F A K T A
:
Lene Midling-Jenssen, 55 år, jobber med foto og regi.

Lene Midling-Jenssen og Bård Breivik var sammen i 19 år, og giftet seg i 2007. De to var tremenninger og har en stor felles familie. Det var et innholdsrikt, spennende og fint samliv - og med stor takhøyde – minnes Lene.

Bård døde av kreft i 2016.

___

Dette intervjuet er en del av flere portretter som er laget for å promotere kommende kunst om kreft og mental helse. Dette er et samarbeid mellom fotograf Francisco Munoz og redaktør i Tendens Trude Vaaga. Kurator : Hilde Mork.

A V : Trude Vaaga

Den anerkjente kunstnere fra Bergen, Bård Breivik, så på sykdommen som et slags prosjekt, og noen ganger ble det til kunst. Han gikk bokstavelig talt i «krigen» og benyttet seg av krigsmasker i formidlingen av sin prosess som kreftsyk.

Utstillingen som nå vises på Bomuldsfabrikken i Arendal er gripende ærlig. Om krigeren Bård.

Hvordan opplevde du det at Bård fikk kreft?

Da Bård ble syk og fikk diagnosen småcellet lunge asynom, var begge klar over alvoret og det vonde utfallet dette kunne medføre. Det var en sjokkartet beskjed å få og det var mange tanker som satte seg fast. Bård hadde fokus på å komme gang med behandling med en gang og det gjorde han. Samtidig var det viktig for ham å fortsette å jobbe med prosjektene han holdt på med som nye søyler til Torgallmenningen og videre arbeid i Klosterenga skulpturpark. Han hadde for øvrig nettopp hatt en stor utstilling i Vigelandsmuseet, som ble superfin.

Fortell litt om Bård og hvordan prosessen etter diagnosen var for ham

Han tok tak i alt som hadde med kunsten å gjøre: Hvordan dette skulle forvaltes etter at han gikk bort og hvem som skulle sitte i BBAS-styret, (gode kloke venner som betød mye for ham). Han ferdigstilte alle søylene, som nå pryder Bergens hjerte, og sørget for å tilbringe masse tid sammen med datteren vår Katinka som da var 9 år, osv.

Vi fikk hjelp av en god venninne av meg som er advokat, slik at alt ble skrevet ned og snakket om til minste detalj, nesten.

Vi hadde fokus på at vi andre skulle leve videre og fortsatt være gode venner.

Han tenkte mye på smerten som hans to døtre og sin kjærlige mor måtte bære, og det var noe av det verste for ham. Han gjorde alt han kunne for å bli kvitt kreften, slik at han kunne være sammen med oss.

Og hvordan var det hele for deg som pårørende?

For meg var de første månedene som en slags unntakstilstand. Jeg kom rett inn i overgangsalderen og hadde vanskelig for å sove. Jeg gikk ned mange kilo i vekt og var urolig og fortvilet. Det å være pårørende handler om så mye. Jeg er så heldig å ha mange gode folk rundt meg som jeg kunne dele alt med. Med Bårds tillatelse kunne jeg også alltid snakke med Jørgen Skavlan, som var hans lege. Så gikk Bård og jeg til psykolog for å gå inn i det aller vanskeligste. Bårds bror, Lars, var i perioder hjemme hos oss. Rett og slett for å lette på stemningen og hjelpe til med smått og stort. Jeg kan ikke takke ham nok for dette.

Har du råd til andre som står i møte med kreft?

Kreft er et snikende meningsløst monster.

Jeg tenker at vi må være flinkere til å snakke om kreft. Kreft rammer oss alle, på den ene eller andre måten. Vi trenger gode venner på veien, som gjør livet mer innholdsrikt og som kan hjelpe oss å se ting fra en annen synsvinkel. Det er viktig. Smerten vi står i er ikke bare vår egen. Like vondt er det å se andres smerte. At den du er glad i har kreft er ubeskrivelig vondt. Vi må samtidig klare å skape gode øyeblikk og fine minner. Det klarte vi og det er jeg så glad for.

Hva tenker du om stå frem og la de intervjue om et så sårt tema?

Det gir mening å kunne bidra slik at flere kan få hjelp, at forskningen går fremover og at vi kan bli flinkere til å leve med eller sammen med noen som har kreft.

Kunstutstillingen «VI SOM IKKE DØDE», Grieghallen 17.- 27. februar. Utstillingen er utsatt på ubestemt tid.

Intervjuet over er ikke knyttet til bildene i utstillingen, men ment som en helhetlig promotering av kreftsaken.