NATHALIE + JULIAN PÅ KULTURHUSET

Som unge platedebutanter i 2003 kjentes det euforisk for Nathalie Nordnes og Julian Berntzen å kunne utøve og skape musikk i en smeltedigel av samhold, nye bekjentskap, inspirasjon og ungdomstid. I dag, 20 år etter debutalbum og med respektive utgivelser og musikkprosjekter, er de klare for ny musikk sammen.

Duoen Nordnes og Berntzen gleder seg over et nytt kapittel med musikk sammen og har allerede høstet gode lovord etter høstens singel «The Galaxy» og dens franske versjon «La galaxie» som hadde release i september i år. Nå er de klare for å entre scenen på Kulturhuset i Bergen lørdag 9. desember. Skynd deg å sikre billett!

Duoen ser på artistlivet som små musikalske kapitler. Etter lang bransjeerfaring kan de med tyngde si at pophimmelen er som en flyktig scene hvor det kastes glans over en i korte øyeblikk. 20 år etter deres første utgivelser kan den musikalske ferden oppsummeres som både spennende, altoppslukende og lærerik, men duoen legger ikke skjul på at den tidvis også har vært tung. Mens noen prosjekter mottok heder og ære i form av gode kritikker, priser, utsolgte konsertscener og teaterhus, var det også prosjekter som ikke lyktes like godt, eller som aldri så dagens lys. 

“Pophimmelen og musikkens verden kan betraktes som en flyktig scene hvor man får lyset på seg i korte øyeblikk av gangen, før det igjen blir stille” - Nathalie + Julian

Julian Berntzen i studio. Sanger, komponist og pianist. Vant Spellemannsprisen i 2003 for albumet Waffy Town og har skrevet en rekke musikk til kjente musikaler. Driver i dag teaterforlaget Songbird Agency. I en pressemelding forteller han engasjert om musikken han lager med Nordnes og er takknemlig for at nye kapitler musikk kan skrives sammen. De har nå realisert drømmen om å spille i et band. Sounds Behind the Sun hadde release i høst med sin første singel “The Galaxy”. Opplev dem på Kulturhuset lørdag 9. desember kl 18.30. Innslipp kl 18.00.

FØLG @soundsbehindthesun

FOTO: Thomas Brun NCB 

GØRIL FUHRS MALERIER TIL BERGEN

Det er en stor glede å presentere Gøril Fuhrs kunstnerskap for det bergenske publikum med utstillingsåpning torsdag 1. februar 2024. Helt nye verk skal pryde veggene i historiske Urdihuset, som med omhu er valgt som location for denne kunstneren og hennes verk. Les mer under bildene.

SJELDEN UTSTILLER TIL BERGEN. Det er stas å huse en sjelden utstiller med solid kunstnersignatur. Jeg snakker om billedkunstner Gøril Fuhr som snart er klar for sin første utstilling i Bergen. I skrivende stund pågår det et møysommelig arbeid i atelieret hennes i Asker. Hun får stadig forespørsler fra potensielle kjøpere, men har lovet å vie hele produksjonen til vinterutstillingen i Bergen.

STILLER UT I URDIHUSET I BERGEN. Selv kaller Gøril Fuhr seg intimmaler. Til tross for relativt liten produksjon og beskjeden eksponering, høster hun merkbar anerkjennelse. Maleriene hennes har vist seg ettertraktet hos publikum og kjøpere. Det er slett ikke feil å ta turen til vakre Urdihuset på nyåret om du går svanger med tanken om et nytt maleri til hjemmet ditt.

KLASSISKE RØTTER. Gøril Fuhr var tidlig i sin karriere svært opptatt av den klassiske figurasjon. Hun tilbrakte bl a en sommer hos Odd Nerdrum, og fortsatte kontakten ved å stå modell for ham et års tid. Ettersom tiden gikk fikk hun tilknytning til en gruppe kunstnere som kalte seg Retrogardet hvor videreførelsen av tradisjonene i kunst, musikk og litteratur stod sentralt. Her ble hun også kjent med kunstner Thomas Knarvik som skulle vise seg å få stor betydning for hennes veivalg bort fra det helt strenge klassiske maleriet. I atelieret hos Knarvik utviklet hun nye tanker om figurasjon som gav grunnlag for et annet malerisk uttrykk. Interesse for japansk kunst og tresnitt ble også utviklet i denne perioden.

SELVBIOGRAFISKE KVINNER. Frem til hun fikk barn hadde skikkelsene hun malte stort sett vært kvinner, og kanskje er de også selvbiografiske? Etter at hun fikk barn ble det naturlig for henne å også male barneskikkelser. Barna fremstår nostalgiske og noe melankolske. Samtidig er de tidløse.

SKISSE. Fuhr holder tegningen løs nok til at hun kan foreta endringer underveis når hun begynner å male. I og med at hun utelukkende jobber på limt lerret, og ikke et grunnet lerret, er feilingsmarginen i maleprosessen liten. Hun etterstreber å oppnå en flate i maleriet som oppleves levende både på nært og langt hold.

LANGSOMMELIGHET. Å gjøre seg flid er et uttrykk som stadig dukker opp hos meg etter hvert som jeg lærer Fuhr å kjenne. Arbeidsprosessen starter med å spenne opp lerret, for så å lime dem med harelim og å vie dem flere dager med tørke. Dette er en sirlig prosess over tid hvor lerret skal spennes opp riktig uten bulker eller skjevheter.

«I dag kan en stort sett kjøpe ferdig oppspente lerret. Jeg liker å gjøre dette selv, det minner en på at man faktisk driver med et håndverk” - Gøril Fuhr

Mange av Tendens sine følgere kjenner garantert Gøril Fuhrs billedverden fra interiørmiljøende til en av Norges fremste stylister, Tone Kroken ( Foto: Yvonne Willhelmsen). Fargepaletten Fuhr benytter er ofte blåtoner og jordtoner, og er en fin kontrast til de tydelige figurene hun risser med kullstift. I maleriene inkorporerer hun deler av det japanske uttrykket hvor hun flater ut figurene med tydelige karakterer. Legg merke til ansiktets stille uttrykk.

SMÅ HISTORIER. Gøril Fuhr maler små historier gjennom stille uttrykk i et ansikt, et blikk eller i en bevegelse. Maleriene fremstår myke og milde i sin totalitet, men karakterene er tydelige. Hennes utvikling fra det klassiske til det mer moderne, stiliserte maleriet kan sees som en abstraksjon og forenkling. Motivene har feilanatomiske detaljer. Skikkelsene representerer nærmest et frosset øyeblikk i tid og rom. De er tilnærmet dukkeaktige, men de oppleves likevel levende når man betrakter dem.

KINESISKE PIKER. En serie som har vært med henne i veldig mange år er serien med kinesiske piker. Pikene er ofte malt i flere utgaver med en pike, tvillinger og trillinger i forskjellige settinger eller landskap. Ofte med en katt eller en leke, men jenta er den samme i de samme klærne, men med forskjellige farger i de respektive maleriene.

VERNISSAGE + UTSTILLINGSPROGRAM. Hjertelig velkommen til rommelig og raus vernissage i Urdihuset torsdag 1. februar 2024 kl 19.00 - 22.00. Små smakshemmeligheter på store fat serveres sammen med noe godt i glasset denne kvelden. Eget utstillingsprogram vil lanseres på et senere tidspunkt. Utstillingen står til 15. Mars 2024. For spørsmål er du hjertelig velkommen til å kontakte meg: trude@conseptnord.no / 980 16 296 - Trude Vaaga, formidler.

NOSTALGI. I Michael Krohnsgate finner du historiske Urdihuset med store søyler i front. Som et av de første husene i Bergen ble det fredet i 1923. Den vakre bakhagen er skjermet fra veien og har den siste tiden blitt oppgradert med epletrær. Huset driftes av Janne Gullaksen.

Stuene er oppgradert med mørke sisaltepper og interiøret ellers er i lyse farger. Takhøyden på hele fire meter gjør stemningen nostalgisk. Denne stemningen favner om maleriene til Gøril Fuhr på velfungerende vis, og skikkelsene hennes skal definitivt få spille hovedrollen i Urdihuset denne vinteren.

GØRIL FUHR har stilt ut ved gallerier og kunstinstitusjoner både separat og kollektivt i Norge, samt kollektive utstillinger i Sverige og Danmark. Instagram: @gorilfuhr

FØLG OSS videre for mer informasjon om utstillingen og for stort portrettintervju i desember.

KILDEINFORMASJON. Deler av tekst er hentet fra Neo galleri.

MA$ARATI - KAOS I OKTOBERSOL

Høsten stråler i Bergen og ingenting kjennes bedre akkurat nå enn å være på vei til Ma$arati-utstilling på Gategalleriet. Den etter hvert så velkjente kunstneren ankom tidligere i uken og klager så visst ikke på oktobersolen som på selve åpningsdagen flørter vilt med verkene som er montert i galleriet.

HVEM: Mathias Masarati Hagen, kjent som kunstneren Ma$arati. Jobber og bor i Oslo. Født på Hamar i 1991. Utdannet på Einar Granum kunstfagskole. I all beskjedenhet forteller han om salgssuksessen han hadde i Grieghallen for noen år siden. I media kunne man lese at selveste Post Malone var blant dem som fattet interesse for utstillingen og som bidro til høy salgprosent. Foto: Victor Gelius.

For den som enda ikke kjenner til kunsten hans, har han en lekenhet i bildene av de sjeldne, og varierer mellom det abstrakte og figurative. Men ikke misforstå. Verkene er på ingen måte enkle. Flatene tenderer mot det kaotiske og har ultradristige fargesammensetninger som ingen kan ta fra ham. Dyr, ofte befriende rare, forvridde og surrealistiske dyr, gjenskapes som fargebomber. Kunsten min skal nødvendigvis ikke passe til verken sofaen din eller gardinene dine, forteller han, og statuerer slik sett et avslappet forhold til omgivelsene.

“Kunsten min skal nødvendigvis ikke passe til verken sofaen din eller gardinene dine”.

FORVRIDD VERDEN. Jeg ble svært fascinert da jeg så kunsten hans for første gang i Grieghallen for noen år tilbake. Det er enestående at noen tør å skape en slik forvridd verden på store lerret, tenkte jeg. Siden den gang har jeg gledet meg til å se han tilbake i Bergen. Og la meg erkjenne det først som sist: Til tross for min mangeårige yrkeskarriere innen interiør, hvor det meste komponeres ton i ton, har jeg allerede falt pladask for flere verk i utstillingen som overhode ikke matcher sofaen min.

Utstillingsklar! Fra den aktuelle utstillingen på Gategalleriet: “ Jeffery Slime” 160x160. Olje. Foto: Privat

AKTUELL: Ma$arati er aktuell med salgsutstillingen “Come Over When You`re Sober, My Bloody Mary” på Gategalleriet i Bergen. Foto: Privat / i sort hvitt.

Det har vært skrevet tidligere om bildene hans at de har et bråkete uttrykk. Det er jeg enig i. Og i den grad man kan si at bråk er vakkert, er dette vakkert. Jeg kan godt forstå de barna som forsøker å kopiere ham. Den barnlige, naivistiske råskapen i hvert penselstrøk er iøyenfallende. Kunstneren forteller nemlig åpenhjertig om barnehager som besøker utstillingene og som blir bergtatt av det universet han serverer dem.

Detalj fra et av verkene i den aktuelle utstillingen på Gategalleriet. Foto: Magnus Kvam.

“Du trenger ikke ha peiling på kunst for å like kunst”

Kunsten har referanser til hip hop-kulturen, rap musikk og amerikansk popkultur, og han er for lengst kjent også internasjonalt. Foto: Victor Gelius.

Foto: Magnus Kvam

Det er selve livet som er hans arbeidserfaring, forteller han, og gleder seg til å vise seg frem for Bergen igjen. Å lage ukorrekte flater har blitt hans signatur. Og kanskje er han enda til den kunstneren som ikke holder orden på lerretet, men som likevel lykkes med det! Men hvem er kjøperne, og lever han av dette? Vi tok en prat med Ma$arati like før utstillingsåpning.

EKSPLOSIVT UTTRYKK. Ma$aratis lekne stil speiles også i tatoveringer og klesdesign. Foto: Victor Gelius.

 Du har stilt ut i Bergen tidligere, hvordan var det?

 Veldig gøy! Det kunne ikke vært en bedre uke med sol og Bergenfest samtidig. Jeg møtte så mange fine folk og det ble jo så og si en utsolgt Grieghallen!

 Beskriv ditt kunstneriske uttrykk. Har du noen gjennomgående tema? 

Haha! Jeg er ikke veldig opptatt av faguttrykk. Abstrakt feil anatomisk ekspressionisme, kanskje? Uttrykket mitt varierer. Mørkt, men lyst. Lyst, men mørkt. Det kommer an på øyet som ser. Og i det følelser blir til. Og viktigst: Du trenger ikke ha peiling på kunst for å like kunst.

 Har du noen tanker om kunstens rolle? 

Kunst er jo noe som har vært her i tusenvis av år og er her fremdeles i dag. Akkurat som musikk, det er evigvarende. For min egen del synes jeg det er viktig, og ikke minst gøy, å sette spor. Å etterlate meg noe her før jeg blir borte er vel noe jeg streber etter. 

I Tendens heier vi på håndverksfaget og det kreative, og håper at unge mennesker utforsker denne verden. Hva vil du si til ungdommer som bærer på en kunstnerdrøm? 

At dette er et medium som må utforskes og som er veldig gøy. Følg drømmen ikke strømmen. Det viktigste er at du selv liker det du skaper. I dag er det i tillegg mange muligheter fordi det står tomme lokaler over alt. Det er også enkelt å dele sin kreativitet med andre via diverse plattformer.

 Hvem kjøper din  kunst, har du en typisk målgruppe?

 Det er i alle aldre. Jeg treffer samlere fra hele verden, og noen kjøper kunsten min for sparte konfirmasjonspenger. Så har jeg barnehager som kommer på utstillinger, hvor barna blir så inspirert at de reiser hjem og maler kopier!

Kan man leve av dette?

 Ja! Det er en reise.

 Hvilke forventninger kan bergensere ha til utstillingen din på Gategalleriet?

Dette er nye oljemalerier med ulike sterke, feil anatomiske uttrykk - alt fra cowboys til kakerlakker. Dette er malerier som ikke skal passe til sofaen eller gardinene dine. Ha ha!

OPPSUMMERT: SPEKTAKULÆRE LERRET. Når Ma$arati farger byen med nye kunstverk bør man få det med seg. De store flatene oser av selvsikkerhet. I alt kaos fremstår han tydelig og snakker rett fra levra. Og kanskje gjør du som meg? Gi blanke F i den der sofamatchen. God fornøyelse!

 Saken er laget av: Trude Vaaga, Tendens.

Bilde fra den aktuelle utstillingen på Gategalleriet i Bergen. Utstillingen står til 11. november 2023. Galleriet skriver dette i en pressemelding: Utstillingen vil inneholde en rekke originalverk i mange forskjellige størrelser, malt i oljemaling og oljepastell, på lerret og ark. Alle henvendelser: post@gategalleriet.no

Foto: Magnus Kvam.

THOMAS BYE OG MONOLOGEN

Tradisjonelle debatter i det offentlege rom eller kronikkar i ulike medier er ikkje alltid nok til å få folk til å våkne. Ved å formidle bodskap gjennom scenekunst kan ein nå ut til langt fleire, og på nye måtar. Dette fortel den nye teatersjefen ved Det Vestnorske Teateret, Thomas Bye, som verken er redd for å bruka scenen kritisk eller å avdekke urett som rammar. Han har allereie ein tydelig plan for teateret i Bergen.

Thomas Bye er frå Krokstadelva i Drammen. Tilsett som teatersjef ved Det Vestnorske Teateret frå 1. august 2023. Gift med regissør Ida Høy. Saman har dei to born (4 og 8 år). Bye vart uteksaminert frå Statens Teaterhøgskole i 2004 og har sidan vore engasjert som både skodespelar og dramatiker landet over. Han har også vore teatersjef ved Teater Ibsen i Skien. “Rettshistoria har gitt meg drivkraft til å ta sjefsroller. Det er i den situasjonen eg har makt til å ha innverknad på det eg trur på, og å setje ei retning for kva teater kan vere” - Thomas Bye. Foto: Marte Refsdal.

Himmelen ber preg av haust denne dagen, men inne på folkekjære Cafè Norge er det triveleg. Eg har sett fram til denne samtalen. Små mediedryss har nemleg gjort meg nysgjerrig på kven Thomas Bye er. Han kjem hastande inn i kafeen der eg sit og venter på han. Blid, nøgd og klar for kaffe. Eg finn raskt ut at det ikkje berre ligg visjonar i hans leiarskap, men ambisjonar om å gi teateret ei tydeleg retning. Eg legg vekk spørsmåla mine om “ver og vind” og kva han tykkjer om Bergen by, trass i at det sjølvsagt kunne vore høflege strofar å byrje med for nokon som nyleg har flytta hit. Men det slår meg at det vil vere feil å fjasa om det, når eg har føre meg ein scenekunstnar som skiltar med djup kjennskap til norgeshistoria sine verste justismord, og som har nytta heile sin teaterkarriere til å studera rettstryggleik.

MONOLOGEN. Nå er det 10 år sidan Thomas Bye hadde premiere på den kritikarroste monologen “0+0=4”, og som det bergenske publikum kan oppleva i haust. Ved å sjå framsyninga vil du få eit godt bilete av den nye teatersjefen. Monologen tek føre seg dei grovaste justismorda i noregshistoria og ser på fellestrekka mellom desse. Foto:Johannes Granseth.

KRITISK TEATER. Ved å sjå framsyninga “0+0=4” kan du også gjere deg nokre tankar om “Politi”som har premiere på nyåret (biletet). Foto: Stig Håvard Dirdal

Kven er Thomas Bye? Kva er historia di?

Livet mitt endra seg totalt då eg som 21 åring og nytilsett ved Teater Ibsen fekk full fridom til å setje opp ei framsyning om den kontroversielle Fredrik Fasting Torgersen saka. Eg må erkjenne at eg fyrst trudde dette var ei oppdikta historie, men det viste seg å vere ei av våre mest omfattande drapssaker. Så skulle det imidlertid vise seg at Torgersen, berre ein månad før premieren vår, fekk avslag på gjenopptaking av saka. Teateret vårt kom dermed i ei slags skvis. Kva skulle me gjere nå? Tok me så feil? Eg bestemte meg for å ta eit djupdykk i den kjende Per Liland saka for å få grunnlag til å samanlikne. Eg fann påfallande mange like trekk!, og dette vart starten på mitt 20 årige engasjement for rettstryggleik og justismord. Personlig var eg overbevist om at Torgersen var utsatt for justismord.

Du hadde ei kunstnarleg krise tidleg i karrieren, men som også opna opp for retninga di. Kan du fortelje litt om dette?

Bakgrunnen for den ekstreme interessa mi, og at det er dette fagfeltet eg har fordjupa meg i, ligg i det faktum at dei grovaste justismorda er avdekka av vanlege lekfolk. Per Liland vart reinvaska i 1994 med hjelp frå den svenske pop manageren Sten Ekroth og kona hans Vibeke Ekroth. Eg fann det ekstremt underleg at det var amatørarbeid som hadde leia til frifinning. Etter framsyninga om Torgersensaka fekk eg ei kunstnarleg krise, og sa opp jobben min. Fiksjonsteater skulle ikkje vere retninga for meg. Drivkrafta låg i eit tydeleg samfunnsretta fokus. Eg heldt fram med å setje meg inn i fleire justismordsaker. Dette fekk regissør Aslak Moe høyre om og inviterte meg heim til seg. Aslak Moe oppfordra meg til monolog. I halvtanna år reiste eg heim til folk eg ikkje kjende, og prata om justismord.

“Det er klart eg er prega av å sjå kor mange saker som er oppklart av amatørarbeid. Det har gjort noko med meg”

Kan du fortelje litt om 0+0=4

Dette er ei framsyning som rett og slett er laga på ein ekstrem vilje etter å verke inn på kva teater kan vere. Monologen tek føre seg dei grovaste justismorda i noregshistoria og er altså eit resultat av kjennskapen min til problematikken kring norsk rettstryggleik. Stykket speglar sakene om Torgersen, Liland og Fritz Moen.

Stykket vart spelt for fyrste gong i 2013 med urpremiere i tingretten i Førde. Seinare har det vorte vist i rettslokale landet over - for innsette i fengsel, for politistudentar, for advokater og for påtalemakta - og i tillegg for gjenopptakingskommisjonen.

Tidleg i karrieren var Thomas Bye kunstnerisk langt borte frå tradisjonelt fiksjonsteater, og i ein periode kjende han på ei kunstnerisk krise. I dag kan han ikkje vere forutan klassisk teater, noko teaterprogrammet for hausten også viser. Amadeus er det fyrste stykket han valte å setje opp i Bergen. Eit vaskekte teater eller teater med stor T, som han sjølv seier det, og som kveld etter kveld haustar ståande applaus. Foto: Stig Håvard Dirdal.

Du startar karrieren din i Bergen friskt ved å setje opp trilogien “Politi”. Fortel.

“Politi” er ein trilogi og kan sjåast som ei forlenging av det eg allereie har gjort i karrieren. Trilogoen handlar om politiet i Bergen - eit politi som er prega av dårleg rykte, intern strid og offentleg kritikk. Regissør og manusforfattar Aslak Moe er allereie godt i gong med grundig arbeide.

Det er tydeleg at scenekunst som inneheld eit bodskap driv deg. Kan du sei noko meir om det?

Tradisjonelle debattformer er ikkje alltid nok. Eg tykkjer at kunst skal utfordre det etablerte og vere katalysator for nye tankesett. Det er jo menneskeverdet ein talar om når alt kjem til alt. Rettstryggleik, demokrati og ytringsfridom er noko ein aldri kan ta for gjeve.

Du har ei heilt bevisst haldning til det å vere sjef. Kvifor?

Eg har ekstremt lyst til å påvirke kva teater skal vere. Gjennom sjefsrolla er dette mogleg. Det er ikkje sjølvsagt at norsk scenekunst tek ansvar for å ha ei kritisk stemme.

“Me treng katalysatorar for endring. Eg vil nytte scenekunsten i dette og ser det som eit rom kor nye tankar kan få feste seg”

Du verkar uredd og kompromisslaus…stemmer det?

Gjer ein kunstarenaen til eit rom for debatt, men med ope perspektiv, skal ein aldri vere redd for å sjå saker på ny. Så må det seiast at eg går grundig til verks i det eg gjer, kor forarbeid ber mykje preg av metodiske tilnærmingar, saman med den opplagte kunstneriske tilsvarsretten vår. Det er oppgåva vår å ta kunsten aktivt i bruk for å dokumentere noko.

“Teater skal få oss til å bli meir reflekterte. Ikkje gjennom å vere eintydeg. Me lagar alltid scenekunst med eit ope blikk og eit inkluderande perspektiv”

OPPSUMMERT

UTEN FILTER. Å snakke med Thomas Bye er som å innta teaterverda litt på ny. Nerva i engasjementet hans ligg i oppdaginga han gjorde for 20 år sidan: Det triste faktum at norske justismord generelt ikkje har vorte gjenoppretta av fagfolk, men at det er vanlige lekfolk som har fått rettsapparatet til å sjå etablerte sanningar på ny.

Bye dokumenterer rått og ærleg og er ikkje redd for kontroversar. “0+0=4” er ein kritikerrost monolog som tek føre seg dei grovaste justismorda i noregshistoria. Framsyninga “Politi” kjem i kjølvatnet av fleire års arbeid med norsk rettshistorie. Det skal godt gjerast om det bergenske publikum ikkje vert nysgjerrig. Samfunnet er ikkje nødvendigvis alltid så vakkert, og me treng kulturinstitusjonar som set søkellys på det. Takk for praten, Thomas Bye!

Av: Trude Vaaga, skribent i Tendens / Sjå haustprogrammet i teateret: her

Å HOLDE FOKUS

Det er i balansen mellom følelser og intellekt at jeg arbeider med kunst, forteller den danske billedkunstneren, Søren Sejr, og forklarer hvorfor et verk er et verk. Struktur, materialvalg, kombinasjoner, overganger og prosesser bidrar til muligheter i et maleri. Alt skal stemme i komposisjonen til slutt. Han stiller stadig ut i internasjonal sammenheng, og har den siste tiden vært synlig i New York, Paris, Cecilia, København og Cuba, for å nevne noe. Nå er han klar for å flørte med det bergenske publikum og gleder seg over muligheten hos Høyersten Contemporary i Kronstadparken.

Søren Sejr, 42 år, bor og arbeider i Århus, Danmark. Utdannet innen skulptur/maleri ved Århus Kunstakademi 2006-2010. Det var ingenting ved oppveksten som tilsa at Søren Sejr skulle bli kunstner, men en opplevelse i 12 årsalderen skulle inspirere han til nettopp det. Nå stiller han ut på den internasjonale kunstscenen og trives i dette sjiktet. Utstillingene hans variere selvsagt i uttrykk, men den kunstneriske tenkningen er den samme. Utstillingen “In the night is the mirror never black” hos Høyersten Contemporary står frem til 22. oktober 2023. De siste reisene han har foretatt har vært til New York, København, Paris, Cuba, Cecilia og Nice. Den aktuelle utstillingen har klare referanser fra disse stedene. Et av verkene omfavner Cecilia med et , ikke overraskende, eksotisk fargebad. Foto: Jacob Friis-Holm Nielsen

“Å male er en blanding av følelser og intellekt. Man er nødt til å lytte til prosessen til bildene man står i” - Søren Sejr

Selv om du etterhvert har opparbeidet deg en god karriere, startet det hele beskjedent i byen Århus. Fortell litt om det.

I starten av min karriere var det få kunstnerlige fellesskap å lene seg på i Århus. Det resulterte i at jeg og noen få andre dannet små miljøer for å kunne møte likesinnede, diskutere og å få nye impulser. Ikke minst var nettverksbyggingen viktig for å skape synlighet til et kunstpublikum. I dag kan unge kunstnere etablere seg mer effektivt fordi de har tilgang til kommersiell promotering gjennom f eks sosiale medier. Det var et verktøy som ikke fantes den gang.

Har du vokst opp med en naturlig tilgang til kunst?

Jeg vokste opp i en liten by ved vestkysten av Danmark og min familie var ikke kunstnerlig av noe slag. Men da jeg var 12 år lot jeg meg fascinere av en nabomann som malte et landskap med høner. Jeg malte så mitt første maleri hvor motivet selvsagt var høner! Mine foreldre har tatt vare på bildet som både er et hyggelig minne, men også en påminnelse for når min nysgjerrighet til maleriet faktisk startet.

Hvordan vil du beskrive din signatur?

Å male er for meg en blanding av følelser og intellekt. Man er nødt til å lytte til prosessen til de aktuelle bildene man står i. Jeg er opptatt av motsetninger og den nerven som ligger i det. Jeg har også et sterkt fokus på komposisjon.

Et maleri er som et puslespill. Det er uhyre viktig at bitene faller på plass. Det handler om å løfte blikket og å holde fokus. Det er en stadig bevisst handling og en viljesbestemmelse jeg har iboende i meg når jeg arbeider. Gjennom utforskning har jeg kastet haugevis med materiell for å kunne komme frem til det riktige - til selve nøkkelen i en komposisjon.

Er det riktig å si at man fornemmer en presishet i ditt uttrykk?

Komposisjonene i mine malerier er presise, når bildet “vibrerer” er det virkelig ferdig. Da har jeg verken malt for lite eller for mye. Da er det presist.

Utstillinger som jobbes med har ofte en modernistisk tilnærming. Verkene er basert på forlengende prosesser fra tidligere utstillinger som har vært. Former, materialbruk og farger er alltid gjennomtenkt. I bildene finnes det ingen politiske budskap, det er selve maleriet og funksjonene i det som står sentralt. Han jobber i sjiktet mellom motsetninger, fascineres av overganger og ser hele sitt kunstnerskap som en livslang prosess. Jeg er som en forsker sier han, og bedyrer at det har gått mengder med materiell til spille, nettopp fordi man i studie av selve maleriet må teste og feile. Bildet viser et utsnitt fra en utstilling på Cecilia “ From Ashes to paint” i 2023. Foto: Matteo Lo Magno

“Jeg kommer aldri til å bli ferdig med å utforske maleriets muligheter. Det er jo en større og kontinuerlig prosess å lage bilder” - Søren Sejr

MOTSETNINGER. Vekslingen mellom det abstrakte og figurative, farger og det fargeløse er ofte nerven i Sørens prosesser. Utstillingen hos Høyersten Contemporary er intet unntak. Å undersøke hva som skjer i overgangen fra et verk som bader i farger til å gjøre det samme verket fargeløst er interessant, forteller han og viser frem et maleri med referanser fra en av byene nylig har besøkt. Noen kunstnere fascineres ofte av det ene eller det andre. For meg ligger fasinasjonen i krysningen mellom disse motsetninger, her er det ingen enten eller, men begge deler, forteller han. Bildet fra den aktuelle utstillingen på Høyersten Contemporary, “In the night is the mirror never black”. Foto: Trude Vaaga

Kan du si litt om din bruk av farger?

Jeg minimaliserer uttrykket ved å overføre komposisjoner i rike fargepaletter til store ensfargede sorte flater. Det vi overser i et verk av farger, kommer til syne i en slik minimalisering. Den samme komposisjonen kan sees med nye øyner. Det er en utforsking jeg aldri blir ferdig med. På diverse reiser gjør jeg grunnarbeidet for nye verk og henter inspirasjon fra ulike internasjonale byer. Farger, men også materialvalg og struktur blir til med referanser fra ulike steder.

Forståelse for farger er viktig. Men like viktig er det å forstå hva som skjer når farger avløses av et helt sort landskap, dvs hva som skjer med uttrykket når fargene tas bort. Det krever jo også en innsikt i at det enkle har en tyngde i det komplekse. Jeg arbeider jo intenst med presise overganger og er nok ekstremt opptatt av å være presis i min fargebruk også.

STEDSREFERANSER. Det handler om å utforske steder og å bearbeide det på lerretet, forteller han. Han arbeider i spennet mellom å dokumentere farger og å gi et verk det samme preg uten fargepaletten. Å studere det som skjer i slike overganger hvor et verk blir fargeløst er utrolig interessant, forteller han. Bildet fra utstillingen “From Ashes to paint”, Cecilia 2023. Foto: Matteo Lo Magno

Du prater en del om overganger. Kan du utdype det?

Når jeg flytter fokus fra et maleri til et annet kan man se det som ligger bak det ytre i maleriet. Man oppdager lagene. Når fargene tar hele synsfeltet, trenger man å sette fokus på nye flater uten farger.
Du ser sammenhenger mellom de ulike utstillingene dine?

Det ligger en sterk drivkraft i å undersøke resultatet av et verk og som igjen blir ledetråder til nye utstillinger.

Det er første gang du er i Bergen. Innfri byen til dine forventninger?

Bergen er vakker! Med fine mennesker og frisk luft!

Les mer om Søren Sejr: her og her

Av: Trude Vaaga, redaktør i Tendens.

DET SOSIALE ROMMET

Ein har sett ei auka interesse for kunst og kultur her heime. Hardt arbeid blant leiarar, og eit tankesett om å aktivt invitere folk inn, har heilt klart næra denne veksten. Solrun Toft Iversen er av dei med tydeleg stemme for fellesskapet. Og nå er ho i posisjon til å invitere oss inn i det monumentale bygget på Engen med røter frå 1850.

Eit fellesskap kan verke slik at fleire vert inkludert og færre fell utanfor. Det fortel den nye teatersjefen på Den Nationale Scene, Solrun Toft Iversen, som framfor alt set seg som mål å gjere det sosiale rommet enno større.

Solrun Toft Iversen, 52 år. Gift med lysdesigner Poul Iversen. Fem born og bonusborn – to barnebarn. Teatervitskap og Litteraturvitskap frå UiB. Master i Dramaturgi frå Århus Universitet. Foto: Sebastian Dalseide / DNS

SAMHALD: Toft Iversen er godt kjent for den faglege innsatsen sin i teaterverda. Det er likevel det reint menneskelege som får størst plass i sommarpraten vår. Krafta i fellesskapet, og evna me menneske har til å tone inn i dette fellesskapet, er det viktigaste verktøyet me har når truslar er nær, fortel ho. Og i ei tid med mykje uro, kor mange av oss kjenner på at heilt grunnleggande verdiar står på spel, kjennes det fint at sjefen for byen sitt store teaterhus heiter Solrun.

I NÆR DIALOG MED TIDA VÅR. På biletet: Ei promotering av framsyninga “1984?” som har premiere i september. I følgje teatersjefen er dette eit av dei stykka me treng å kome saman om til hausten. Med eit klaustrofobisk tankeeksperiment om overvåking, kontroll og tankeforbrytingar skal forteljinga sei noko djuptgåande om det som gjekk føre seg i kjølvatnet av andre verdskrig. Handlinga er henta frå romanen til George Orwell frå 1948. Tolkning og regi: Tore Vagn Lid.

DET NÆRE: Ein treng ikkje ut i Europa for å oppleve dei store kunst- og kulturscenar lengre. Det skjer rett her, i byen vår, og med teatersjef Solrun Toft Iversen i førarsetet. Ho ser føre seg ei himling over samværet i teatersalen - den skal vere ei påminning om at me har meir til felles enn det som skil oss ad.

Den genuine interessa hennar for den sosiale kapasiteten som bur i oss alle er det som skal vere gjennomtrengande når godt teater skal utviklast på Engen. Teatersjefen ynskjer at publikum skal kome i kjenslemessig kontakt med det som rører seg i samfunnet og held fast ved at scenekunsten speler ei sentral rolle. Så har ho også ein god plan, tykkjer eg, for å nå ut til flest mogleg unge!

Du har ny jobb som teatersjef ved Den Nationale Scene. Korleis kjennes det?

Eg kjenner meg heldig og etter dei fyrste dagane på jobb kjenner eg meg også utruleg godt motteke. Mine medarbeidarar er dyktige, engasjerte og veldig varme i mottakinga si av meg som deira nye sjef. Eg er også glad for at lanseringa av haustrepertoaret vårt fekk så god respons. Eg tenker nok mykje på kva eg skuldar dei tilsette og korleis eg kan gjere ein god jobb for alle. Og så er relasjonen vår til publikum svært viktig for meg. Håpet mitt er at alle skal kjenne seg velkomne her. At dei kan oppleve DNS som sitt hus.

Kva tankar har du om teateret si rolle i ei tid med mykje uro? Og er det nærast ei plikt å kommentere samfunnet gjennom kunsten?

Eg trur dei framsyningane vi har valgt ut til hausten står i nær dialog med tida vår. Eit teater er ein bastion ein skal verne om i seg sjølv fordi vi forvaltar fridommen i å kunne gjere stemma vår gjeldande. Slik utgjer vi ein umisteleg arena for fellesskap. Men vi pliktar og i vårt repertoar å skape eit ressonanserom for nettopp desse kvalitetane. Vi skapar både oppleving, medvit , meiningsbrytning og refleksjon gjennom framsyningane våre. Dette ansvaret er tydelegare når tida er uroleg.

Dei som har fulgt deg gjennom karrieren veit at du set samhald i sentrum. Kva er krafta i dette fellesskapet som du skattar så høgt?

Eit fellesskap kan verke slik at fleire vert inkludert og færre fell utanfor. Det å bli eksponert for andre perspektiv og andre menneske gjer at vi kan famne skilnader betre, og såleis utvikle oss sjølve som einskilde menneske og som samfunn. Den medmenneskelege krafta i fellesskap er vår einaste sjanse mot truslar som nærmar seg.

Mange barn og unge kjenner på utanforskap og får ikkje til å prestera innanfor den ramma samfunnet har statuert. Kva tenkjer du om dette, og korleis kan ein som by bli betre her?

Det byrjar med kvar einskild av oss: Ved å tørre å møte blikket til einannan og å sjå etter dei som kanskje dreg seg unna merksemd. Vi treng også å støtte og heidre dei som jobbar med unge og som investerer i å gje dei gode vekstvilkår. Skule, kultur, fritid og helsemessig oppfølging er på mange måtar tenester vi tek for gjeve i vårt velferdssamfunn. Likevel ser vi at mykje av støtteapparatet og høve til utvikling står under press. Som kulturleiar vil eg slå eit ekstra slag for at kunstopplevingar skal utgjere ein mogelegheit og spegle seg på ein måte som ikkje er prestasjonsretta. Born og unge må få tilgong til det frå tidleg alder. Og så må vi – mellom anna på DNS - gjere oss umake for å ynskje dei velkommen inn.

Du har nyleg lansert programmet for teaterhausten. Kva framsyning tenkjer du at me treng mest akkurat nå?

Eg trur 1984 og Diktatoren vil skjære rett inn til kjerna av kva som står på spel i vår tid og med vidt ulike inngangar og uttrykk likevel peike på kva konsekvensar fortid har for notid og korleis framtida kan utvikle seg basert på vala vi tar. Men så vil eg også seie at eg allereie gler meg stort til å sjå mange aldersgrupper samlast til ei feiring av vennskap på tvers av skilnadar og julestemninga som finns i det uperfekte. Jul i svingen er ei framsyning som også treff dei unge vaksne. Eg håpar vi kan gje alle ei himling over samværet i teatersalen som minnar om at vi trass alt har meir til felles enn det som skil oss ad.

Så var det denne nynorsken! Vil du framleis nytta den i jobben din, og vil me enno til kunne oppleve heile teaterhuset i denne språkdrakta?

Shockheaded Peter vert spelt i Are Kalvø si omsetjing og eg vil framleis uttrykke meg med mitt eige målføre. Ein skal heller ikkje sjå bort frå at fleire av våre nynorske dramatikarar vert med meg vegen opp bakken frå Det Vestnorske Teateret.

Av: Trude Vaaga, skribent Tendens. Foto: Sebastian Dalseide, DNS.