intervju
F A K T A
:
Hilde Beate Birkeland, 49, kreftsykepleier. Jobbet på kreftavdelingen fra 2001 (først på sengepost og de siste åtte årene på poliklinikk)
Dette intervjuet er en del av flere portretter som er laget for å promotere kommende kunst om kreft og mental helse.
A V : Trude Vaaga
F O T O : Tove Lise Mossestad
Tenk om kreft kunne tatt minimal plass i denne verden?
Noen pasienter går i «krigen» når diagnosen finner sted, andre kapitulerer, eller lander på et nivå midt imellom. Trygghet er essensielt for kreftpasienter – både underveis og i etterkant av behandling.
Men det er i hovedsak kurativ behandling ( feks kirurgi, cellegift og stråling) som gjelder når pasienter skal bli friske. Mentalt helsefokus glimrer med sitt fravær i den konkrete behandlingsplanen til norske kreftpasienter. Frykt for døden og engstelse for de neste månedene blir ofte til et stort monster i pasienters hverdag. Men også i ettertid.
Kreftsykepleier Hilde Beate Birkeland er noen ganger ekstra tankefull når arbeidsdagen er omme og tiden til pasienter ikke har strukket til som ønskelig. Det banalt enkle – å møte hele mennesket – er samtidig vanvittig komplisert i en hektisk sykehushverdag, forteller hun.
Hva er det essensielle i jobben du gjør?
Det viktigste vi gjør er å møte mennesker med respekt og omsorg. Å formidle trygghet og vise empati er essensielt i pasient møtet. Men det er også viktig at jeg kan den praktiske delen av arbeidet mitt. Usikkerhet hos meg kan medføre usikkerhet og stress hos pasienten. Alt handler om å bygge tillit, både mentalt og praktisk.
Hvilke behov opplever du som mest prekære for kreftpasienter og hvordan møter du disse behovene?
Pasienter er forskjellige og har ulike behov. Jeg må evne å lande en god dialog hvor pasienten får formidlet det han har på hjerte. Samtidig må jeg få den informasjonen jeg trenger for min sykepleier agenda. Det kan oppleves vondt og frustrerende de gangene jeg kjenner at tiden begrenser den viktige dialogen.
Har du noen tanker om forskning, fremskritt og fremtid?
Skolering av oss helsepersonell er stadig aktuelt slik at vi kan bli enda bedre på å møte og hjelpe pasienten med hans psykiske smerte i de ulike fasene av sykdommen. Kommunikasjon er det viktigste redskapet i helsetjenesten. Men i og med at det ligger i vår ryggmarg å kommunisere tar vi dette aspektet ofte for gitt.
Det å delta på kommunikasjonskurs innebærer ikke automatisk en ønsket endring. Å endre kommunikasjon er en prosess, en ‘potet’ som må holdes varm, både på individ og systemisk nivå.
Utfordringen er noen ganger at man av ulike årsaker ikke trekker ut lærdom fra teori til praksis. Og da er vi i grunn like langt. En større bevissthet rundt dette ville jeg ha satt pris på.
Så kunne jeg tenke meg mindre tidspress, slik at vi kan gå mer i takt med pasientene.
Behovene til pasienten endrer seg, vi må være dynamiske og møte dem der de er. Jeg ser pasienter som holder for mye inni seg, det er mer kaos på innsiden en det de gir uttrykk for. Å kunne bistå pasienten til å håndtere dette kaoset er berikende for meg som sykepleier.
Det er de gangene jeg kommer virkelig tett på pasienten, som gjør det verd å stå i denne jobben. Jeg liker uttrykket «catching a falling star»
“Vi kan ikke ta bort pasientens psykiske smerte, men vi kan bidra til å dempe den. Små nyanser kan utgjøre store forskjeller i samspillet mellom pasienten og sykepleier. ”
Hvert verk som er produsert i samarbeid mellom fotograf Francisco Munoz og redaktør Trude Vaaga er basert på virkelige historier og de er alle anonymiserte.
Gir penger til forskning : Ny innsikt om kreft er et stadig tilbakevendende behov. Alt overskudd fra kunsten vi har laget vil gå til Kreftforeningens arbeid for banebrytende forskning. Les mer om kreftforeningen: www.kreftforeningen.no