F A K T A
:
Eduardo Andersen, 58, artist og skribent, testikkelkreftpasient i 2004.

Kreft rammer alt for mange mennesker! Forskning har heldigvis sørget for bedre prognoser og behandlingsmetoder, men det er fortsatt en vei å gå for å nærme seg en større forståelse av den komplekse gåten.

Dette intervjuet er en del av flere portretter som er laget for å promotere kunst om kreft og mental helse. Et samarbeid mellom fotograf Francisco Munoz, redaktør Trude Vaaga og kurator Hilde Mork.

A V : Trude Vaaga
F O T O : Tove Lise Mossestad

Hvilke tanker gjorde du deg da du fikk kreft?

Å, det er så mange følelser om livet, døden, familie og venner, men etter at det første sjokket hadde lagt seg skred jeg til verket som en fotballspiller. Jeg tok en kamp om gangen og fokuserte på konkrete oppgaver. Det var for øvrig to sjokk. Det første kom da jeg fikk vite at jeg hadde kreft, og det andre kom da jeg fikk vite at kreften hadde spredd seg.

Du fikk kreft i relativt ung alder, hva tenker du om det?

Jeg tror det er ekstra belastende å få kreft hvis man er ensom og enslig. Å ha en nær familie rundt meg var en klar fordel.

Kreft er nærmest blitt en folkesykdom, men synes du at folk flest vet for lite om kreft?

Da jeg fikk kreft i 2004 opplevde jeg at folk, inkludert meg selv, visste for lite om sykdommen. Siden den gangen har det blitt en langt mer åpenhet rundt det å ha kreft og dermed har også kunnskapsnivået økt. Men det er fortsatt en vei å gå, hvilket er forståelig, det finnes så mange ulike krefttyper og så mange ulike behandlingsmetoder. Det er vanskelig å få oversikt over alt.

Fikk du god nok mental hjelp når sykdommen rammet?

Dette er veldig individuelt. Noen har verre prognoser enn andre og jeg vil tro at behov for mental hjelp varierer. Jeg følte ikke noe spesielt behov for mental hjelp, men å oppleve omsorg og omtanke er alltid godt.

Har du ønsker for fremtidens forskning?

Siden 2004 har det skjedd enormt mye inne forskning og behandling. I mange tilfeller er det staket ut en tredje vei. Det handler ikke bare om helbredelig kreft (bli frisk) eller uhelbredelig kreft (dø), men nå kan man i mange tilfeller ha uhelbredelig kreft og likevel leve i mange år. Jeg har stor tillit til det norske helsevesen, og jeg tviler på at det er så mange andre steder i verden der man får så adekvat og tilnærmet gratis hjelp.

Utstillingen «VI SOM IKKE DØDE», som skulle være i Grieghallen 17.- 27. februar. Utstillingen er utsatt på ubestemt tid.

Alle verk er et resultat av samarbeidet mellom fotograf Francisco Munoz og redaktør i Tendens Trude Vaaga. Portrettene som er publisert har ingenting med den visuelle utstillingen å gjøre.

Visjonen er å skape en større innsikt i kreft fra et pasientståsted.