FOTOKUNSTNEREN

Tendens tok en prat med den gullsnitt-prisvinnende fotografen FRANCISCO MUNOZ, som jevnlig har utstillinger av personlige kunstprosjekter. Munoz er opptatt av synergien mellom følelser og estetikk som treffer deg i fotografiets øyeblikk, og siden følelser stadig forandrer seg er han fascinert av det uforutsigbare. Det er nettopp det som kan være med på å optimalisere fotografiets budskap og måten å kommunisere på, forteller han. Les mer under bildene.

“Som fotograf skal man alltid ha noen regler, men samtidig er det viktig å skape noe nytt.

Det kan noen ganger være en utfordring, men nå har jeg funnet nerven til neste utstilling”.

Hva er essensen i arbeidet ditt akkurat nå?

Nå eksperimenterer jeg med lys, farger og ulike transparente lag med maling på foto, og gleder meg til ny utstilling. Jeg fascineres av hva maling kan gjøre med et motiv. Det frembringer en forståelse av tid, særlig når fundamentet i selve fotoet transformeres gjennom krystalliserte malingsstrøk.

Det blir en form for kunstig realisme hvor fotografiet er selve det ekte fundamentet og malingstrøkene er det kunstige. Jeg trigges av å tilføre fotografiet et annet liv.

Favoritt objekt nå og hvorfor?

Lepper og menneskelige former. Lepper er noe av det mest primitive vi har. Det er det første vi bruker for å komme i kontakt med omverdenen og forstå den. Jeg har fotografert lepper gjennom mange år.

Munoz jobber i krysningen mellom stillheten i et monokromt foto og alle følelsene som oppstår i krystalliserte lag med farger .

«Min kunstneriske ballast gir meg mer tyngde i møte med selve fotografiet, og jeg er ikke redd for å være personlig».

Hva er selve nerven i ditt kunstuttrykk?

Jeg jobber med sorthvit fotografier som et grunnfundament og så tilfører jeg det transparente lag med farger. Jeg liker stillheten i det sorthvite, men utforsker følelsene som  forandrer seg i bildet når farger tilføres. Stillheten ligger som et fundament. Fargene frembringer ulike følelser. Jeg jobber for at det monokrome og de påførte fargene skal ha balanse. Det er viktig at fargene er transparente slik at bildet under fremheves.

Jeg ser nå en blomstring –  et resultat - som begynner å ta form etter mange år med arbeid. Jeg har tatt bilder av  f eks skulpturer, statuer, dinosaurer, egyptiske gudinner og sterke kvinner og samlet på ulike motiv gjennom flere år. Det er en historiefortelling som viser tidsreiser i menneskeheten. Jeg er veldig inspirert av verdenshistorie og tid.

Foto av kunstverk: Francisco Munoz / Portrett: Trude Vaaga

FESTSPILLKUNST I BERGEN KUNSTHALL

ÅPNINGSDAG 27. MAI

Årets festspillkunstner, Elisabeth Haarr, er en av Norges mest innflytelsesrike kunstnere. En fellesnevner i Haarrs kunst er god kunnskap om tradisjonelt tekstilarbeid.

Foto: Eline Mugaas

Åpningsseremoni på nett: 27. mai 12:00 med disse til stede: Katrine Nødtvedt, byråd for kultur, mangfold og likestilling /Julie Andersland, styreleder Bergen Kunsthall / Axel Wieder, direktør Bergen Kunsthall.

Den offisielle åpningsseremonien vil foregå digitalt på Bergen Kunsthall sine nettsider, Facebook og Vimeo før utstillingen åpner for publikum 27. mai 13:00 – 20:00. Åpen utstilling med gratis inngang.

Med Elisabeth Haarr som årets Festspillutstiller får publikum innsyn i et unikt norsk kunstnerskap. Det er lett å ta for gitt i dag at “mye er lov” i samtidskunsten, med en generell aksept for ulike materialer og uttrykk. Men uten banebrytende kunstnere som Haarr, er det ingen tvil om at kunsthistorien ville vært preget av et mindre mangfold.

Foto: Elisabeth Romberg

Haarr (født 1945) regnes for å være en av Norges mest sentrale og innflytelsesrike tekstilkunstnere. Hennes karriere som kunstner, pedagog og aktivist strekker seg over fem tiår, og gjennom hele karrieren har hun arbeidet for anerkjennelse av tekstilkunst innen samtidskunst.

Haar har fått mye medieoppmerksomhet for sin eksperimentelle og politisk engasjerte kunst og mottatt en rekke stipend og priser. Blant annet ble hun tildelt garantiinntekt i 1995, Ulrik Hendriksen minnestipend i 2000 og Rune Brynestad Minnestipend i 2014.

Tekstforfatter: Silje Sigurdsen / Kunzt.no / ovennevnte er utdrag fra artikkel publisert i Tendens 27. april som bilag i Bergens Tidende.

Foto: Elisabeth Romberg / Eline Mugaas

KUNSTKRONIKK. JORDEN BRENNER

Vi får den kunsten vi fortjener: Hvordan kunsten ender opp med å bli er et speil på hvordan vi har organisert kunsten, hvilke valg kunstneren tar økonomisk, hvordan kunstfeltet organiserer økonomien rundt kunstneren og kunstproduksjoner, hvor midler til å skape kunst kommer fra og hva kunstnerne ønsker å ta opp av spørsmål og refleksjoner i kunsten sin. Men dette er ikke en kronikk om kunstnere sin økonomi eller levevilkår. Eller kanskje det er det. Mens vi alle kaver for å få hverdagen til å gå opp midt i en pandemi, står vi mennesker overfor et større problem enn Covid-19. Jorden brenner.

Selv ikke økte midler øremerket kunst og kultur løser klimakrisen vi står overfor. Eller kan det kanskje det? Kan det tenkes at noen kunstnere hadde hatt glede av å arbeide som kunstnere gjorde før i tiden? Med før i tiden mener jeg før konseptkunst kom til syne på begynnelsen av 1900-tallet. Finnes det kunstnere som kunne tenke seg å delvis gå mer opp i rollen som "håndverkere" enn “kunstnere” for å skape lokale og mer miljøvennlig gjenstander som folk ønsker i livene sine, der de er, og når de trenger det? Jeg mener ikke at de skal masseprodusere noe til alle, men skape noe helt spesielt og langvarig for flere. Og jo mer arbeid kunstnere får, jo bedre levevilkår og økonomisk grunnlag får de.

Jeg elsker kunstnere og kunst. Ikke bare har jeg dedikert mitt så langt 31 år lange liv til kunsten, men de siste fire årene har jeg spesifikt og målrettet dedikert tiden min til å løfte frem spesielt kunstnerne. Over fire år har jeg intervjuet, filmet og formidlet godt over 200 kunstnere og utstillinger i både inn- og utland. Hvordan de arbeider, hva slags type kunst de skaper, hva de engasjerer seg i og hvorfor de ble kunstnere varierer stort. Men de har alle det til felles at de er nysgjerrige, åpne og ressurssterke mennesker med evne til å tenke utenfor boksen. De klarer å se verden og leve på en litt annen måte enn de fleste av oss som ikke er utøvende kunstnere. Dette er sterke og beundringsverdige personlighetstrekk. Kunstnere er en gruppe mennesker med en interesse og kunnskap til å bruke verktøy, hender og hode. Kan kunstnere gi flere en bedre hverdag hvor bærekraft og estetikk står sentralt fremfor billig plast og lite holdbare saker av lav kvalitet?

 Tanken om kunstneren som håndverker sniker seg stadig opp til overflaten og virker stadig mer aktuell å diskutere. Jo mer kunst jeg ser, og jo flere kunstnere jeg møter, desto mer får jeg behov for å utfordre den dominerende trenden innen samtidskunst, nemlig konseptkunsten. Som kunsthistoriker lever jeg ofte i hundreårsperspektiv. Jeg er tett på min egen samtid samtidig som jeg ser og reflekterer over fortiden og fremtiden. Det kan tenkes at konseptkunst vil føles som totalt irrelevant om ikke altfor lang tid. Om hundre år er det ikke utenkelig at mennesker vil se tilbake på kunsten produsert mellom 1980-2020 og tenke følgende: “Hvorfor gjorde ikke kunstnerne, de som skal være pionerer i samfunnet, mer når jorden stod i brann?” 

Verden trenger konkrete løsninger, hvor blant annet kunstneren, kunsten og håndverket kan ha en langt mer sentral rolle for en mer bærekraftig verden. Selv om vi roper etter et bedre miljø, forplikter vi oss ikke moralsk. Jeg savner en radikal og sosial reform for kunsten. Radikal, fordi viljen må komme fra kunstneren selv. Sosial, fordi kunsten kan godt bli mer relevant for flere.

Jeg tror mange synes at samtidskunsten er vanskelig å forstå og at den dermed kan virke irrelevant. Det kan tenkes at følelsen av irrelevans vil bli forsterket med en økende klimakrise og bevissthet rundt bærekraft. For samtidskunst, med konseptkunsten som den dominerende trenden, fremstår til tider som ensartet og “enkel”. Og ettersom mange ikke oppsøker samtidskunst kan en diskutere hvorvidt konseptkunst faktisk utfordrer våre tanker og får oss til å se verden med et nytt blikk.

Kan det tenkes at samtidskunsten oppleves, ikke bare som irrelevant, men også som vulgær og uinteressant? Dette er ikke mine personlige tanker om konseptkunst, men en hypotese basert ut fra tilbakemeldinger jeg får fra folk jeg møter i arbeidet som kunsthistoriker og kunstformidler. 

Her er enda en tanke som kanskje setter fyr. Fra et radikalt politisk ståsted kunne noen ha argumentert for at deler av samtidskunsten fremstår som direkte usosial, og at den ikke er tuftet på en sosial mobilisering, som jo kunsten opprinnelig var tenkt å være. I stedet kan deler av samtidskunsten fremstå som om den er tuftet på intern prestisje.

Tidligere i år uttalte jeg meg i Aftenposten om at “kunsten må bli den nye oljen”. Med dette mente jeg at kunstneren er fremtiden. Det mener jeg fortsatt, men det kom kanskje ikke tydelig nok frem den gang. Det er ikke snakk om å se til eldgamle idealer i kunstens uttrykk og estetikk og å holde oss der. Kunstnere bør, og skal, alltid utfordre det etablerte og tenke nytt i forhold til hvordan kunst kan se ut eller hva kunsten skal utforske og formidle. Men jeg tror at spesielt konseptkunst som trend har fått lov å dominere mer enn nødvendig. Kanskje er jeg i ferd med å rote meg inn i en radikal ide om konseptkunst som lite fruktbar? Setter en konseptkunsten opp mot klimaspørsmål og kriterier om bærekraft vil jeg enda til våge å stille spørsmål ved om konseptkunst har utspilt sin rolle.

Det er selvfølgelig mye bra konseptkunst som har gode ideer bak seg og utfordrer oss som mennesker. Problemet finner vi når konseptkunsten og kunstneren ikke lengre skaper noe som har en reell verdi og nedslagsfelt for samfunnet, men kun internt i fagfeltet.

I fremtiden trenger verden, samfunnet og alle som utgjør samfunnet mer av kunstnere som våger å tenke stort og som har en iboende generøsitet i kunstnerskapet sitt. Det handler ikke om at kunsten er pen eller stygg, om den er salgbar eller ikke. Det handler heller ikke om den er finansiert med offentlige eller private midler. Det handler om hvor stort potensiale det ligger i kunstnere som en ressurs for samfunnet. Etter å ha dvelt ved disse tankene gjennom 2020, som er et av de mest turbulente årene siden begynnelsen av 1900-tallet, innser jeg at det er kunstnerne og ikke kunsten som må bli den nye oljen. 

Kronikk / Silje, www.kunzt.no

VÅRSLIPP DNS 2021

Vi er i ferd med å legge bak oss et tungt år med pandemi, og ingenting er bedre enn et lovende vårslipp fra Den Nationale Scene. Det ser ut til å bli herlig drama denne våren, og det er helt greit så lenge det foregår i scenekunstens rammer. Mer informasjon om teatervåren under bildene.

Gustave Flauberts «Madame Bovary» er en av verdens mest populære romaner, og den er også blitt filmatisert flere ganger. Emilia Roosmann spiller Emma i denne storslåtte oppsetningen der 1800-tallet smelter sammen med vår egen tid.

Repertoaret på DNS har som alltid stor spennvidde. De populære forestillingene fra 2020 som mange ikke fikk sett på grunn av restriksjonene, som «Cabaret» og «Alle tiders Bergen» fortsetter, og det samme gjør Ingmar Bergmans legendariske skilsmissekomedie «Scener fra et ekteskap» som har premiere i desember. Blant vårens nyheter finner vi verdensberømte historier som «Madame Bovary» og «Et dukkehjem», men i nye tolkninger som gir griper fatt i nåtidens strømninger. Begge i visuelt slående oppsetninger. – En rød tråd gjennom programmet er sterke kvinner som på ulike vis tar avgjørende livsvalg.  Det er nok mange som har kjent på et slags vakuum i det siste, og flere av forestillingene berører vår lengsel etter mening, kjærlighet og tilfredstillelse, sier teatersjef Stefan Larsson.

Kjersti Elvik gir oss «Bjørnejegerskens bekjennelser» - et fandenivoldsk og morsomt oppgjør på Lille Scene.

Skuespiller Kjersti Elvik gir oss en åpenhjertig og humoristisk forestilling om byråkraten Birgit som sier opp jobben sin og reiser et tempel for godhet og begjær, og bergensartisten Miss Tati har med seg musikere og dansere i et forrykende familieshow. Etter påske setter den anerkjente regissøren Kjersti Horn opp det kontroversielle stykket «Sprengt» av Sarah Kane. Det tar i bruk sterke virkemidler i sin brutale og ømme skildring av menneskers råskap.

Nora Helmer ble verdensberømt da hun forlot mann og barn for 140 år siden. Vårens nye versjon av «Et dukkehjem» griper fatt i flere tema fra Ibsens klassiker som er like relevant i dag. Nora spilles av Kristi-Helene Engeberg.

 Kilde: DNS/Silje Gripsrud

Foto: Linn Heidi Stokkedal / Sebastian Dalseide

LIVETS BAKSIDE

Teatersjef Stefan Larsson mikser spillefilm og teater i den fascinerende klassikeren «Onkel Vanja» på Den Nationale Scene høsten 2020.  Det er et hjerteskjærende og humoristisk drama om livets karusell og menneskets meningslengsel. Mer om stykket under bildet.

På Store Scene snurrer et stort hus. I vinduene kan vi se skuespillerne bevege seg fra rom til rom. Joni Mitchells såre stemme fyller salen, og framfor scenen henger en stor skjerm. På den kommer vi tett, tett på menneskene i huset. De er en familie som har havnet i en situasjon der alt stopper opp. Daglige rutiner er brutt og de får tid til å tenke over hva de har brukt livet på, hva de lengter etter og hvem de elsker. Tomrommet fylles med kjærlighetsintriger og vodka. Mye vodka.

I forestillingen møter filmens realisme teatrets lekne virkemidler. Det skaper en helt spesiell inngang til det mellommenneskelige dramaet. Skuespillerne følges av kameraer, og kan dermed spille som om de var på film og ikke med store fakter som Store Scene ofte krever.

Scenografien er et detaljrikt filmset, og Larsson lar et kamerateam følge handlingen. Slik får publikum servert både intime nærbilder og storslått teater på samme tid.

”Dette stykket skildrer oss mennesker så ømt og klokt. Alt vi går og baler med på innsiden. De store spørsmålene i livet tas opp på en hverdagslig og nesten humoristisk måte. Jeg tror mange vil kjenne seg igjen i menneskene på scenen” -Stefan Larsson-

TEKST: SILJE GRIPSRUD I FOTO: ODD MEHUS

KJÆRLEIK I VEST

Det er sunt å hylle nøysemda, seier skodespelarane Claus Sellevoll og Sigrid Moldestad, som for tida er aktuell med teaterstykke skriven av Finn Tokvam. Trass i ei leiken vinkling ligg det eit djupt alvor i skildringa om at me mennesker er i ferd med å gje slepp på viktige verdiar i liva våre. Les heile intervjuet under biletet.

Kven Claus Sellevoll,Skodespelar/Artist,47 år //Sigrid Moldestad,Skodespelar/Artist,48 år.

Begge er tilknytta Teater Vestland og Det Vestnorske Teateret med forestillinga “Vestland Vestland” av Finn Tokvam.

Det skal vise seg å vere stor kjærleik mellom det som opprinneleg er to eigenrådige partar, men som nå må gå saman for å finne felles takt og tone. Og så lenge ein kan harselere litt med sentralmakta aust er det mykje ein kan forsone seg med.

Fortel om «Vestland Vestland»

Det er ei satirisk forestilling om vestlandet, og eit humoristisk foredrag om vestlendingar med utgangspunkt i fylkessamanslåinga av Hordaland og Sogn og Fjordane.  Kven har vi vore? Kven er vi og ikkje minst kva har vi med oss - av godt og vondt inn i dette tvangs-ekteskapet?  Vi gjer opp bu og gjev publikum høve til å sjå seg sjølve litt utanfrå. 

 De nyttar mykje humor i stykket. Kvifor?

Humor er viktig for vestlendingen og mykje kan bearbeidast med humor. Den gjev oss oppdrift når vi treng det. Vi er jo kjend for vår til dels svarte humor, og den blir ofte meir burlesk dess meir krevjande vi har det. Mange syntes at fylkessamanslåinga var både skummel og uønska. Vi må spørre oss sjølve: Er fylka så ulike? Og kva kan halde oss saman? Svaret på det er enkelt: Humor og den felles fienden vi har mot sentralmakta i aust, altså Oslo. Austlendingen får gjennomgå i forestillinga. Vi er nådelause når det kjem til austlandet. Då betyr ikkje nabofiendskap noko ting lengre. Sjølv bergensarane kjenner slektskap med strilen då.

 Samfunnsengasjement er utvilsomt ei kjelde til inspirasjon for scenekunsten. Kva rolle har «Vestland Vestland» i så måte?

Forestillinga er i høgste grad samtidskritisk. Den tek eit oppgjer med egoismen og jaget vi har etter lukke, kapitalisme og det kortsiktige. Den er ei påminning og rettesnor for verdiar vi er i ferd med å gå i frå, men som er naudsynte her på vestlandet.  

I ei tid då alt og alle skal framsnakkast  kan det vere nyttig å få ei jordnær justering av og til. Vi vestlendingar brukar jo sjeldan store ord. Vi er nøkterne, men vi er til å stole på når vi først seier noko. Vestlendingen underdriv heller enn å overdrive, og det kan vere eit godt ideal og ei motvekt til tida vi lever i. Det er jo noko fint når ein stril hyllar den gode maten med utsagn som “ det var ikkje akkurat noko usmak på denne suppa”. Med andre ord: Maten var fantastisk!  Slike døme får vi fleire av i forestillinga. I dette “skal-ha-samfunnet”  vi har no for tida er det sunt å hylle nøysemda.  

 Er det aspekt ved «Vestland Vestland» som kan bidra til å gje oss nyttige perspektiv i Covid-19 samanheng?

 Ja! Det er det. Tida vi står i no er sjølvsagt krevjande, men vi svelt jo ikkje. Vi har hus og heimar. Vestlendingen har klart seg gjennom verre tider enn dette. Vi er jo vant til å leve med begrensningar. Vi har i generasjonar klart å snu bratte bakkar og tronge kår til noko levedyktig. I motstand finn vi løysingar, og det gjer vi nok denne gong også. Det ligg eit slags moralsk kompass i vestlandingen sin natur. Heilt frå Gulatingslova vart skapt for 1000 år sidan, har nøysemd, fornuft og rettferd stått sterkt. Det er mykje læring i å minne oss sjølve på det no når vi kjenner oss litt motlause og kanskje enno til tiltakslause.  Vestlendingen legg seg ikkje ned. Vestlendingen reiser seg opp og finn ei løysing. 

 Finn Tokvam har skrive eit manus som gjer at vi må le av og med oss sjølve og det trur vi er helande for den vestlandske folkesjela. Humor knyt oss saman.

 PRAKTISK

Speleperiode: 26.10 – 12.11

Scene: Det Vestnorske Teateret (i Logen).

Varigheit: 1 time 15 minutter (utan pause).

 Foto: Espen Nyttingnes / Av: Trude Vaaga

BLOMQVIST

Norges eldste og største auksjonshus, Blomqvist, feirer i disse dager 150 år med samtidskunst. Les mer under bildene.

Hans Fredrik Gude, Aftenro i en norsk uthavn, 1862

Auksjonshuset Blomqvist har hatt en sentral plass i norsk kunst- og kulturhistorie siden 1870. Blomqvist eies og drives i dag av 4. generasjon Vik, Elisabeth Vik Forsberg. Under hennes og ektemannens kyndige ledelse har Blomqvist vokst og utviklet seg både i størrelse og kvalitet. Datteren Andrea Forsberg er også kommet inn i ledelsen av auksjonshuset, som ansvarlig for 20 kunsteksperter. I tillegg til hovedkontor i Oslo, satses det nå på Bergen og Ålesund, med egne representanter.

Harald Sohlberg, Havfruen, 1897

Relevans er en ledetråd i arbeidet for Elisabeth Vik Forsberg; det å være forut for sin tid og forut for kundene. Et godt eksempel på det er da kunsthandleren i sin tid åpnet dørene for Edvard Munchs første store utstilling i 1895. De revolusjonerende bildene skapte ramaskrik langt inn i Christianias gode selskap. Likevel forble Blomqvist Edvard Munchs hovedarena for å stille ut og selge kunst, med hele 13 utstillinger gjennom sin karriere.

Edvard Munch, Furuskog, 1891-92

Alle de store norske kunstnere og formgivere har funnet veien til auksjonshuset, ofte igjennom utstillinger i sin samtid eller senere under hammeren på auksjon. I dag går årlig 25 000 kunstverk og verdifulle objekter under hammeren hos Blomqvist, enten på nettauksjonen, på de fire årlige klassiske auksjonene eller gjennom privat formidling. Omsetningen av kunst, designobjekter, antikviteter, glass og porselen, vintage, smykker og ur, samt vin og brennevin i samarbeid med Vinmonopolet, gjør auksjonshuset til Norges største aktør i markedet for kjøp og salg av kunst og verdifulle objekter.

Av: Trude Vaaga / Kilde: Pressemelding Blomquist

KJØP KUNST / 5 GODE GRUNNER

Kurator og samarbeidspartner, Erlend Børstein fra Galleri Geo, vet å inspirere. Han gir deg 5 gode grunner til å kjøpe kunst. Mer under bildet.

Kunst bidrar positivt til både mental og fysisk helse, presiserer gallerist Erlend Børstein fra Galleri Geo. Dette konkluderer også Verdens helseorganisasjon i sin rapport som er basert på over 3000 forskningsresultater fra de siste to tiår.

I en tid hvor en kan kjenne på press fra ulike hold er det kanskje viktigere enn noen gang å kunne finne ro på hjemmebane, forteller Erlend. Under gir han deg 5 meget gode grunner til å kjøpe kunst.

1) Kunst utløser glede. Ifølge en rekke psykologer og hjerneforskere vil kunst kunne utløse dopamin og øke aktiviteten i hjernens frontale cortex, samme del av hjernen som gir oss opplevelse av glede og romantisk kjærlighet. En temmelig god grunn til å tillegge kunstverk til våre omgivelser! 

2) Å kjøpe original kunst trenger ikke koste skjorten. Fordelen med å legge penger i kunst, versus for eksempel en sofa, er at kunst ikke slites med årene. Ved å kjøpe et kunstverk som du tiltrekkes av, støtter du oppunder både kunstnerskap og kulturliv. Alle trenger kunst, og kunstnere trenger kjøpere. 

3) Kunst skaper et personlig preg i hjemmet. Kjøp kunst som gir deg noe på et personlig nivå. Selv om kunst kan løfte atmosfæren i ethvert hjem visuelt sett, bør det ligge noe mer bak enn at det er pent å se på. At det ligger litt motstand i verket er noe som kan være positivt på lengre sikt. Kunstnere uttrykker seg gjennom kunsten, og som kunstsamler uttrykker du din smak og personlighet gjennom verkene du kjøper. Skap en gjennomtenkt samling og kle veggene slik at du trives.

4) Kunst skaper rom for personlig utvikling. Dykk ned i ulike kunstnerskap, jo dypere du kommer, jo mer interessant og givende blir det. Kunstverdenen er en ypperlig arena for nye refleksjoner og spennende temaer. Når du først har startet å samle kunst er sannsynligheten stor for at preferanser utvikler seg jo mer samlemanien får utfolde seg. 

5) Kunst kan være en god økonomisk investering. Å kjøpe kunst vil alltid være en god investering dersom det gir deg en glede som du ikke ville fått uten å ha verket på veggen. Om det øker i verdi spiller derfor liten rolle når du har kjøpt noe du virkelig setter pris på. Dette er en frihet som er verdt å ha i bakhodet når man vurderer kunstkjøp. Når det er sagt er det heller ingen hemmelighet at kunst kan øke i verdi. Kjøper du kunst fra unge, fremadstormende kunstnere er det større sjanse for at verkene kan øke i verdi over tid. Å kjøpe kunst fra større etablerte kunstnere kan også være et godt alternativ til å ha pengene i banken. Sannsynligheten for at disse vil synke i verdi er mindre, og sjansen er stor for at verk som allerede har tålt tidens tann vil stå seg, og faktisk øke enda litt til. 

Galleri Geo holder til midt i Bergen sentrum.

Da er det bare å ønske lykke til videre på veien med din kunstsamling. Start gjerne med å se på Galleri Geo sitt rike utvalg av kunstverk i nettgalleriet / nettgalleri og ta gjerne turen innom dem i Olav Kyrresgate 43.

Foto: Messefotograf, Tove Lise Mossestad.

GALLERI GUDDAL

Å byggja opp ei kommisjonsavdeling for kunst er eit nitidig arbeid der ein må tenkja både ”børs og katedral” - Gallerist Gøril Guddal.

Gjennom 25 år har galleriet  sett skiftende trender og behovet for fornye seg, men også sett at kvalitet aldri går av moten. I sommer er det spennende utstillinger i vakre Guddal med fjord og fjell som mektig bakteppe. Kenneth Blom er en av kunstnerne som setter sitt preg der.

Kunst mellom fjor og fjell i Guddal. I sommer kan du oppleve bl a Kenneth Blom sine kunstverk. Han viser maleri og grafikk i tidsrommet 27. juni - 9. august 2020.

Kenneth Blom: “ Hemmeligheten både i livsgåten og i billedflaten ligger i det enkle”

(Kilde: Kunstnerliv)

Galleri Guddal har de siste årene vist 6 – 7 utstillinger pr. år med noe av det beste innen norsk (og etterhvert også internasjonal) samtidskunst. Etter vel 25 år er listen over kunstnere blitt svært lang.

NYTT SCENEFORMAT MED SONGBIRD AGENCY

Savner du teater? Velkommen til Scenekunst digitalt.

Kommende torsdag inviterer musiker og komponist , Julian Berntzen, til digital teateropplevelse med direktesending fra eget forlagshus, Songbird Agency. Publikum savner teater nå i en tid med pandemi og restriksjoner, forteller initiativtakeren og er ydmyk over samarbeidet med Den Nationale Scene og eminente skuespillere.

Julian Berntzen har gitt ut fire egne album og skrevet musikken til fem store musikaler, bla Hellemyrsfolket og Kristin Lavransdatter på Den Nationale Scene. Nå gleder han seg over Scenekunst med premiere kommende torsdag.

Scenekunst har i denne sammenhengen teater som fortegn, med dette mener vi monologer, mindre teaterstykker med få personer, opplesninger av scenetekst og konseptuelle og intime musikalske forestillinger.

Første Scenekunst: Torsdag 30 april, kl 20.00 - 21.00

Nestor i Bergensk skuespill - legenden Helge Jordal - leser noen nydelige tekster, og Erik Del Barco Soleglad skal gjøre kjente monologer. Forestillingen blir delt opp i bolker og korte skift, så det blir spennende å se hvordan dette blir i praksis, forteller Julian. Link til arrangementet:

https://www.facebook.com/events/511759739701420/

“Jeg tror teater er sårt savnet hos publikum nå. Markedet flyter over av gode og mindre gode konsertopplevelser digitalt, men teater - som kanskje også har et litt eldre publikum - mangler gode tilbud.

Vi er derfor glad for at Den Nationale Scene ønsker å bidra i vårt prosjekt og ser frem til at også de skal benytte dette fremover mot sommeren”. - JULIAN -

SONGBIRD AGENCY

Julian er initiativtaker til Norges første og eneste forlag for sceniske rettigheter - Teaterforlaget Songbird AS / Songbird Agency som har base i Bergen. Songbird er en gründerbedrift i vekst som har tre ansatte og totalt fem som arbeider med forlagsdriften. I 2019 hadde forlaget kontrakter / premierer på 80 verk i 12 land.