To vidt forskjellige kunstnere, i både metode og stiluttrykk, har «landet» med sine respektive signaturer i det helt spesielle verket “Nomad”. Å stikke av når ting evt skulle bli vanskelig, har vært et “ikke tema” i dette samspillet, forteller Adam Bjerck og Andreas Gravdal. I bildet kan betrakter velge sitt drømmeparadis. Selv ser jeg tilbake til en glødende ettermiddag i Kairo fra studenttiden fra slutten av 1990 tallet, med brent kveldssol og en dyne av sand så langt øye kunne se. Et transparent hotell dukker opp i verket og utstråler litt kontinentalitet. Hvorfor ikke! Hva som egentlig foregår i fortellingen er uvisst, men den stødige skikkelsen er umulig å overse. Hen er påfallende selvsikker, til tross for å reise alene. Jeg liker denne skikkelsen.

NOMAD. SOLGT. Verket er blitt til etter hvert. Gjennom måten de har samarbeidet på har de funnet løsninger i nuet, og med en klar tanke om at begges stiluttrykk skulle ha plass på lerretet. Mens Adam har den repeterende effekten i sirkelformasjoner, har Andreas et mer tilfeldig uttrykk. De røper at frykten for å tråkke feil har vært tilstede hos dem begge. Det er klart man kan miste litt ansikt i denne type prosess, men det gjelder å stå i det som i livet ellers, understreker kunstnerne. Kanskje er verket en speiling av dem selv?

Vissheten de hadde på forhånd om at samarbeidet kunne bli ubehagelig, gjorde dem samtidig nysgjerrig. En viktig ledesnor i prosessen var en enighet om verdien som ligger uenighet og forskjellighet. Dette leder meg til å tenke på den anerkjente og kontroversielle redaktøren i Subjekt, Danby Choi, som jeg synes reflekterer godt om tiden vår når han sier at vi i større grad må søke variasjon i meninger og dyrke verdien av uenighet for å ikke stagnere som samfunn (Kilde: “Kanseller meg hvis du kan”, 2023). En tankevekker er det at vi i dag skal være så like - hvordan er vi kommet hit? I så fall vil jeg kalle “Nomad” for en av våre tids utbrytere, slik Nora er det i Henrik Ibsens “Et dukkehjem”, og som Choi refererte til i sin 17. mai tale i Oslo tidligere i år (Kilde: VGTV, 2024).

Politker Hadia Tajik er inne på noe når hun sier at å mene noe i dag har en høy pris (Kilde: Sosiale medier / uvisst hvilke plattform). Og Choi går så langt til å si at woke i dag blir misbrukt og at den er blitt til en kvelende årevåkenhet (Kilde: “Kanseller meg hvis du kan”, 2023).

Slik jeg tyder Choi mener han at konsensus i dag dyrkes over en lav sko og med den konsekvens at det hemmer vårt mangfold og dermed også vårt kunnskapsnivå med kilde til vekst. Hans refleksjoner om vårt konsensdyrkende samfunn underbygger i grunn det jeg tidligere har skrevet om ungdommers sårbare møte med samfunnet, hvor veien er så smal at det gir dem enorme konsekvenser å tråkke feil (eller å bare velge en annen vei). Vi trenger en Nora!

FORSKJELLIGE KUNSTNERE I STILUTTRYKK OG METODE: Omsorgen de hadde for hverandre - og den gode dialogen hele veien - sørget for et trygt samhold, også når de “stod fast”. I sum må vi få påpeke at vi er utrolig happy med verket, forteller kunstnerne, som samtidig bedyrer at de ikke aner om en slik samproduksjon vil kunne skje igjen. “Nomad” er nok av de helt sjeldne, og det er en glede for oss at inntekten fra salget går til veldedighet og utsmykning ved en avdeling ved Haukeland Universitetssjukehus.

Adam Bjercks kunstnerstil tenderer mot moderne pointillisme og det er lyset som fascinerer han aller mest og som er fremtredende i bildene hans på en helt særegen måte. Å plutselig stå i samproduksjon med en annen kunstner har vært en utrolig interessant reise, forteller han.

Andreas Gravdal utforsker det hverdagslige gjennom kunsten, og han har et røft, litt naivt formspråk som etter hvert er blitt hans signatur. Overdrevne tekstlinjer er noe av det man ofte kan oppdage i bildene hans, samt skikkelser med feilanatomiske detaljer. I samproduksjon med en annen kunstner måtte han tenke nytt. Det var utrolig annerledes å stå i noe som jeg faktisk ikke kunne ane utfallet av , og hvor jeg til stadighet måtte vurdere min egen strek opp mot en helt annerledes kunstnerstil, forteller Gravdal.

SIGNERING: Så ble det en annerledes kunstprosess enn hva de er vant til. Begge måtte kjenne på et lite ubehag ved å møtes på lerretet. Samtidig er den nytenkningen som kommer ut av en slik «tvungen» prosess” virkelig verdt ubehaget, forteller de. Alt skal jo ikke være likt og alle skal ikke være enige, da går jo ikke verden fremover, bedyrer kunstnerne.

“Det er sykt krevende, fordi man er redd for å ødelegge for den andre og å tråkke i salaten” -Bjerck og Gravdal.

“Vi har hatt en tanke om å stå i det om det også skulle gå litt skeis” - Bjerck og Gravdal

Det motsatte av godt samarbeid er ikke uenighet. Tvert om. Det sier kunstnerne Adam Bjerck og Andreas Gravdal om kunstprosjektet de hadde på felles lerret i Mellomrommet denne våren. Forståelsen av at det som butter i mot, og som er krevende å stå i, også kan være det som pirrer nysgjerrigheten til å utforske det lille ekstra, har vært en ledetråd for kunstnerne.

“ Vi er happy med verket! Vi har lært mye nettopp fordi vi er ulike i kunstformen vår” - Bjerck og Gravdal

OPPSUMERENDE TANKER, VÅR TIDS NORA: “Flere hoder tenker bedre enn et” er et velkjent utsagn som vi aldri må glemme dersom grunnmuren for god samfunnsvekst skal holdes ved like. Jeg synes utsagnet passer så godt til kunstnerprosessen, men også til tiden vi lever i. Og for å ta det siste først: Det er kanskje enklest i en tid, hvor vi både blir målt ut fra prestasjoner og har den moralske korrekthet hengende over oss, å velge minste motstands vei i måten vi agerer på og styrer livene våre? Tar vi kunstnernes prosess i nærmere øyesyn er det ingen tvil om at de har gitt vinger til utbryteren Nora, både i form av sin urokkelige arbeidsmetode, og selve resultatet hvor den reisende nomade står sentralt. Det var interessant å se hvor høyt de skattet sine forskjellige uttrykksformer, og å lot dem begge få plass på lerretet. Og dette til tross for at ingen av dem kunne ane utfallet på forhånd, ei heller sikre at sine respektive kunstnerintegriteter ikke ble rokket ved. Jeg må ærlig innrømme at jeg dvelte ved deres standhaftighet underveis, men nettopp i dèt også erkjenne at det næret mine tanker for hvilke mekanismer som hemmer og fremmer gode samarbeid.

Henrik Ibsen flyttet på grenser for hva som var lov å si. Det var dette som var inngangen til redaktøren i Subjekt, Danby Choi, sin 17. mai tale i Oslo (Kilde: VGTV, 2024). Han snakket om retten til det frie ord, ytret bekymring for demokratiet og mente at en korrekthetskultur vil gjøre stemmene våre tause. Betydningen av å stadig tråkke opp stien for ytringsrommet, og at vi trenger en Ibsens Nora stod derfor sentralt. Etter alt å dømme ville Choi ha likt “Nomad”, garantert for den vakre kveldsgløden i Kairo, men kanskje mest av alt ved tanken på at Nora har fått seg en spennende arvtager.

//Trude Vaaga, Sosiolog og kunstformidler. Verket og kunstnerprosessen er fritt tolket basert på samtaler og observasjoner i Mellomrommet.

Prosjektet er i samarbeid med Bara Eiendom. Samtlige verk skapt av kunstnere i Mellomrommet denne sesongen vises under salgsutstilling i Inger Bang Lunds vei 16, fredag 23. august kl 17.00. All inntekt går uavkortet til en avdeling ved Haukeland Universitetssjukehus, øremerket tilpasset kunstinnkjøp.