er på tvers av det konvensjonelle, eller å gjøre de mer crazy tinga, som han selv sier det. Tani jobber mye med Antiteatret som er en stor del av underground kultur Norge. Så skriver han mye også, men nå er han mest av alt skuespiller - i Bergen. Tendens møter han på en av byens mange hyggelige kafeer for å diskutere stykket og karakteren han spiller. Vinklingen vår er velkjent: Hvordan har de unge det i dag og hvordan møter vi dem egentlig som samfunn? Og har han noen gode råd til dagens ungdom?

“JEG KAN VÆRE UTFORDRENDE Å JOBBE MED NÅR DET KOMMER TIL TRADISJONELT TEATER”

Hvordan vil du beskrive “Gutten” i stykket?

Det er veldig viktig å forstå at gutten ikke var utilregnelig i utgangspunktet, men at han har vært utsatt for situasjoner som har ført til dette mørket han når står i. Gutten er egentlig veldig redd og for meg var det viktig å gi publikum rom for å sympatisere med han.

Hva tenker du er det mest interessante med stykket?

Prestens endring er essensielt i handlingen. Det er hun som gir handlingen både en inngang og en utgang, og hennes perspektiv på troen og livet endres radikalt. Verken gutten eller psykologen kommer frem til noe nytt i løpet av fortellingen. Gutten vil ikke rokkes ved og han ønsker ikke å søke etter grunner for å leve. Stykket har jo også en systemkritikk i seg. Et system kan jo virkelig ødelegge folk for livet med å påføre dem et utenforskap hvor de mister seg selv fullstendig.

Det kan virke som om noe har skjedd mellom psykologen og gutten. Kan du røpe noe?

Det ligger litt i luften at disse har hatt en seksuell relasjon. Begge svikter hverandre etterpå. Psykologen går han akademisk i møte og han kan ikke stole på henne. Det er det verste psykologen gjør, å følge fagboka i stedet for hjertet. Hun gir ham en katt som vekker godhet og følelser i ham. Problemet er at katten bare er en del av et forskningsprosjekt.

Hva er det som gjør stykket så tidsaktuelt tenker du?

Stykket handler om mental helse og ungdom. Jeg tenker umiddelbart på den diagnostiseringen av unge mennesker som foregår i dag. Vi lever i et diagnosesamfunn og det er ikke bra. De får et stempel før de har rukket å utvikle sin egen identitet. Det gjør noe med selvbildet.

Jeg har nær kjennskap til mennesker som har vært ut og inn av psykiatriske system og ser hva det har gjort med dem. Jeg har basert rollen veldig mye på denne kjennskapen. Når noen tråkker feil trenger de mest av alt hjelp. Da er det grusomt å se at institusjoner knekker dem. Gutten i stykket har ingen diagnose, men jeg er sikker på at han hadde hatt nettopp det om stykket var skrevet i dag. Det er en tankevekker!

Tani Dibasey, 28 år, skuespiller, utdannet på Teaterhøyskolen, bosatt i Oslo, nå aktuell som “Gutten” i Den 25. time på Dns. Stykket er skrevet av Per Olov Enquist i 1988, men er en tidsaktuell fortelling som vi kan dra nytte av. Selv mener Tani at “Gutten” i stykket aldri vil skade noen, og de gangene han er aggressiv, kontrollerer han situasjonen umiddelbart. Gutten er opptatt av å vise til både psykologen og presten at de kan stole på ham, og at han aldri vil skade dem. Det fratar ham likevel ikke gleden av å latterliggjøre det psykiatriske systemet gjennom hele handlingen. Han briljerer i måten han håner tablett- og medisinregimet på, og får enhver publikummere til å flire litt. Slik sett er han tidvis både flørtende og sjarmerende denne “Gutten”.

Skuespilleren forteller om sin store lidenskap for teater og aller helst den scenekunsten som er abstrakt alternativ. På grunn av sin bakgrunn og etnisitet har han hele livet blitt sett på som gira og aggressiv. To ganger har han blitt utvist fra Teaterhøyskolen for å ha vært “vanskelig”. Han har nok alltid ville strekke i det meste og utfordre det etablerte. Dette fascinerte regissør Petter Næss, og hyret han til jobben på Den Nationale Scene.

Er det noen egen erfaring som har hjulpet deg i rollen som “Gutten”, og som kan ha vært et fundament for karakteren hans?

Jeg husker ofte når jeg kom inn i et rom og ble sett på som utagerende. Folk forhåndstolket meg som aggressiv. Det har nok gjort noe med meg. Det er jo en slags undertrykkelse som jeg har måtte kjempet mot. Mitt ansikt og min kropp er jo det viktigste ved jobben min som scenekunstner. Jeg har måtte kjempe for å uttrykke meg fritt.

Har “Gutten” blitt utsatt for omsorgssvikt tenker du?

Det er nok litt trangsynt å si at det er omsorgssvikt som ligger til grunn for denne brutale situasjonen. Han har så visst blitt sviktet, men det er like mye tap av en morfar og frarivelsen av morfars hus som gjør at det topper seg for ham. Gutten er veldig smart og reflektert. Det fine oppi det brutale er at gutten og presten forsones på et vis. De møter hverandre på et felles nivå. Det er noe vakkert her.

Hvilke tanker har du om teaterets rolle i dag?

Det er viktig at teateret er et politisk samfunnsrør og at det til stadighet evner å kommentere det som skjer. Teatre som blir for tradisjonelle, og uten å nære den tidsånden vi lever i, er ikke godt nok teater. Måten vi har jobbet med Den 25. time på gjør at den er høyst aktuell i dag.

“DET ER KLART AT DET MESTE AV TEATER ER RELEVANT, MEN DET TRENGER NØDVENDIGVIS IKKE VÆRE AKTUELT. JEG SYNES DET ER UTROLIG VIKTIG AT VI ALLTID ER TIDSAKUTELLE PÅ SCENEN. VI MÅ TREFFE NOE SOM SKJER I SAMFUNNET NÅ”

Hvilke råd har du til dagens ungdom da?

Jeg er lite på sosiale medier, og det er jeg glad for. Det kan være så ødeleggende at jeg synes synd på de unge som tvinnes i dette sosiale spillet. Det er for eksempel viktig å si til de unge at det å ha det vondt iblant er en del av det å være menneske. Og det trenger man ikke glorifisere.

Og hva liker du så med Bergen by?

I Bergen er folk direkte - her er ingen påtatthet. Det liker jeg! Og det er sykt mye fin brostein her!

Foto og tekst: Trude Vaaga, redaktør i Tendens.

Den 25. timen

Den 25. timen, skrevet av Per Olov Enquist i 1988, er et brennaktuelt stykke også i dag. For hvordan går vi som samfunn unge sårbare mennesker i møte? Stykket gir oss rikelig innpass til å stille noen spørsmål for tiden vi lever i.

Selve rammen for stykket omhandler en ung gutt som har drept to mennesker, og som senere også står til ansvar for drapet av en katt, og til sist ender med å ta sitt eget liv.  Hvordan kunne det gå så ille? Hvorfor klarer man ikke å hjelpe en mentalt forstyrret gutt tilbake til livet?  Gutten i stykket har mistet det trygge. Morfar er død. Og med døden forsvant også morfars hus, som var guttens livsramme og magiske univers. To mennesker overtar morfars hjem, og med det følger altså et dobbeltdrap. I handlingen møter vi psykologen som skal hjelpe, men som aldri klarer å nå inn til gutten. I motsetning gir presten seg hen med åpent blikk og en intens vilje til å forstå. Hennes romslighet blir vår inngang til guttens hjerte.

Den 25. timen. Regi: Petter Næss. På bildet: Gutten - spilt av Tani Dibasey.
Medvirkende skuespillere: Kamilla Grønli Hartvig / Psykolog og Ragnhild M. Gudbrandsen / Prest.

Morfars magiske univers, og som har vært guttens trygge base, pulveriseres på 1-2-3. Som resultat begår gutten et brutalt drap på to mennesker. Kan han klare å komme seg tilbake til livet igjen? Og på hvilke premisser hjelpes han? Hvorfor klarer man ikke gjennom faglige hjelpeinstanser å støtte en mentalt forstyrret gutt? Hvorfor manes hans negative atferd frem av en psykolog som egentlig skal hjelpe? Hva er det som gjør at en ung gutt i krise får en prest til å tvile på sin egen sterke tro?

Psykologen leder et forskningsprosjekt som gutten er en del av, men mangler det riktige verktøyet for å lykkes. Like mye som gutten knuses av hennes krenkende væremåte, rives hun selv i fillebiter. Det er vondt å se henne agere i noe som er dømt til å mislykkes.

En prest forsøker å gi guttens mørke en motvekt og har et sterkt ønske om å veilede ham tilbake til livet. Presten inntar en samhandling med gutten og får han til å reflektere fritt om livet og døden og alt det vi ikke kan forstå. Vi innlemmes i visualiserende drømmer og dype lengsler, langt bort fra skammen og utenforskapen.

Som motvekt til psykologen opplever vi presten som gjennom et åpent blikk ønsker å forstå gutten - også hans 25. time. Presten gir guttens historie nytt liv og vi får også bli kjent med de gode sidene ved han.

Hva er det som gjør at to godt integrerte kompetansemennesker som vet å være veivisere for mennesker i kriser velger to vidt forskjellige innganger til dette menneskemøtet? I motsetning til psykologen gir presten gutten aksept og anerkjennelse. Slik inviteres vi til å se han på nye måter. Gjennom genuine samtaler og høylytte tankespinn utspiller det seg et tillitsfullt bånd mellom gutten og presten. Et bånd som gir næring til det gode. Selv om handlingen slutter brutalt, evner presten å gi den en verdig utgang. Gjennom samtalene med gutten har hun vokst som menneske, og i all sin klokskap deler hun dette med oss. Tanker om livet, døden og den ekstra timen. Men hun gir avkall på presteyrket.

OM DEN DEN 25. TIMEN

Den 25. timen speiler den ekstra timen i døgnet som er utenfor vår lineære tid. I mytologien er dette gaupens time og rommer det mennesker ikke evner å verken tåle eller forstå - en ensomhetens time utenfor alt menneskelig fellesskap. Og like mye som denne timen er uforståelig for oss, står gutten i et mentalt mørke langt utover all menneskelig tålegrense.

OPPSUMMERT

Stykket tar opp eksistensielle spørsmål, og sier noe om hva som kan skje når det eneste trygge du har i livet blir borte. Samtidig drar regissør Petter Næss oss gjennom en systemkritisk reise hvor hjelpeapparatet selv bryter sammen.

Dette er virkelig en hårreisende og styggvond fortelling om en ung gutt i krise, samtidig som handlingen gir oss et vindu inn til noe vakkert. En prest lærer oss hvordan det relasjonsbaserte menneskemøte har verdi og kan gi næring til noe håpefullt og utviklende. I kontrast er det vondt å oppleve psykologens streben etter selv å bli anerkjent. Hun har ingen verktøy for å lykkes i møte med denne brutaliteten, og hele hennes tankesett er bundet opp i en systemisk strategi som ikke fungerer.

Vi anbefaler deg å se stykket! Spilles på Den Nationale Scene. Kjøp billetter her: www.dns.no

NYTTIG INFO

Annen hver dag mister vi et ungt menneske til selvmord i Norge. Svikter vi barn og unge i dag?, og har vi verktøy gode nok i møte med dem? Stykket gjør det aktuelt å stille disse spørsmålene. Vi må aldri slutte å reflektere over hvordan de unge har det og hvilke måter vi møter dem på.

Trenger du noen å snakke med? Ring mental Helse gratis døgnåpne hjelpetelefontjeneste: 116 123.

 Av: Trude Vaaga / Tendens. Foto: Sebastian Dalseide / Den Nationale Scene.

REGISSØR RØPER: Ikke alt gikk som planlagt

Regissør av dokumentaren “Si ingenting”, Rolv Lyssand Bjørø, innrømmer at det ikke alltid gikk etter planen i regien av den etterhvert så kritikerroste filmen om Marcus Kabelo Møll Mosele (Kamelen). Men slik er Marcus, og derfor ble det viktig å være spontan i produksjonen. Vi har aldri iscenesatt noe, og det var poenget, forteller han, og berømmer artisten for hans grenseløse ærlighet. Regissøren roser også artistens mamma, Siri, som han mener har vært en uvurderlig kilde til å forstå alle sider ved Marcus og hvordan han fungerer. Vi kunne ikke ha sittet med dette filmmateriale, og å utformet det på denne måten uten henne, forteller han.

Søren Sussemiehl Jensen (produsent),Louis (DJ),Marcus, Vincent Sunders (produsent), Adrian Rendell (hypemann) og regissøren. Foto: "yoshi2406".

Den kontroversielle artisten, Kamelen, er uredd og prater ærlig om egne feil. Han ble sett på som et problembarn og vet godt hva det er å bli plassert i bås fra tidlig alder. Diagnosen ADHD medførte sterk medisinering med mye frustrasjon og tankekjør. Fraværet av å ha en pappa preget han sterkt. Nå har det blitt laget film, og gjennom en tre års periode har regissør Rolv Lyssand Bjørø fulgt artisten sammen med fotograf Tor Edvin Eliassen og de danske produsentene i Goodtime Pictures. Til tross for en rekke negative medieoppslag og motgang for Marcus er det faktisk rebellen i han som nå har gitt han stor integritet på norske scener.

Rolv Lyssand Bjørø, regissør. Foto: "yoshi2406". RØPER STERKE SCENER: Det var noen alvorlige scener hvor jeg faktisk ble byttet ut av produksjonen for å simpelthen beskyttes, forteller regissør Rolv Lyssand Bjørø. Men de ble avgjørende å ha med for å fange helhetsbildet av Marcus. Jeg har vært forberedt på en historie gjennom denne produksjonsperioden som kunne gå i alle retninger. Marcus er en sammensatt person. Man kan ikke lære å kjenne han ved første møte. Og det var viktig for meg at filmen viste de mange sidene ved han. Gjennom filmen tar Marcus et oppgjør med seg selv og viser en enorm transformasjon som både menneske og artist. Før produksjonen hadde jeg ingen forhold til han, og jeg var ikke fan av han som artist. Nettopp det tror jeg balanserte produksjonen på en god måte, at jeg kunne være objektiv underveis. Nå kan jeg legge profesjonaliteten på hylla og si at vi er blitt gode venner, smiler regissøren. Vi tok en prat med han.

Hva er essensen i filmen?

Essensen i filmen vil jeg si er at Marcus utvikler seg enormt både som menneske og artist gjennom de årene vi følger han fra 2019 og frem til nå, og hvor han inviterer oss inn i et autentisk univers vi simpelthen ikke visste utfallet av da vi begynte. Etter vår første promolansering og finansielle støtte var i boks, havnet han for eksempel i fengsel , bare for å nevne noe. Likevel dreier retningen hans mot bedre og bedre valg. Vi er innom alt fra alvorlige aspekter hvor det som grenser mot lovbrudd kommer til syne, til at han dreier handlingene sine mot gode ting . Han begynner mer og mer å se at han betyr noe for andre. I filmen utvikler han et helt spesielt perspektiv både på seg selv og på livet generelt.

Hvem bør se filmen?

Dokumentaren når et bredt publikum nettopp fordi den speiler artistens mest sårbare sider og gir oss dyp innsikt i hans sterke relasjonelle og familiære bånd - som til tider står på spill. For selv om Marcus har en viktig stemme for de stemmeløse, er filmen vel verdt å se for folk flest. Seerne inviteres inn i et emosjonelt univers som det er lett å kjenne seg igjen i.

Som seer blir en dratt inn i noen sterke scener hvor han opererer på kant med loven. Hvordan var det å balansere det hele som regissør?

Det var et miljø og et univers som tok meg langt ut av komfortsonen. Jeg måtte stadig pushe egne grenser fordi her var mange scener jeg ikke var komfortabel med. Det var noen alvorlige hendelser hvor jeg faktisk ble byttet ut av produksjonen for å beskyttes. Vi snakker jo om negative miljøer som har påvirket han enormt. Mer kan jeg ikke si, men seerne vil selv forstå når dette utspiller seg i filmen.

Han har gitt sine ærlige kommentarer til overmakten gjennom tekstene sine og fått suksess på det gjennom stor sceneintegritet. Hvorfor vektlegger ikke filmen et større fokus på de harde disputtene mellom artisten og politiet?

Dette er et helt bevisst valg. Det er han selv som er fienden i historien, og det er dette som er essensen i filmen - Marcus sine indre demoner. Hans oppgjør mot politiet er for lengts ferdig. Albumet er et motsvar og han vinner spellemann på dette. Etter han satt i varetekt dro han rett til Austevoll på hytten og laget album. Han sparker veldig fra ved å signere og ferdigstille dette prosjektet. Dette er hans oppgjør mot politiet.

Vi ville heller ikke undervurdere seerne. Dette skal være opp til dem å tolke. For dette med politiet ligger jo selvsagt mellom linjene i filmen og advokatens nærmeste hånlige ord om nettopp dette får lov til å være inngangen til dokumentaren . Så har det også vært viktig å ikke integrere politiet på en forsvarsløs måte siden de ikke har mulighet til å kommentere handlingen i filmen. Vi skal være ryddige.

Har du som mennesket fått noe godt ut av dette?

Ja, faktisk. Jeg har nok blitt bedre på å gi slipp. Leve mer i nuet. Det er noe Marcus er god på. Det planlagte skjer ikke i hans univers, det har tidvis vært krevende, men det er også det som har gitt et riktig bilde av Marcus i filmen.

EN VIKTIG STEMME FOR DE TAUSE. På bildet: Marcus deltok under Tendens sin temautstilling “Straff skader” i Grieghallen sensommer 2021 og viste allerede da at han var en viktig stemme for de stemmeløse. Dette kommer også klart frem i filmen, hvor hans sårbare sider og emosjonelle univers utbroderes. Han kommenterer alt det vonde han til enhver tid bærer på og blir slik sett en viktig veiviser for andre unge som sliter.

Det er ingenting konvensjonelt med Marcus. Den kontroversielle rap artisten er uredd sine ytringer om en røff oppvekst og hans til tider krenkende møter med med politiet. Men det er ikke kampen med politiet filmen handler om. Kanskje er det litt undringsverdig, for i følge artistens advokat, og slik vi også har kunnet lese i media gjennom en lengre tid, kan det virke som om politiet har hatt et oppheng på å “ta” Marcus. Likevel gir regissøren bevisst spillerom for de emosjonelle og relasjonelle sidene i livet hans.

Han er kjent for å bruke musikken til å kommentere samfunnet på en uredd måte. Tekstene hans er ærlige tvers gjennom. Han sjonglere mellom å vise egen sårbarhet, som i låten Vil ba Vekk, og å ha et fryktløst skråblikk på politiets makthåndtering, som i låten “Si ingenting”. Han har blitt straffet for alvorlige handlinger og levd på kanten med loven. Så satt han også i varetekt i 5 måneder for noe han ikke hadde gjort og ble frikjent. Tre dager etter han slapp ut pakket han med meg studioet ut på hytten på Austevoll og lagde album.

Dere drar fra Stakken (Løvstakken) til Afrika. Det er litt av et spenn i filmen. Fortell.

Afrika er på en måte en reise i selve reisen. Og det er en viktig reise for filmen og for Marcus sin veiretning fremover. Han får noen begreper om livslinjen sin og et perspektiv på alt det gode han relasjonelt sett har og alltid har hatt. Den intense og solide kjærligheten til mamma Siri bare forsterkes og tydeliggjøres etter denne reisen.

Marcus var modig som tok oss med hit. Vi visste ikke utfallet av dette i det hele tatt. Samtidig er det egentlig veldig vesentlig for filmen, ikke fordi den sier noe om hvorvidt Marcus forsones med faren eller ei, men det gir han et større bildet av seg selv og sitt liv. Et perspektiv som også minner han på hvem han har i livet sitt fra før av.

Afrika har noen såre og uforutsigbare øyeblikk som er helt vilt autentiske og vonde. Disse konfrontasjonene som vi observerer gir oss et helt nytt vindu inn i Marcus sitt univers. Situasjoner der kroppspråk utstråler spenning, skuffelse, feighet, men også glede.

Var det noen ganger det var særdeles krevende å være regissør? Kan du røpe noen hemmeligheter kanskje?

Noen ganger måtte jeg ta en storhetsvurdering på hvorvidt vi skulle filme eller ei, særlig med tanke på tiden i Afrika og da vi filmet hans møte med faren. Vi viser en episode hvor Marcus bl a utfordrer farens komfortsone enormt. Som seer kan man nærmest kjenne på kroppen den hjelpeløse sønnen som møter en noe fjern pappa i et helt fremmed land.

Som regissør har jeg særlig ut fra disse situasjonene en dyp respekt for ærligheten hans. Disse scenene har gitt filmen en spesiell karakter.

Han har tatt et oppgjør med politiet og kommentert dem gjennom kompromissløse tekster. Likevel er filmen nærmest fri fra dette aspektet. Helt bevisst, forteller regissøren ( t.h) og legger til at Marcus innser til slutt at han må ta tak i seg selv. Fienden er han selv. Dokumentaren slutter med konstruktive fremtidstanker hvorpå artistens sønn blir nevnt med varme.

FRA MØRK OMTALE TIL GLANS: Nå når han både medias hjerter og folk flest sin varme når livet brettes ut i den nye dokumentaren «Si Ingenting». Norges fremste rapartist har for lengst sparket fra når det kommer til kontroversielle møter med overmakten og frustrasjonen over en pappa som aldri stilte opp. Han var lenge et negativt fenomen for politiet, men så er det også rebellen i han som har gitt han en solid integritet på store norske scener den siste tiden.

Vi anbefaler filmen!

Av: Trude Vaaga, redaktør Tendens.

Foto over: Nr 1,2 og 5/Foto: "yoshi2406". Nr 3: Tove Lise Mossestad Nr 4: Kristian Søvik

NYTTIG INFORMASJON

Kino hadde premiere 26 august

Film: Si ingenting / dokumentar om Marcus Kabelo Møll Mosele, kjent som artisten Kamelen.

Regi: Rolv Lyssand Bjørø. Fulgte artisten gjennom en 3-års periode.

Produsenter: Vincent Saunders og Søren Jensen, Goodtime Pictures

Fotograf: Tor Edvin Eliassen