KUNST VED HAUKELAND UNIVERSITETSSJUKEHUS

Gode estetiske rom bringer med seg større verdighet og flere positive egenskaper (Ref. Brown, 1986). Man trenger ikke fremlegge pålitelig forskningsdesign for å forstå at Haukeland Universitetssjukehus har behov for betydelige visuelle løft til nytte for pasienter, pårørende og ansatte. Jeg ser frem til nok en sesong i Mellomrommet sammen med Bara Eiendom og Ingse Galtung Døsvig, hvor vi sammen med kunstnere skal arbeide for bedre estetikk i spesialhelsetjenesten vår.

Årsprosjektet «To kunstnere - ett lerret» i Mellomrommet, Kronstadparken, bidrar til visuelle løft ved Haukeland Universitetssjukehus. En ny sesong står for tur og vi gleder oss. Prosjektet lar seg gjennomføre med Bara Eiendom, og adm. direktør Ingse Galtung Døsvig (t.h), med på lag. Hallen i Inger Bang Lunds vei 16 vil fylles med kunstnerarbeider gjennom en ny sesong. Det er verdifullt at Ingse har et fremoverlent blikk på kunstens sentrale rolle i det offentlige rom. Spennende er det at hun skrev sin masteroppgave med fokus på hvordan gode omgivelser har betydning i et pasientforløp.

På en eller flere måter i løpet av livet er du og jeg og de vi kjenner knyttet til spesialhelsetjenesten - enten som pasient, pårørende eller ansatt. Gode visuelle forhold i offentlige helserelaterte rom er derfor formålstjenlig for oss alle. Ved å gi penger, i stedet for kunst, legger vi til rette for en utsmykning som tilpasses omgivelsene. Vi håper at dette er starten på en større visuell helhet i behandlingsrom, inngangssoner og ventekorridorer (En slik filosofi er imidlertid prisgitt et våkent kunstutvalg ved sykehuset som forvalter pengegaver godt. Det er en diskusjon jeg vil komme tilbake til).

Du eller din bedrift kan bidra ved å kjøpe et eller flere av disse spesielle kunstverkene som stadig utvikles - all inntekt fra salget går nemlig uavkortet til utsmykning ved sykehuset. Besøk oss i Inger Bang Lundsvei 16.

Prosjektet er utviklet og ledes av undertegnede og økonomisk muliggjort av Bara Eiendom.

// Trude Vaaga, sosiolog og formidler. For mer informasjon ta kontakt: 980 16 296

NYTT SAMARBEID

Det er en stor glede å lansere et nytt samarbeid i Mellomrommet, Kronstadparken. Sammen med den dyktige galleristen fra Galleri Geo, Rebekka Thistel, skal jeg gjennomføre neste sesong av prosjektet “To kunstnere - ett lerret”. Sesongstart er straks i gang (desember), og promotering av et nytt knippe modige kunstnere som har takket ja til å delta skjer også i disse dager. Les intervju med Rebekka under bildet.

Rebekka Thistel fra Galleri Geo (t.v) har takket ja til å være min medkurator for neste sesong av To kunstnere - ett lerret. Sesongen strekker seg fra desember i år til juni 2025. All inntekt fra prosjektet, som vil ha sin store salgsutstilling 13. juni, går fremdeles til Haukeland Universitetssjukehus øremerket tilpasset kunstinnkjøp. Det hele er en samproduksjon mellom Bara Eiendom og Tendens / undertegnede. Foto: Tove Lise Mossestad.

HVEM: Rebekka Thistel, gallerist hos Galleri Geo i Bergen sentrum. Bachelor i Fine Art fra Manchester. Fra Bulandet, men bodd i Bergen siden 2018.

Hva betyr kunst for deg?

Kunst har vært en del av hele livet mitt. Kunst er med på å utvide hodet, på godt og vondt. Det viktigste er at jeg får hentet inn andre perspektiver, ikke bare mine egne.

Hva tenker du om prosjektet To kunstnere - ett lerret?

Det er utrolig spennende å få være med på å utfordre kunstnere. Det er jo umulig å si på forhånd hva resultatet blir. Jeg ser særlig frem til å få et blikk på kunstnere i et så “personlig rom” som det dette prosjektet inviterer til. Det er veldig sårbart dette her og jeg synes kunstnerne er modige.

Rebekka Thistel fra Galleri Geo i Bergen Sentrum er klar for å være medkurator i Mellomrommet og elsker den uforutsigbarheten som prosjektet legger opp til. Så har hun også solid bakgrunn som gallerist, hun er den som gjør alt i det fantastiske sentrumsgalleriet når utstillinger skal opp og frem.

Hvorfor sa du ja til å være medkurator?

Rett og slett fordi det er så mye lærdom også for oss betraktere. I tillegg har jeg fulgt med på Mellomrommet en stund, som jeg synes har noen spennende kvaliteter som matcher for Galleri Geo.

Du har lovet å ta med deg kunstnere fra Galleri Geo, hva tenker du om det?

Det blir så morsomt å oppleve kunstnere jeg har kjent over lang tid i en slik setting som dette. Jeg kan jo røpe at jeg har satt sammen to kunstnere med svært sterke respektive signaturer, også rent fargemessig. Det blir fullstendig uforutsigbart for dem å treffes, og nettopp det trigger meg. Jeg har tro på dem sammen nettopp fordi de må bryte noen grenser for å finne et fellesskap. De har begge fantastisk energi som speiles i det de gjør.

Rebekka Thistel med bilde av Ingri Egeberg i bakgrunnen. Verket er for salg i Mellomrommet.

Kan du si hvilke kunstnere du har med deg?

Ja,jeg kan jo røpe at Manuel Portioli er en av dem. Det er en sterk kunstner som jeg mer enn gjerne presenterer i Mellomrommet.

Følg oss videre i prosjektet. Vi gleder oss!

//Trude Vaaga / Kunstsosiolog, Bara Eiendom.

ET MØTE MED ARNE MÆLAND

AKTUELT: Det er blitt høst og vi inviterer til nærende og inkluderende arrangementer i Mellomrommet, Kronstadparken. Et av dem er PORTRETTMØTER i regi av billedkunstner Ingri Egeberg fra 28. oktober til og med 3. november hvor hun bl a møter skulptør Arne Mæland. Se hele programmet for denne spennende høstuken nederst.

Arne Mæland er en norsk maler og billedhugger og bla kjent som initiativtager og leder for det internasjonale skulptursymposiet i Os. På bildet vises en skulptur av Mælands datter. Bergen bærer preg av Mælands mange skulpturer. “Uteliggeren” er kjent for mange og fikk sin plass i bybildet nyttårsaften 1999 - en påminnelse om at ikke alle har det like bra.

Mæland vil jobbe med sitt eget skulptur arbeide mens han blir tegnet av Egeberg i Mellomrommet, Kronstadparken. 

Arne Mæland benytter mange uttrykksformer og arbeider både med skulptur, akvarell og maleri. Onsdag 30. oktober møter han Ingri Egeberg i Mellomrommet hvor han skal portretteres.

PROGRAM PORTRETTUKEN / LINK TIL ARR. HER.

mandag 28. okt. - åpent 11-15

portrett 11.00-12.30 Anne Randine Øverby / Sjef ved Bergen Opera

portrett 13.30 - 15.00  Trude Drevland / Tidligere ordfører i Bergen

 tirsdag 29. okt. - åpent 11 - 15

portrett 11.00 - 12.30  Ingse Galtung Døsvig /Adm. dir. i Bara Eiendom

portrett 13.30 - 15.00  Ole Amund Gjersvik/ Musiker - vil spille underveis.

 onsdag 30. okt. - åpent 11- 15

portrett 11.00 - 12.30  Erin Egeberg + Steinar Aagesen + Hunden Lykke

portrett 13.30 - 15.00   Arne Mæland / Kunstner - skal jobbe med skulptur mens han blir tegnet.

 torsdag 31. okt. - åpent 11 - 15

portrett 11.00 - 12.30 / Roger Iversen + Mirela Iversen / Kjent fra Nøsteboden og Walk of fame grundere

portrett 13.30 - 15.00 / - åpent

fredag 1. nov. - åpent  12 - 14

videre jobbing og montering

lørdag 2. nov. - åpent 12 - 14

videre jobbing og montering

 Søndag 3. nov. - åpent 12 - 14 

Utstillingsfinale / finissage med kaffe, kaker og bobler.

Ingri Egeberg er billedkunstner og forfatter, bor og arbeider i Bergen med atelier på Bontelabo. Egeberg har vært en aktiv billedkunstner, illustratør og forfatter siden hun gikk ut fra Kunsthøyskolen i 1976. Hun har hatt en rekke utsmykningsoppdrag, gitt ut 35 bøker og 2 tegnefilmer. Hun har hatt utstillinger over hele Norge og i utlandet. I de siste årene har hun konsentrert seg om bildene og arbeider innenfor et bredt spekter av uttrykk. Portrettmøter er et prosjekt hun har arbeidet med en stund, og vi er veldig takknemlige for at hun velger å invitere publikum til seg i Mellomrommet. Prosjektet er en samproduksjon med Trude Vaaga, kunstformidler / Bara Eiendom.

For spørsmål kontakt Trude: 980 16 296

EN ANNERLEDES PORTRETTREISE

AKTUELT: Det er blitt høst og vi inviterer til nærende og inkluderende arrangementer i Mellomrommet, Kronstadparken. Et av dem er PORTRETTMØTER med Ingri Egeberg fra 28. oktober til og med 3. november hvor et knippe mennesker er håndplukket til å være modeller. Dette er en annerledes portrettreise, først og fremst fordi Ingri jobber med helt andre tilsnitt enn det klassiske. Portrettene kjennes oftest ferdig, når hun har nådd en tilstand av ubevissthet, når hun slipper å tenke. Kluet er at man øver seg mye på forhånd, forteller hun. Ingri har skisser på skisser, fra tidlig i karrieren, og frem til nå. Ingri er utålmodig, rastløs og uredd. Det siste har hun utviklet mere av de senere årene. Og portrettene er i så måte enda mere befriende, og så er de toppet med umiddelbarheter. Som hun selv sier det: Det er noe som skjer ved den der “hoppkanten”, der ligger hemmeligheten til de gode dokumentasjonene. Når jeg slipper å tenke! Les intervju med henne under bildet.

Å arbeide med portretter er en lang reise, det betyr lag på lag med tanker og følelser, og så plutselig kommer man inn i en ubevisst tilstand der man gir slipp, og det som skjer, dèt skjer, forteller Ingri.

Samtidskunstneren Ingri Egeberg tar med sine ikoniske portrettstreker til Mellomrommet i høst. Men fremfor alt skal hun dele sine metoder for portrettering av et knippe utplukkede personer som har takket ja til å være modell høstuken 28. oktober - 3. november. Slik jeg kjenner henne vil arbeidet være lekent, rotete, enkelt, kaotisk, massivt. Vakkert, men litt fanden i voldsk også? Poetisk kanskje?

Hvordan er et portrettarbeide for deg?

Portrett øvelser er litt som med skihoppere. Man vet ikke utfallet når man endelig treffer hoppkanten, men man har øvet seg grundig og lenge frem mot hoppet. Og i det ligger det en totalitet, som etter hvert har gjort meg ganske trygg og uredd.

De sies ofte om kunst at de beste maleriene blir skapt i en slags tilstand av ikke-viten, å male de beste maleriene ubevisst. Tenker du det stemmer?

Absolutt. Det ligger noe i dette. Det kan virke som om jeg bare maler på instinkt, uten rasjonell tanke. Men så ligger det øvelser i forkant. Det er noe med å utforske hva man ønsker, men at prosessen der og da avgjør resultatet. Man kan ha den kritiske sansen med seg i skissearbeidet, og så tillater jeg meg å slippe taket etter en stund. Og det er der de magiske strøkene blir til. Man skal ikke vite hvordan strøkene skal være før man er der. Og da skal det gjerne skje ubevisst.

Klassiske portrett sees som en skildring av et menneskes individuelle særtrekk, oftest ansiktet. Ingri tenker og arbeider annerledes. I Mellomrommet 28. oktober - 3. november vil hun ta på seg arbeidsdressen, sette opp håret i en dult, koke mengde med kaffe og ha et skjerpet blikk på menneskene hun skal møte, inntil hoppkanten gjør seg gjeldende og hun kan gi slipp. Som hun selv sier det: Jeg aner ikke utfallet, fordelen min som erfaren kunstner er at jeg er blitt mye mer uredd.

Det virker veldig nært og personlig dette her, stemmer det?

Et portrett er mer krevende enn et maleri. Å lage portretter handler om et møte med andre. Men jo mere erfaring jeg har, og kan se tilbake på skissene mine, så handler det faktisk vel så mye om meg selv. Det er skummelt og spennende!

Hva er det du ser etter når du ikke tilstreber den klassiske måten å arbeide på?

Mitt fokus er langt fra det klassiske portrettarbeidet hvor man leter etter likheter til de man tegner. Det er klart jeg ofte fremhever detaljer som er visuelt fremtredende hos vedkommende, man kjenner ofte modellen igjen ved noen sentrale trekk. Men det er likevel ikke dette jeg først og fremst søker. For meg handler det om å lage et bilde som går forbi dette med likhetstrekk. Jeg tegner og tegner for å fange bevegelsene til den som portretteres. Jeg lager f eks mange tegninger for å jobbe meg inn i kjernen. Betraktere som deltar i prosessen vil ofte kunne se den som rotete, uoversiktlig. Men etterhvert vil prosessen spisse seg til i takt med at jeg får mer innsikt i den andre. Kommer jeg dit, hvilke jeg har som mål, vet jeg at resultatene blir gode. Men det krever øvelser, det er mye mindfullnes underveis, men som glir over i det ubevisste etterhvert. Det er som om man opparbeider seg et hav av kunnskap, for så å stå igjen med ingenting.

“Man kan sammenligne det med profesjonelle skihoppere som øver og øver i forkant av et hopp, og så slipper man taket når hoppkanten kommer. Da kan alt skje - og det gode kan virkelig skje. Innbarket i dette umiddelbare resultatet ligger det jo mye kunnskap”.

Hva kan folk forvente seg som kommer innom deg i Mellomrommet denne uken?

Å se en prosess hvor det er mange skisser, og hvor noe evt blir ferdigstilte. Ikke nødvendigvis alle. Det er en underveis prosess jeg vil vise først og fremst.

Kan det være skummelt og krevende å tegne/male andre?

Jeg tegner jo det nære ved å speile den andres sjel. Det kan jo bli tøffe prosesser….Det ligger en slags modighet i det å bli portrettert. Det tenker jeg en del på. Det at jeg får lov til å definere den andre gjennom mitt blikk. Det finnes ulike måter å tolke mennesker på. Jeg er jo ute etter å avlegge en følelse av modellen.

MØTER MED MENING: Jeg gleder meg til å bli bedre kjent med Ingris prosesser og hvordan hun løsriver seg fra skisser til et ferdig resultat. Dette blir en uken full av overraskelser, menneskemøter og livslærdom. Og kanskje har hun en ledig portrett stund til deg? Hva vet jeg. Kom innom!

//Trude, sosiolog og kunstformidler / Tendens + Bara Eiendom.

PROGRAM - GÅ IKKE GLIPP:

 mandag 28. okt. - åpent 11-15

portrett 11.00-12.30 Anne Randine Øverby / Sjef ved Bergen Opera

portrett 13.30 - 15.00  Trude Drevland / Tidligere ordfører i Bergen, forfatter ++

 tirsdag 29. okt. - åpent 11 - 15

portrett 11.00 - 12.30  Ingse Galtung Døsvig /Adm. dir. i Bara Eiendom

portrett 13.30 - 15.00  Ole Amund Gjersvik/ Musiker - tar seg bassen og vil spille underveis.

 onsdag 30. okt. - åpent 11- 15

portrett 11.00 - 12.30  Erin Egeberg + Steinar Aagesen + Hunden Lykke

portrett 13.30 - 15.00   Arne Mæland / Kunstner - skal jobbe med skulptur mens han blir tegnet.

 torsdag 31. okt. - åpent 11 - 15

portrett 11.00 - 12.30 / Roger Iversen + Mirela Iversen / Kjent fra Nøsteboden og Walk of fame grundere

portrett 13.30 - 15.00 / - ledig portrett time

fredag 1. nov. - åpent  12 - 14

videre jobbing og montering

lørdag 2. nov. - åpent 12 - 14

videre jobbing og montering

 Søndag 3. nov. - åpent 12 - 14 

Utstillingsfinale / finissage med kaffe, kaker og bobler.

VÅR TIDS NORA

To vidt forskjellige kunstnere, i både metode og stiluttrykk, har «landet» med sine respektive signaturer i det helt spesielle verket “Nomad”. Å stikke av når ting evt skulle bli vanskelig, har vært et “ikke tema” i dette samspillet, forteller Adam Bjerck og Andreas Gravdal. I bildet kan betrakter velge sitt drømmeparadis. Selv ser jeg tilbake til en glødende ettermiddag i Kairo fra studenttiden fra slutten av 1990 tallet, med brent kveldssol og en dyne av sand så langt øye kunne se. Et transparent hotell dukker opp i verket og utstråler litt kontinentalitet. Hvorfor ikke! Hva som egentlig foregår i fortellingen er uvisst, men den stødige skikkelsen er umulig å overse. Hen er påfallende selvsikker, til tross for å reise alene. Jeg liker denne skikkelsen.

NOMAD. SOLGT. Verket er blitt til etter hvert. Gjennom måten de har samarbeidet på har de funnet løsninger i nuet, og med en klar tanke om at begges stiluttrykk skulle ha plass på lerretet. Mens Adam har den repeterende effekten i sirkelformasjoner, har Andreas et mer tilfeldig uttrykk. De røper at frykten for å tråkke feil har vært tilstede hos dem begge. Det er klart man kan miste litt ansikt i denne type prosess, men det gjelder å stå i det som i livet ellers, understreker kunstnerne. Kanskje er verket en speiling av dem selv?

Vissheten de hadde på forhånd om at samarbeidet kunne bli ubehagelig, gjorde dem samtidig nysgjerrig.  En viktig ledesnor i prosessen var en enighet om verdien som ligger uenighet og forskjellighet. Dette leder meg til å tenke på den anerkjente og kontroversielle redaktøren i Subjekt, Danby Choi, som jeg synes reflekterer godt om tiden vår når han sier at vi i større grad må søke variasjon i meninger og dyrke verdien av uenighet for å ikke stagnere som samfunn (Kilde: “Kanseller meg hvis du kan”, 2023). En tankevekker er det at vi i dag skal være så like - hvordan er vi kommet hit? I så fall vil jeg kalle “Nomad” for en av våre tids utbrytere, slik Nora er det i Henrik Ibsens “Et dukkehjem”, og som Choi refererte til i sin 17. mai tale i Oslo tidligere i år (Kilde: VGTV, 2024).  

Politker Hadia Tajik er inne på noe når hun sier at å mene noe i dag har en høy pris (Kilde: Sosiale medier / uvisst hvilke plattform). Og Choi går så langt til å si at woke i dag blir misbrukt og at den er blitt til en kvelende årevåkenhet (Kilde: “Kanseller meg hvis du kan”, 2023).

Slik jeg tyder Choi mener han at konsensus i dag dyrkes over en lav sko og med den konsekvens at det hemmer vårt mangfold og dermed også vårt kunnskapsnivå med kilde til vekst. Hans refleksjoner om vårt konsensdyrkende samfunn underbygger i grunn det jeg tidligere har skrevet om ungdommers sårbare møte med samfunnet, hvor veien er så smal at det gir dem enorme konsekvenser å tråkke feil (eller å bare velge en annen vei). Vi trenger en Nora!

FORSKJELLIGE KUNSTNERE I STILUTTRYKK OG METODE: Omsorgen de hadde for hverandre - og den gode dialogen hele veien - sørget for et trygt samhold, også når de “stod fast”. I sum må vi få påpeke at vi er utrolig happy med verket, forteller kunstnerne, som samtidig bedyrer at de ikke aner om en slik samproduksjon vil kunne skje igjen. “Nomad” er nok av de helt sjeldne, og det er en glede for oss at inntekten fra salget går til veldedighet og utsmykning ved en avdeling ved Haukeland Universitetssjukehus.

Adam Bjercks kunstnerstil tenderer mot moderne pointillisme og det er lyset som fascinerer han aller mest og som er fremtredende i bildene hans på en helt særegen måte. Å plutselig stå i samproduksjon med en annen kunstner har vært en utrolig interessant reise, forteller han.

Andreas Gravdal utforsker det hverdagslige gjennom kunsten, og han har et røft, litt naivt formspråk som etter hvert er blitt hans signatur. Overdrevne tekstlinjer er noe av det man ofte kan oppdage i bildene hans, samt skikkelser med feilanatomiske detaljer. I samproduksjon med en annen kunstner måtte han tenke nytt. Det var utrolig annerledes å stå i noe som jeg faktisk ikke kunne ane utfallet av , og hvor jeg til stadighet måtte vurdere min egen strek opp mot en helt annerledes kunstnerstil, forteller Gravdal.

SIGNERING: Så ble det en annerledes kunstprosess enn hva de er vant til. Begge måtte kjenne på et lite ubehag ved å møtes på lerretet. Samtidig er den nytenkningen som kommer ut av en slik «tvungen» prosess” virkelig verdt ubehaget, forteller de. Alt skal jo ikke være likt og alle skal ikke være enige, da går jo ikke verden fremover, bedyrer kunstnerne.

“Det er sykt krevende, fordi man er redd for å ødelegge for den andre og å tråkke i salaten” -Bjerck og Gravdal. 

“Vi har hatt en tanke om å stå i det om det også skulle gå litt skeis” - Bjerck og Gravdal

Det motsatte av godt samarbeid er ikke uenighet. Tvert om. Det sier kunstnerne Adam Bjerck og Andreas Gravdal om kunstprosjektet de hadde på felles lerret i Mellomrommet denne våren. Forståelsen av at det som butter i mot, og som er krevende å stå i, også kan være det som pirrer nysgjerrigheten til å utforske det lille ekstra, har vært en ledetråd for kunstnerne.

“ Vi er happy med verket! Vi har lært mye nettopp fordi vi er ulike i kunstformen vår” - Bjerck og Gravdal

OPPSUMERENDE TANKER, VÅR TIDS NORA: “Flere hoder tenker bedre enn et” er et velkjent utsagn som vi aldri må glemme dersom grunnmuren for god samfunnsvekst skal holdes ved like. Jeg synes utsagnet passer så godt til kunstnerprosessen, men også til tiden vi lever i. Og for å ta det siste først: Det er kanskje enklest i en tid, hvor vi både blir målt ut fra prestasjoner og har den moralske korrekthet hengende over oss, å velge minste motstands vei i måten vi agerer på og styrer livene våre? Tar vi kunstnernes prosess i nærmere øyesyn er det ingen tvil om at de har gitt vinger til utbryteren Nora, både i form av sin urokkelige arbeidsmetode, og selve resultatet hvor den reisende nomade står sentralt. Det var interessant å se hvor høyt de skattet sine forskjellige uttrykksformer, og å lot dem begge få plass på lerretet. Og dette til tross for at ingen av dem kunne ane utfallet på forhånd, ei heller sikre at sine respektive kunstnerintegriteter ikke ble rokket ved. Jeg må ærlig innrømme at jeg dvelte ved deres standhaftighet underveis, men nettopp i dèt også erkjenne at det næret mine tanker for hvilke mekanismer som hemmer og fremmer gode samarbeid.

Henrik Ibsen flyttet på grenser for hva som var lov å si. Det var dette som var inngangen til redaktøren i Subjekt, Danby Choi, sin 17. mai tale i Oslo (Kilde: VGTV, 2024). Han snakket om retten til det frie ord, ytret bekymring for demokratiet og mente at en korrekthetskultur vil gjøre stemmene våre tause. Betydningen av å stadig tråkke opp stien for ytringsrommet, og at vi trenger en Ibsens Nora stod derfor sentralt. Etter alt å dømme ville Choi ha likt “Nomad”, garantert for den vakre kveldsgløden i Kairo, men kanskje mest av alt ved tanken på at Nora har fått seg en spennende arvtager.

//Trude Vaaga, Sosiolog og kunstformidler. Verket og kunstnerprosessen er fritt tolket basert på samtaler og observasjoner i Mellomrommet.

Prosjektet er i samarbeid med Bara Eiendom. Samtlige verk skapt av kunstnere i Mellomrommet denne sesongen vises under salgsutstilling i Inger Bang Lunds vei 16, fredag 23. august kl 17.00. All inntekt går uavkortet til en avdeling ved Haukeland Universitetssjukehus, øremerket tilpasset kunstinnkjøp.

RELASJONSBÆRERE

Tatt verket til de unge kunstnerne Johan Pham og Maria Kolden i betraktning er det gripende å se hvordan de maler det relasjonelle aspektet ved det å være menneske og den indre krisen og dramatikken som utspiller seg ved ensomhet.

Vi mennesker er fellesskapt, sa sosialmedisiner Per Fuggeli, og understreket at vi blir formet ved måten vi danser med flokken vår på (Kilde: Dagbladet 2012). Samhold er ensomhetsforebyggende og de solidariske verdiene som ligger i det er nerven i all menneskelig trygghet. Hver gang vi markerer den 22. juli blir vi ekstra oppmerksomme på betydningen av dette. Vi er relasjonsbærere.

En av våre fremste billedkunstnere, Håkon Bleken, har sagt i et intervju en gang at vi er blitt et empatiløst samfunn (Kilde: Uvisst, antagelig i et intervju på NRK?). Mon tro om Bleken er inne på noe? For til tross for at politikere og andre med sentral innflytelse ofte “terper” på verdien av samholdet i det offentlige ordskiftet, lever vi i en tid med voksende ensomhet. I følge Folkehelsemeldingen i 2019 opplever store deler av befolkningen ensomhet. Og i rapporten Ungdata 2018, NOVA rapport 8/18 bekreftes det at ikke bare voksne og eldre opplever ensomhet, men at prosentdelen ungdom som opplever ensomhet er den høyeste hittil. Den britiske økonomen og forskeren Noreena Hertz ser ensomhet som en av våre tids største utfordringer, og kaller det for ensomhetsepedimi (Dagens Næringsliv, Magasinet 17. oktober 2020).

“Omfavnelse” / Verk 1, av kunstnerne Johan Pham (27) og Maria Kolden (24). Pham benytter sin personlige historie fra strevsomme ungdomsår i denne samproduksjonen med Maria Kolden. Verket illustrere et ungt menneskes indre drakamp og søken etter å se seg selv. Ingeniørutdannelsen han tok på vegne av “alle andre” skygget over for den han ønsket å være. Det ble til slutt et mentalt kaos å være i livet.

Verket minner om det Herdis Palsdottir skriver i boken sin om Relasjoner (2011)hvor hun utdyper at måten man ser seg selv, påvirker vår evnen til å møte og inkludere andre. Hun er i godt selskap med redaktøren i Feelgood, Gullaug Pless, som skriver at livsglede enkelt handler om hvordan du snakker til deg selv og til andre, og at det å glede seg over små og store ting i tilværelsen gir mestring ( utgave nr 4, 2018 ). Det er en tankevekker at vi i dagens prestasjonssamfunn “fratar” de unge frihet til å utvikle sin identitet og til å finne sin vei inn i voksenlivet. For hvordan skal de da kunne møte seg selv?

Det er interessant å spørre: Hva gjør prestasjonssamfunnet med oss - både i møte med vårt eget selvbilde og i møte med hverandre? Redaktør Pless mener at vi lever i et press hvor vi skal levere feilfritt og i tillegg skal vi være så like. Hennes påpekning speiler i grunn dèt Norge som har oppfostret oss til å tro at vi er best i alt - og gjerne innen idrett og det akademiske. Det er så typisk norsk å være god. Men hvorfor skal vi læres til å tro at et godt selvbilde ikke har rom for de negative sidene ved det å være menneske?

“Nærmere” / Verk 2, av kunstnerne Joahn Pham og Maria Kolden. Verket illustrerer et etterlengtet menneskemøte - verdien som ligger i et samhold kommer til syne i lune og harmoniske penselstrøk. Den indre dramatikken som utspiller seg i verk 1 er opphørt.

Gjennom Phams ( til v) arbeid finnes det en rød tråd, til tross for hans unge alder. Dramatikken han speiler er uten tvil inspirert av Francis Bacon, hvor man ser skikkelser som enten skriker åpenlyst eller man ser at det eksisterer en indre dramatikk. Motivene hans er turbulente, og vi aner ofte en skyldfølelse i motivene hans -og en lengsel etter å kjenne seg fri. Han legger ikke skjul på at et ytre samfunnspress og forventninger fra familie gjorde at han som yngre tok et feil utdanningsvalg og som gav han store kvaler med å finne mening i hverdagen. I Mellomrommet håper vi at dette kan gi mot og inspirasjon til andre unge som strever med å finne sin vei i livet. Kolden ( til h ) maler abstrakt og ekspresjonistisk kunst, inspirert av naturen. Du vil ofte se trær og blomster i maleriene hennes, og du er ikke fjern om tanken om de klassiske mestrene som Van Gogh, Munch eller Monet slår deg. Maria begynte å male i 2020. Nå selger flere av maleriene sine og har et ønske om å leve av kunst fremover.

TODELT BILLEDFREMSTILLING: Johan Pham og Maria Kolden har utviklet et diptych sammen. Den todelte fremstillingen har rom for mange undringer, men de skildrer tydelig verdien av det relasjonelle og at vi i dagens samfunn lengter etter et sterkere fellesskap hvor man bare kan “være” uten å prestere.

OPPSUMMERENDE REFLEKSJONER / PREMISSENE FOR SAMHOLD HAR ENDRET SEG: Så hvordan kan det ha seg at vi, til tross for å være stolte bærere av fellesskapet, likevel er vitne til dystre rapporter om en voksende ensomhet? Ser vi nærmere på hvordan samfunnet har utviklet seg bærer det preg av individualisme og selvrealisering. Det er nærliggende å tenke at vi i takt med utviklingen, har endret premissene for samhold og at solidariske verdier tappes i møte med prestasjonssamfunnet. For ved at vi til stadighet “må” prestere i møte med hverandre, fratar vi følgelig nerven i det betingelsesløse samværet. Forstår vi dette endringsaspektet, tar det ikke lang tid å skjønne at dette gjør noe med oss som enkeltmennesker og som samfunn i sin helhet. Det er interessant å se disse trekkene i lys av den voksende ensomhetsbølgen. Og kanskje er det en redusert forståelse fra politisk hold som gjør at tiltak helt opplagt ikke er målrettet nok og bærekraftige? Heldigvis har vi mange kloke stemmer, og de må vi huske å løfte frem. Guro Valland skrev det så godt i Bergens Tidende for noen år tilbake: “Du veit dei som seier alt det rette. Gjer alt det rette. Og fikser verda? Av alle dei eg har møtt, er det dei som har bomma litt som inspirerer mest” (BT Magasinet 2017).

PROSJEKT: Ovennevnte verk er en del av prosjektet “To kunstnere - et lerret” hvor vi utforsker verdibegrepet dialog gjennom kunstnerprosesser. I en tid med uro, både hjemme og globalt, ønsker vi å tematisere tidsånden og å løfte frem det som ulmer. Som kollektiv har vi et ansvar å styrke ungdommers håp og mot for fremtiden. Prosjektet har ingen målsetning om å fatte konklusjoner, ei heller statuere løsninger. Men ved å stille spørsmål, tror vi at undringen som ligger i dèt, nettopp kan være kilde til bevegelse og vekst.

Prosjektet høster mange gevinster. En av dem er inntekt fra salgsutstillingen 23. august som uavkortet vies Haukeland Universitetssjukehus øremerket tilpasset utsmykning.

//Trude Vaaga, Kunstsosiolog. Prosjektet er et samarbeid med Bara Eiendom.