ET SKRÅBLIKK - KONSERTBOIKOTT I BERGEN

Tirsdag 13. juni 2023 skal Marcus Mosele – kjent som Kamelen – opptre for rundt 7000 ungdomsskoleelever på Plenen. Dette er en årlig gratiskonsert som er sponset av Bergen Kommune. I år er det Kamelen som er valgt som artist, og nettopp det har fått Skranevatnet Skole til å boikotte konserten. Begrunnelsen er at de ikke finner artistens holdninger og handlinger som gode for elevene sine. Tendens har som flere andre også engasjert seg.

På bildet: Kamelen deltar i programmet til Straff Skader i Grieghallen 2021, hvorpå flere hundre ungdomsskoleelever møtte for å høre hans historie fra barneår til voksen alder. Til stede under åpningen var flere sterke politikernavn, og sammen delte vi tanker om hvordan vi kan gi ungdommer et bedre grunnlag inn i voksenlivet.

Skal vi skjerme ungdommene våre mot Kamelen må vi kanskje også vurdere å skjerme dem mot kunstnere som f eks Edvard Munch og Bjørn Eidsvåg - bare for å nevne noen! Som kjent for mange skilter også disse med noe i bagasjen, og jeg tror neppe de ville ha kommet gjennom trakten hos Skranevatnet Skole slik vi den siste tiden har lært skolens verdier om inkludering og mangfold å kjenne.

Jeg for min del kunne ikke ha vært foruten noen av de nevntes kunstnerskap, og som samfunn vil jeg påstå at vi hadde vært fattigere.Og helt ærlig: Jeg bruker heller tid i møte med mennesker som viser bagasje enn de som jakter fasade. Det er når vi dreier under overflata at vi som kollektiv beveger oss.

TIX kan jo også nevnes, ettersom han nylig samarbeidet med prinsesse Ingrid Alexandra om en russelåt, og dette til tross for tidligere kontroverser i artistkarrieren. Det sier noe vesentlig om Kongehuset vårt. For i tillegg til velskrevne nyttårstaler, er både kongen og dronningen praktiserende verdibærere for fellesskapet. Jeg har lenge sett opp til kongeparet for måten de møter mennesker på - det er alltid med en genuin nysgjerrighet og romslighet. Det har gjort noe med Norge.Tror jeg.

Skjerpings til ledelsen ved Skranevatnet Skole. Boikotten er selvsagt en stor skuffelse i seg selv, og da særlig for deres egne elever. Men langt mer alvorlig er selve bakteppet som forteller noe om hvilke verdier som styrer denne skolen i praksis. Boikotten gir et signal som er negativt ladet. Kraften i fordømmelse vinner i dette tilfellet over troen på toleranse, og bruk av dialog som verktøy i møte med utfordringer blir vanskeliggjort. Er det slik vi vil lære de unge å navigere?

Vi har nok av ungdommer som sliter med utenforskap. Og Kamelen er faktisk en av de artister som har gitt tause, sårbare ungdommer en stemme. Hans egen historie om en strevsom barndom har hjulpet mange og er et eksempel på at man kan reise seg.

Kunstnere er gode til å kommentere samfunnet. Kamelen er intet unntak. Låten «Si ingenting» må lærer(e) ved Skranevatnet Skole ha mistolket. For nettopp den teksten sier bl a noe om de fatale konsekvenser det kan ha for unge å si i fra og å være ærlige i møtet med overmakten. Dette er et problem som heldigvis har fått mer oppmerksomhet den siste tiden og som vi må ta på alvor. (Ref. f eks Straff Skader, Grieghallen 2021 hvor bl a Kamelen og daværende Statsminister Erna Solberg deltok i programmet sammen med flere andre kjente navn).

Du finner portrettintervjuet som Tendens publiserte av artisten sommeren 2021 HER

//Trude, skribent Tendens.

I NUET - MED MARCUS SODDANO

Han tilstreber en kunstnerisk frihet og ønsker ikke å bli plassert i et fast gjenkjennende uttrykk. Å låse seg fast i en kategori er ikke noe for meg. Det kan rett og slett være et hinder for kunsten min, forteller Marcus Soddano, som er mer opptatt av å skape et slags forventningsbrudd hos betrakter. Les mer under bildene!

HVEM: Marcus Soddano, 25 år. 2 årig grafisk design fagskole (Høyskolen Kristiania) og 2 årig kunst fagskole (KIB kunstskolen i Bergen). Studio i Inger Bang Lunds Vei 16, Kronstadparken.

Når Marcus Soddano arbeider fylles lerreter ofte med impulser fra utlandet. Vi besøker han en regnfull formiddag på atelieret hjemme i Bergen. Arbeidsrommet er gedigent, heftig industrielt og spekket med spraybokser, akryl- og oljemaling og mye mer. Godt brukte designmøbler har fått plass sammen med et lunende persisk gulvteppe.

Maleri underveis. Han vil fri seg fra forventninger om hva kunsten skal bringe og er mer opptatt av å være i bevegelse. Jeg har ingen fast arbeidsoppskrift, forteller han, og vil gjerne være den kunstneren som skaper et umiddelbart «wow».

Et kjapt blikk gjennom lokalet gir et tydelig hint om en mobil tilværelse. For Marcus er det like naturlig å pakke malerutstyr i kofferten for å dra utenlands og arbeide, som det er å dra på atelieret her hjemme i Bergen. Men Covid 19 kom brutalt, også for Marcus. Etter restriksjonene ble opphevet har han derfor utnyttet godt hva gjelder utenlandsopphold. Lisboa, Barcelona, Berlin, Vilnius og Firenze er noen av de stedene som har gjort dypt inntrykk og gitt kunstnerisk påfyll.

Noen malerier skal videre til kunder og må flikkes på fordi de har fått skader.

Hva legger du i ordet kunst?

 Hva jeg legger i ordet kunst er noe jeg fortsatt prøver å lære meg. Det er litt som å være en student av livet, man finner aldri helt svaret på det, men man lærer as you go. 

“Alt jeg vet er at ordet kunst kan være så mangt, men fellesnevneren i mine øyne er at det alltid går utenfor sitt subjekt. Kunst består av bevisste og ubevisste valg. Det skaper mysterier, og gir svar som igjen etterlater ytterlige spørsmål”. -Marcus Soddano

 Er du en typisk samtidskunstner?

Om jeg er en typisk samtidskunster kan vel man si, men jeg tror nok alle kunstnere har en ideologi rundt seg selv som separerer en fra resten. Så ja og nei…

 Hvordan vil du beskrive maleriene dine?

Et vanskelig spørsmål å svare på. Utrykkene forandrer seg så ofte, jeg prøver egentlig å la det forbli et vanskelig spørsmål å svare på. Med en gang du har et svar til det, skaper man også en forventning. Jeg prøver ut nye ting konstant og gjør det som føles rett i nuet. Det handler om å utforske, det blir kjedelig om man finner seg en fast oppskrift.

Samfunnsengasjement er retningsgivende for de fleste kunstnere. Hva opptar deg mest?

Tidligere har jeg vært veldig opptatt av symbolikk, historie og prøvd å finne svar på, eller stille spørsmål til, hva som definerer oss. Nå i senere tid er dette fortsatt aktuelle spørsmål, men jeg har blitt mye mer opptatt av den umiddelbare reaksjonen. Det er et underliggende selvopptatt ønske om å skape et umiddelbart «wow!» hos folk. 

Har du tanker om kunstens rolle?

Det fine med kunst er at det kan fungere som en møteplass uavhengig av sosial status.  Jeg har en fantasi om at verkene mine skal fungere som et knutepunkt hvor mennesker møter hverandre og opphever hverandre.

 Har du noen kunstneriske forbilder? 

 Jeg lar meg inspirere av mange forskjellige kunstnere på tvers av alder, både avdøde og de som lever. Det som likevel inspirerer meg mest er å reise rundt i verden og oppleve nye impulser, hvor jeg kan legge merke til detaljer som definerer stedene jeg besøker. 

AKTUELL MED: Life Death and Rebirth – gruppeutstilling, Høyersten Contemporary (pågår). Lust for life - Soloutstilling med NIO (bilmerke) (juni 2023). A dog without a bone - Soloutstilling med Høyersten Contemporary  (September 2023).

Erlend Høyersten er kurator på alle utstillingene. 

 Av: Trude Vaaga. Foto: Tove Lise Mossestad

EXPIDITION PINK RIBBON

F A K T A
:
Silje Løkeng, bor i Kongsberg, 44 år, tidligere brystkreftpasient (2019), jobber som HR-manager i TechnipFMC.

___

A V : Trude Vaaga

---

Expedition Pinkribbon

Silje Løken engasjerer seg sterkt i verdien av tidlig oppdagelse av kreft og vil løfte frem budskapet på sin helt spesielle måte. I tillegg til å samle inn penger til forskning på brystkreft, og å ha en tydelig stemme i sosiale medier, har hun i lengre tid lagt ambisiøse ekspedisjonsplaner sammen med et internasjonalt team til Grønland (gjennomføres i disse dager, mai 2023). Hver representant har hatt kampanjer i sine land for å løfte frem kreftsaken. Så har hun fått ingen ringere enn Liv Arnesen med på lag – den første dama som gikk til sydpolen alene. 

Følg Silje her: @expeditionpinkribbon 

Les om hele ekspedisjonen her: www.expeditionpinkribbon.no

---

I N T E R V J U
:
Kan du beskrive hvordan det var å få diagnosen brystkreft?

Det var en livsendring og en pause i livet som jeg ikke ønsket. Jeg innså at livet plutselig kunne bli veldig kort. Jeg reflekterte mye om hvordan jeg ville leve livet, hvem jeg var og hva jeg ønsket. Jeg tenkte mye på de som blir igjen etter meg hvis jeg skulle dø.

Man kan se det som en eksistensiell krise der man gjør opp et regnskap – på godt og vondt. Jeg gikk gjennom mange mørke tanker og følte at jeg måtte bli kjent med meg selv på nytt igjen.

Jeg fjernet brystet mitt og sliter med bivirkninger av medisiner jeg tar. Det tok lang tid før jeg klarte å se meg selv i speilet. Det var tøft. På mange måter ønsket jeg å dø fordi det var så tøft både fysisk og mentalt. 

Hvilke hjelp fikk du?

Jeg hadde en fullstendig krise der jeg mista meg selv. Det som ble vanskelig oppi det hele var at jeg så helt normal ut. Det gjorde det neste verre. Det var en forventning om at man skal gå tilbake til normalen. Men det var ingen ting som var normalt.

Jeg ba selv om hjelp og hadde en psykolog som hjalp meg å sortere tanker og å bryte automatiske tankesett. Jeg hadde også kreftkoordinator underveis. 

Rent kroppslig måtte jeg ha hjelp av en coach til å akseptere kroppen min med bare et bryst. Rasjonelt klarte jeg selvsagt å forstå at det ikke har betydning. Men følelsene mine stemte ikke overens med det rasjonelle. Jeg hadde en evig kamp med meg selv. 

I ettertid synes jeg det burde være en del av et kreftforløp å få mental hjelp. Man blir på mange måter overlatt til seg selv. Noen trenger mer hjelp enn andre, men det burde være en samtale fra start av som avdekket pasientens behov. Å få kreft gir et traume som må bearbeides. 

Ditt beste mentale verktøy?

Naturen har vært utrolig viktig å bruke. Jeg oppfordrer alle til å benytte 30 minutter utendørs hver dag. Frisk luft gjør en godt, og gir det rommet man trenger mentalt. 

---

---

---

GJENFØDELSE - EN KUNSTSAMTALE

Fra å være direktør på et av Nord Europas største kunstmuseer til å lage et kommersielt galleri for samtidskunst i Kronstadparken har han gjort det som kanskje mange av oss lenge har håpet på: Å returnere til Bergen for å representere kunst i Høyersten stil. Uten kommunal støtte og fri fra det institusjonelle skal de drive med kunstsalg og løfte frem etablerte og nye kunstnere. Les mer under bildene og gå ikke glipp av kunstsamtalen nederst!

Selv beskriver Erlend Aalbæk Høyersten løsrivelse- og flytteprosessen som en slags gjenfødelse, og bedyrer at tilbakekomsten godt kan minne bergensere på at byen vår er eksotisk. Og kanskje er det nettopp det dette er - en gjenfødelse - å starte helt på nytt, nå er han fri fra institusjonelle konvensjoner, og har tydelige ambisjoner om å jobbe i verden fra Bergen.

Fremdeles uredd, ukonvensjonell og ambisiøs. Men klar for noe nytt! Gjennom Høyersten Contemporary statuerer Erlend Aalbæk Høyersten sammen med sin kone og medgründer, Simone Aalbæk Høyersten, et nytt galleri som antagelig allerede har skapt forventninger blant mange kunstinteresserte. Så er det ingen andre gallerier i Norden som ledes av en kunsthistoriker som har vært museumsdirektør i 18 år heller. Aalbæk Høyersten kan tillate seg å jobbe i verden fra Bergen. Og det gjør slett ingenting at han kaller byen vår eksotisk.

Høyersten Contemporary har med sine 500 m2 i Kronstadparken en sirlig planlagt rominndeling. Vi besøker galleriet, som enda er under restaurering, men skal ferdigstilles i disse dager. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene.

Simone Aalbæk Høyersten: MA Kunsthistorie fra Universitetet i Aarhus, formidler Kunsthal Aarhus.

Erlend G. Aalbæk Høyersten: Cand. phil Kunsthistorie fra Universitet i Bergen, tidligere museumsdirektør på Sørlandets Kunstmuseum, KODE og ARoS

Kuraterer selv: Life, Death and Rebirth er tittelen på galleriets første utstilling som åpner 28. april. I et nakent, kompromissløst arbeid vil han si noe om de prosesser vi som mennesker må tåle å stå i gjennom et livsløp og som omhandler det vanskelige, uunngåelige. Men i dette omfavnes også det vakre. Det sårbare går hånd i hånd med det gledesfylte. Dualiteten i utstillingen er kan hende en personlig speiling av kuratorens komplekse livsreise?, men like fullt er det en hyllest til det å være menneske og å leve på trass, på tross og i glede og åpenhet, forteller han i vår kunstsamtale som du kan lese i sin helhet nederst.

LIVET, DØDEN OG GJENFØDELSE: Tittelen på sin første utstilling i det nye galleriet er nøye gjennomtenkt: Life, Death and Rebirth. Den sier noe om det mest dyptgående mennesker må forholde seg til i et liv, og som utelukkende omhandler noe av det skjøreste ( og vanskeligste) ved det å være menneske. Slik den tidligere museumsdirektøren har stått støtt i stormer og diverse medieomtaler gjennom årene, står han særdeles støtt i dette helt skjøre, eksistensielle landskapet også. Han har tydelige tanker om utstillingens røde tråd, og tittelen er slett ingen tilfeldighet.

Fascinerende kontrast: Parallelt med den rent kommersielle fornemmelsen man får når et galleri med internasjonale ambisjoner etableres, er det ikke til å unngå å legge merke til Aalbæk Høyerstens åpningsutstilling med en tittel som omfavner alt annet enn kommersialiteter: Life, Death and Rebirth.

Dere har valgt å forlate Aarhus og å flytte til Bergen. Fortell!

Vi ville noe nytt, både geografisk, følelsesmessig og profesjonelt. Bergen har en helt unik energi og har et fantastisk potensiale. Man glemmer gjerne at Bergen er et eksotisk og annerledes sted, sett fra andre steder i verden. Det ville vi være en del av og skape ut ifra. Vi sier at vi skal jobbe i verden fra Bergen.

Hva er kunst og når kan man si at kunsten er god?

Det er umulig å gi et godt og kort svar på hva kunst egentlig er, og hvorfor noe fremstår som bra mens noe annet ikke gjør det. Men for oss er god kunst noe som pirrer øynene, intellektet, følelsene, og som kaster deg ut i nye tankemønstre.

God kunst glemmer man ikke så lett og den danner ofte flere spørsmål enn svar. Vi har begge en stor glede når håndverket og utførelsen spiller sammen med det godt tenkte.

Hva er visjonen med Høyersten Contemporary og hva vil dere kunne skilte med som andre kunststeder i byen ikke har?

Størrelsen er kanskje det første man legger merke til og som skiller oss fra andre steder i Bergen. Vi har ambisjoner for galleriet, vi skal være et tydelig sted i Bergen, men også Norden. Vi vil ta talenter fra Bergen ut i verden, samtidig skal vi hente verden til Bergen. Med tiden vil man også se at store internasjonale nettverk vi kommer med kommer til å bli manifestert i galleriet.

Erlend - du er godt kjent i bybildet. Kjenner du på noe forventningspress…? Og hva kan så bergenserne forvente seg av dere?

Ja, men forventningspresset er det først og fremst jeg selv som lager. Bergenserne kan forvente seg mye fra oss, høy kvalitet, men også variasjon.

Hva mener du er særegent med denne byen Simone – og hvilke forventninger har du til kunstpublikummet?

Sett på som danske og jyde har denne byen en helt særlig og tydelig energi. Bergenserne sier hva de mener, og det er utrolig befriende for meg å oppleve. Jeg regner med å merke bergensernes engasjement - det merker jeg allerede, noe som er skjønt å oppleve. Og så håper jeg, at bergenserne vil bli stolte av å ha Høyersten Contemporary i Bergen. Jeg er i alle fall stolt av, og glad for, å etablere galleriet akkurat her.

Tittelen på åpningsutstillingen heter “Life, Death and Rebirth». Og du står selv som kurator Erlend. Fortell!

 Jeg har kuratert mange utstillinger i mitt liv, og det er en spennende og kreativ prosess, som gjerne begynner med en tanke, en idé, ofte inspirert av kunst man ser på eller noe man har lest. Så syr man dette sammen til en helhetlig utstilling og forsøker å skape mening med sammenstillingen av kunstverk, som i seg selv har iboende mening.

Jeg ville lage en slik utstilling for å markere åpningen av galleriet. Et galleri som på mange måter kan beskrives som en gjenfødsel for oss. Life, Death and Rebirth handler om hvordan man må forholde seg til det uunngåelige, altså døden eller det å si farvel til mennesker man elsker, men også om hvordan omfavne livet og glede seg over det selv om det har påført en sår og til tider kan oppleves som fryktelig.

Utstillingen handler om det vakre i det å reise seg, og leve på nytt, når alt ellers tilsa at det letteste ville være å legge seg ned. Det er en hyllest til kunstnere, men også det å leve på trass, på tross og med glede og åpenhet.

For mer informasjon om Høyersten Contemporary kan du lese her.

Av: Trude Vaaga

Foto: Tove Lise Mossestad

Appell av Trude Vaaga, Haukelandsparken 27. oktober

INNLEGG, Bergen Næringsråd – 27. oktober. Haukelandsparken.

Trude Vaaga holder en appell på Bergen Næringsråds fagfrokost. Med et organisasjonssosiologisk blikk foreslår hun en endring i norsk kreftbehandling, hvor en psykososial oppfølging av hver enkelt pasient må implementeres fra diagnosedag. Under bildet finner du den i sin helhet:

Kjære alle sammen! Jeg vil kort snakke om kreft og mental helse satt i system.

Gjennom en to års periode har jeg hentet inn data ved hjelp av intervju og samtaler med pasienter og et knippe helsepersonell ved kreftavdelingen, Parkbygget, for å samle innsikt i hvordan det er å stå i kreft og å være kreftpasient.

 Det forbauser at det ikke finnes en tydeligere plan for psykososial oppfølging i et kreftforløp.

Det må ikke være tvil om at mennesker som mottar et budskap om kreft trenger hjelp, på ett eller annet nivå, både «der og da», og gjennom kreftforløpet.

La meg understreke først som sist: Det ligger i ryggmargen til helsepersonell å yte omsorg og varme til sitt fulle. Problemet er bare at hjelpen ikke er satt i system, og da blir den litt tilfeldig.

I dag hviler ansvaret i stor grad på pasienten selv. Kan hende man får en gul lapp med et telefonnummer på til en psykolog, eller f eks en brosjyre om tilbud på det nye flotte Vardesenteret. Men pasienten må selv være offensiv og tråkle seg over dørstokken. La meg si det klart: En pasient er ikke i stand til å ta dette ansvaret. Og det bør heller ikke være en pasient sitt ansvar.

Man trenger verken være matematiker eller fremtidsforsker for å forstå at mental slitasje hos kreftpasienter med traumer og det som oppstår i dette smertespennet, gir store konsekvenser, både på individnivå og i et samfunnsøkonomisk perspektiv.

Kreftpasienter er en voksende gruppe og bare i dag bruker Norge flere milliarder årlig på pasienter som etter endt behandling ikke kommer seg «tilbake til livet». Arbeidslivet går glipp av store ressurser, og med fremtidens statistikk for overlevelse, er det all grunn til bekymring!

Det er på tide å se HELE mennesket i behandling. For hva hjelper det å bli kreftfri dersom livskvaliteten ligger igjen i sykeshuskorridoren?

Helt konkret foreslår jeg følgende:

Fra den dag en diagnose stilles bør det foreligge en kartlegging av pasientens mentale tilstand. En påfølgende tiltaksplan må journalføres sammen med øvrig behandlingsplan.  Man vil da oppnå en treffsikkerhet i pasienttilpasset kommunikasjon og i de konkrete tiltakene som eventuelt settes i verk ( f eks henvisning til Pusterommet eller Vardesenteret hvor man har tilgang på familieterapeut, psykiater m.m).

Under dagens fagfrokost diskuterer vi fremtidens organisering av liv og helse. Det pekes på mulighetsrom når det kommer til digitale løsninger, IKT og innovative krefter. Og de nye byggene som nå er kommet opp er løsningsorienterte for både pasient og behandler.

Denne fremoverlentheten vil jeg gjerne se i kreftbehandlingen på Parkbygget ved Haukeland Universitetssjukehus. Jeg har dialog med avdelingsleder, Hans Petter Eikesdal, og det er ingen tvil om at vi har en felles forståelse for dette problemet. Men det gjelder å iverksette, selv om det selvsagt krever store skritt. Følgende kan man likevel notere seg: Dette er kostnadseffektivt. Det er fremfor alt snakk om smarte løsninger og vilje til endring. Og det er dokumentert at pasienter får det bedre, og at mange lever lengre.

Det er en glede å kjenne til Stein Kaasa med prosjektet MyPath, som er internasjonalt forankret og hvor Norge er med. Vi følger med på dette prosjektet og er i dialog med Kaasa og hans forskerteam. Vi håper at Tendens kan bidra på et eller annet nivå opp mot det norske teamet. Det er altså snakk om pasientsentrert behandling - somatisk og mentalt. Det ene utelukker ikke det andre.

Det er bare et spørsmål om tid, tror jeg, før samtlige norske sykehus må foreta en implementering av pasientsentrert behandling. Om det blir gjennom MyPath eller andre prosjekter vil tiden vise.

På vegne av kreftpasienter her i Vest vil jeg uansett utfordre Haukeland Universitetssjukehus og Parkbygget til å bli en foregangsmodell i dette arbeidet. Norges historien startet på Vestlandet, og jeg ser ingen grunn til at ikke historien om mental helse i et kreftforløp kan starte nettopp her!

//Trude Vaaga, redaktør i Tendens.

EIN HYLLEST TIL KVARDAGEN -og vestlandskulturen!

Det er hot å vere vestlending og den prisvinnande skodespelaren Henrik Mestad veit å nytte seg av nettopp det. Stykket med tittel Alle fantastiske ting er skreddersydd oss i vest, både når det kjem til innhald og målføre. Og det likar me!

På kav Bømladialekt er det ingen tvil om at me trur på gleda han deler over det å trekke teiner eller å sitje på det vesle kjøkenet saman med foreldra på Rubbestadneset - kor mor spela på piano.

I Tendens har me jobba mykje med å inspirere dei unge til å sjå verdien av kulturarva vår: Den storslåtte naturen, det gode gamle håndverksfaget og verdien det har å stoppe opp og ha tid til å reflektere. Me er bekymra for overflodssamfunnet som byr på stress gjennom uendeleg mange valmogleheiter Er me på veg bort frå det trygge? Kva verkøtykasse har dei unge når det kjem til å takle livet sine store og små utfordringar? Tendens var heldig å vere på premieren til Alle fantastiske ting - ein komedie som nettopp tek for seg kva som veg tyngst når livet er på det mørkaste. Og kanskje er dette ei særskild påminning med tanke på ungdomane våre? Etter framsynigna fekk me ein prat med skodespelaren sjølv.

Alle fantastiske ting er ein komedie som dreg oss inn i livet til en 7 år gamal gut som gjer det til eit livsprosjekt å muntre opp den djupt deprimerte mora si frå å ta sitt eige liv. Mora er på sjukehus og far seier ho “har gjort noko dumt” . Så lagar guten ei liste over alle fantastiske ting i verda. Ting som skal gjere livet til mora verdt å leve og som kan muntre henne opp. Lista er også ei nødvendig motvekt frå alt det vonde guten kjenner på og bekymrer seg over.

Kan du nevne hundre ting som gjer livet fantastisk? Tusen? Kva med ein million? Trass i alt alvoret, inviterer skodespelaren publikum leikent med inn i scenekunsten. Kanskje er det eit dristig prosjekt? Men ingenting går gale når skodespelaren heiter Henrik Mestad.

Tidsreisa fram til guten sin vaksne alder er prega av ei djup sorg og redsle, men likevel sprett karakteren inn og ut av dette mørke ved å leite fram alt som kan vere fantastisk ved livet. Fortel!

Forteljinga er ein hyllest til det enkle og kvardagslege, og til det tilsynelatande ubetydelege. Døme på dette er å sykle i nedoverbakke eller å trekkje nokre teiner. Dette er altså ei feelgood framsyning, som trass i eit dystert bakteppe, feirer livet.

Komedie med eit tungt bakteppe frå Oslo til Det Vestnorske Teateret i Bergen. Skodespelar Henrik Mestad deler ei håpefull forteljing om alle fantastiske ting som gjer livet verd å leve. Med eit barnlig blikk, banalt kroppspråk og ein autentisk iver bak kvart ord som vert spytta ut inkluderer han oss i livsprosjektet sitt og i tidsreisa fra 7-åring til vaksen alder.

Kva vil du seie er det mest essensielle i forteljinga?

Det som er fascinerande er at ein midt i ein alvorleg livssituasjon faktisk kan få auge på noko fint. Og at dette ofte handlar om det kvardagslege. Guten søker alt det som er vakkert og fantastisk og skriv det ned på lista si. Til inspirasjon for mora, men like mykje for å redde seg sjølv frå å bli deprimert. Han har ei redsle for det.

Tidsånda vår: Var det noko pandemien lærte oss så var det at ein i kriser prioriterer tryggleik framfor fridom. Brått var ikkje overflodssamfunnet det me trengde. Henrik Mestad og Alle fantastiske ting gjev oss også ei påminning om dette. Å sjå det store i det enkle. Kanskje er me i ferd med å redefinere omgrepet livskvalitet?

Kva er bodskapen slik du ser det?

Det er litt underfortalt kanskje, men stykket gir oss ein peikepinn på at ein treng nokon å snakke med i tunge stunder, og at eit offentleg hjelpeapparat nok mangla i guten sitt høve. Denne guten var 7 år på 80-talet og kanskje mangla det eit system for bearbeiding av sorg den gong?

Konklusjonen i stykket er nok at denne lista ikkje var eit godt nok verktøy for han. I vaksen alder må han bearbeide heile livslinja si hos ein psykolog.

Kva tenkjer du om barn som veks opp i dag?

Kanskje er ein litt redd for kjensler i dag? Det er så viktig å lære seg å setje ord på kjensler. Alle har det tilsynelatande godt. Det er eit veldig polert samfunn me lever i. Det er jo slett ikkje slik røyndomen er. Me treng nok å minne oss sjølv på dette, særskild med tanke på det overflodssamfunnet med lever i.

Det er ei håpefull forteljing dette her. Skal ein alltid halde fast ved eit håp tenkjer du?

Å, ja! Me må sjå oss kring. Og det er ofte dei enkle og heilt elementære tinga ein treng halde tak i når livet er som tyngst. Og så må ein aldri gløyme at gleda fins i det vesle enkle. Det å samle seg rundt eit matbord, slik ein kanskje gjorde mykje meir av før i tida. Eller som eg skildrar i stykket kor fantastisk det er å trekke nokre teiner.

Kva tykkjer du er best med Bergen då?

Bergen er som ein landsby, her er så mykje å sjå på ei og same tid. Eg er så fascinert av dette industrieventyret ein ser i alle store fiskefartøy, samstundes som det er ein slik pulserande by der musikk, litteratur og teater er framtreiande. Denne kontrasten likar eg.

OPPSUMMERT

Så er det kanskje slik at hemmeligheten i livsgåta ligg i det enkle. Eg minnast sjølv somrane slik dei var før: Smak av salt sjø, lukta av gassbluss på hyttetur når egg skulle kokast til frukost og omsorga eg kjende i heimelaga saft på flaske. Det er noko med refleksjonane skodespelar Henrik Mestad dreg oss inn i, enten det er å sykle i nedoverbakke, ete ein is eller finne gleda over storslått teinetrekking longs kysten på Rubbestadneset. Han minnar oss på å sjå det store i det enkle. Men er me i ferd med å miste dette? Ein les stadig om ungdom som slit og statistikken for psykisk helse ser dyster ut for denne generasjonen.

Tradisjonelle verdiar, som i større grad gir rom for å stoppe opp og sjåa gleda i det enkle, har heldigvis dei siste åra vore i emning. Me er heldige som har scenekunst som kommenterer tidsånda vår og som minner oss på kva som eigentleg betyr noko - når alt kjem til alt.

Sjå stykket!

Tekst: Trude Vaaga, Tendens Foto: Øyvind Ganesh/Over Norge

Framsyningsperiode: 20.10 – 05.11. Tilrådd aldersgrense: Frå 13 år

Av: Duncan Macmillan og Jonny Donahoe.
Omsett av: Hans Morten Hansen
Bearbeiding av tekst: Bjarte Hjelmeland og Henrik Mestad
Regi: Bjarte Hjelmeland
Med: Henrik Mestad