Tatt verket til de unge kunstnerne Johan Pham og Maria Kolden i betraktning er det gripende å se hvordan de maler det relasjonelle aspektet ved det å være menneske og den indre krisen og dramatikken som utspiller seg ved ensomhet.

Vi mennesker er fellesskapt, sa sosialmedisiner Per Fuggeli, og understreket at vi blir formet ved måten vi danser med flokken vår på (Kilde: Dagbladet 2012). Samhold er ensomhetsforebyggende og de solidariske verdiene som ligger i det er nerven i all menneskelig trygghet. Hver gang vi markerer den 22. juli blir vi ekstra oppmerksomme på betydningen av dette. Vi er relasjonsbærere.

En av våre fremste billedkunstnere, Håkon Bleken, har sagt i et intervju en gang at vi er blitt et empatiløst samfunn (Kilde: Uvisst, antagelig i et intervju på NRK?). Mon tro om Bleken er inne på noe? For til tross for at politikere og andre med sentral innflytelse ofte “terper” på verdien av samholdet i det offentlige ordskiftet, lever vi i en tid med voksende ensomhet. I følge Folkehelsemeldingen i 2019 opplever store deler av befolkningen ensomhet. Og i rapporten Ungdata 2018, NOVA rapport 8/18 bekreftes det at ikke bare voksne og eldre opplever ensomhet, men at prosentdelen ungdom som opplever ensomhet er den høyeste hittil. Den britiske økonomen og forskeren Noreena Hertz ser ensomhet som en av våre tids største utfordringer, og kaller det for ensomhetsepedimi (Dagens Næringsliv, Magasinet 17. oktober 2020).

“Omfavnelse” / Verk 1, av kunstnerne Johan Pham (27) og Maria Kolden (24). Pham benytter sin personlige historie fra strevsomme ungdomsår i denne samproduksjonen med Maria Kolden. Verket illustrere et ungt menneskes indre drakamp og søken etter å se seg selv. Ingeniørutdannelsen han tok på vegne av “alle andre” skygget over for den han ønsket å være. Det ble til slutt et mentalt kaos å være i livet.

Verket minner om det Herdis Palsdottir skriver i boken sin om Relasjoner (2011)hvor hun utdyper at måten man ser seg selv, påvirker vår evnen til å møte og inkludere andre. Hun er i godt selskap med redaktøren i Feelgood, Gullaug Pless, som skriver at livsglede enkelt handler om hvordan du snakker til deg selv og til andre, og at det å glede seg over små og store ting i tilværelsen gir mestring ( utgave nr 4, 2018 ). Det er en tankevekker at vi i dagens prestasjonssamfunn “fratar” de unge frihet til å utvikle sin identitet og til å finne sin vei inn i voksenlivet. For hvordan skal de da kunne møte seg selv?

Det er interessant å spørre: Hva gjør prestasjonssamfunnet med oss - både i møte med vårt eget selvbilde og i møte med hverandre? Redaktør Pless mener at vi lever i et press hvor vi skal levere feilfritt og i tillegg skal vi være så like. Hennes påpekning speiler i grunn dèt Norge som har oppfostret oss til å tro at vi er best i alt - og gjerne innen idrett og det akademiske. Det er så typisk norsk å være god. Men hvorfor skal vi læres til å tro at et godt selvbilde ikke har rom for de negative sidene ved det å være menneske?

“Nærmere” / Verk 2, av kunstnerne Joahn Pham og Maria Kolden. Verket illustrerer et etterlengtet menneskemøte - verdien som ligger i et samhold kommer til syne i lune og harmoniske penselstrøk. Den indre dramatikken som utspiller seg i verk 1 er opphørt.

Gjennom Phams ( til v) arbeid finnes det en rød tråd, til tross for hans unge alder. Dramatikken han speiler er uten tvil inspirert av Francis Bacon, hvor man ser skikkelser som enten skriker åpenlyst eller man ser at det eksisterer en indre dramatikk. Motivene hans er turbulente, og vi aner ofte en skyldfølelse i motivene hans -og en lengsel etter å kjenne seg fri. Han legger ikke skjul på at et ytre samfunnspress og forventninger fra familie gjorde at han som yngre tok et feil utdanningsvalg og som gav han store kvaler med å finne mening i hverdagen. I Mellomrommet håper vi at dette kan gi mot og inspirasjon til andre unge som strever med å finne sin vei i livet. Kolden ( til h ) maler abstrakt og ekspresjonistisk kunst, inspirert av naturen. Du vil ofte se trær og blomster i maleriene hennes, og du er ikke fjern om tanken om de klassiske mestrene som Van Gogh, Munch eller Monet slår deg. Maria begynte å male i 2020. Nå selger flere av maleriene sine og har et ønske om å leve av kunst fremover.

TODELT BILLEDFREMSTILLING: Johan Pham og Maria Kolden har utviklet et diptych sammen. Den todelte fremstillingen har rom for mange undringer, men de skildrer tydelig verdien av det relasjonelle og at vi i dagens samfunn lengter etter et sterkere fellesskap hvor man bare kan “være” uten å prestere.

OPPSUMMERENDE REFLEKSJONER / PREMISSENE FOR SAMHOLD HAR ENDRET SEG: Så hvordan kan det ha seg at vi, til tross for å være stolte bærere av fellesskapet, likevel er vitne til dystre rapporter om en voksende ensomhet? Ser vi nærmere på hvordan samfunnet har utviklet seg bærer det preg av individualisme og selvrealisering. Det er nærliggende å tenke at vi i takt med utviklingen, har endret premissene for samhold og at solidariske verdier tappes i møte med prestasjonssamfunnet. For ved at vi til stadighet “må” prestere i møte med hverandre, fratar vi følgelig nerven i det betingelsesløse samværet. Forstår vi dette endringsaspektet, tar det ikke lang tid å skjønne at dette gjør noe med oss som enkeltmennesker og som samfunn i sin helhet. Det er interessant å se disse trekkene i lys av den voksende ensomhetsbølgen. Og kanskje er det en redusert forståelse fra politisk hold som gjør at tiltak helt opplagt ikke er målrettet nok og bærekraftige? Heldigvis har vi mange kloke stemmer, og de må vi huske å løfte frem. Guro Valland skrev det så godt i Bergens Tidende for noen år tilbake: “Du veit dei som seier alt det rette. Gjer alt det rette. Og fikser verda? Av alle dei eg har møtt, er det dei som har bomma litt som inspirerer mest” (BT Magasinet 2017).

PROSJEKT: Ovennevnte verk er en del av prosjektet “To kunstnere - et lerret” hvor vi utforsker verdibegrepet dialog gjennom kunstnerprosesser. I en tid med uro, både hjemme og globalt, ønsker vi å tematisere tidsånden og å løfte frem det som ulmer. Som kollektiv har vi et ansvar å styrke ungdommers håp og mot for fremtiden. Prosjektet har ingen målsetning om å fatte konklusjoner, ei heller statuere løsninger. Men ved å stille spørsmål, tror vi at undringen som ligger i dèt, nettopp kan være kilde til bevegelse og vekst.

Prosjektet høster mange gevinster. En av dem er inntekt fra salgsutstillingen 23. august som uavkortet vies Haukeland Universitetssjukehus øremerket tilpasset utsmykning.

//Trude Vaaga, Kunstsosiolog. Prosjektet er et samarbeid med Bara Eiendom.