GLEDER OG SORGER

Det er lett å tenke at lykke er ensbetydende med et rikt liv. Det kan synes som om vi har en tendens til å dyrke denne assosiasjonen. Men et liv rommer mer. Så hvorfor denne snevre tankegangen? I hvilke retning har utviklingen ført oss? Og hvordan påvirker dette ungdommene våre? Kunstverket til Lukas H Klemsdal og Patrik G Vik “Sunny days ahead”, som ble skapt i Mellomrommet denne sesongen, sier noe om dette. De maler en lengsel etter et liv hvor veien er breiere, brei nok til å romme hindringer også.

Sunny days ahead. SOLGT. Verket er overeksponert med elementer man assosierer med “lykke” og illustrerer et univers der “alt er mulig”. Her kan man ta seg en spasertur over skyene. Se det gjerne som en shout out til alle ungdommer som trenger å vite at det er greit å være ulykkelig, men at de må ha tro på at det blir lysere også, forteller kunstnerne. Verket er like passende for voksne som for yngre. Som Patrik sa det i et tidligere intervju: “Den som ikke vil ha en Teddy i livet, må gå i seg selv”. Jeg er så enig!

EKSISTENSIELL LENGSEL: Kunstverket til Lukas H Klemsdal og Patrik G. Vik illustrerer en lengsel etter å få være et helt menneske med det det innebærer av både sorg og glede. I dagens samfunn har man lett for å forstille seg at alt skal gå på skinner. Kunstnerne retter en særlig bekymring for at mange av dagens ungdommer faller utenfor og ser med kritiske øyner på at vi ikke har mentale verktøy til å takle motbakker. Verkets hovedbudskap dreier seg om at vi må normalisere vanskelige følelser og lære oss det eksistensielle språket hvor lengsel, håp og drømmer blir naturliggjort. Slik kan vi lettere være mer åpen om krevende situasjoner, forteller de.

Den prisbelønte forfatteren Mark Manson underbygger kunstnernes budskap. Han mener vi står overfor en psykologisk epidemi som får folk til å glemme at livet stinker av og til. Smerte er en av mange tråder i livets vev, og å forsøke å fjerne den er ikke bare umulig, men destruktivt, understreker forfatteren ( «Den edle kunsten å gi f**en, 2019). Humordronningen Else Koss Furuseths opprør mot lykkesamfunnet har i så måte vært befriende for det norske folk. Det må være lov å ha det jævlig, har hun uttalt ved flere anledninger i media, og mener at vi må bli flinkere til å snakke om livets mørke sider.

Jeg deler disse skråblikkene og undrer: Er det slik at nåtidens jag etter lykke overskygger livets kompleksitet, og at vi har gjort det til rutine å eliminerer bort det som er ubehagelig? Det finnes dessverre så mange eksempler på at dette spørsmålet er viktig å stille.

HOPPE BUKK OVER FØLELSER: Dagbladet tok bl a tidligere i år for seg Sola Kommunes beslutning om å fjerne kunstverket til minne om 12 år gamle Emely Frantzen som døde ved selvmord. Verket var ment å speile den alvorlige systemsvikten Emely ble utsatt for med tanke på årelang mobbing. Kommunen begrunnet avgjørelsen om å fjerne verket med at innbyggerne måtte få komme raskest mulig tilbake til “normalen”. Ved å slippe å passere kunsten kunne de skjermes fra vonde følelser (Kilde: Dagbladet, 23.april 2024). Dette tror jeg er et av mange eksempler på hvordan vi som samfunn skor oss midlertidig med dempende tiltak, fremfor å bekjempe alvorlige utfordringer i et mer dyptgående og bærekraftig perspektiv. Ved at kommunen “hopper bukk over” følelser og arbeid knyttet til mental føde, erverver man seg heller ikke den utstrakte forståelsen som skal til for å løse en av våre tids store utfordringer som det mobbing er.

Patrik G. Vik (h) 27 år, er kjent for sin miks av teknikker, og har referanser til hip hop kulturen, rap musikk og grafitti. Han jobber mye med akryl og oljestift på lerret, men har har nok særlig bemerket seg for sin grafitti kunst og kunst på klær. Lukas Hauge Klemsdal (v) 25 år , er utdannet designer med bachelor i visuell kommunikasjon fra KMD + ett år på Kunstskolen i Bergen. Lukas driver med digital illustrasjon, kunst og design og liker å eksperimentere med en blanding av abstrakte og figurative arbeider både digitalt og fysisk. Nå har han en tanke om jobbe mer med fysiske malerier.

I motbakker trenger man smaksforsterkere som får en til å fortsette litt til, forklarer Patrik og understreker at verket “Sunny days ahead” er et slikt heiarop. Kunstnerisk sett hadde de behov for å leke, og de var begge inspirert av glansfulle barndomsminner. Men i glansen ligger også det melankolske. Bak solskinnet er det en fortelling om at det er ok å tryne. I dagens samfunn må vi kanskje lete dypt etter denne forståelsen? Og i så måte trenger vi disse heiaropene mer enn noe!

“Sunny days ahead” vil vises i sin helhet på gruppeutstillingen 23. august kl 17. All inntekt øremerkes tilpasset kunstinnkjøp ved Haukeland Universitetssjukehus. Hjertelig velkommen til Inger Bang Lundsvei 16.

MODERNE TID + VISDOM FRA DE ELDRE: «Her er gleder og sorger» kan man finne i glass og ramme hos eldre mennesker. Det bør kanskje tas frem igjen i våre modern hjem? Kunstnerne er inne på noe vesentlig og det har vært en fryd å følge prosessen deres denne vinteren. Verket er for salg, med pris etter avtale (Kontakt meg gjerne: 980 16 296).

//Trude Vaaga, Kunstsosiolog. Et prosjekt i samarbeid med Bara Eiendom.

BORT FRA OVERFLOD OG KLICKBATES

Kunstverket til Elise Hisdal og Marcus Soddano “En hverdagslig hverdag” er på hele 210 x 280 cm og passer ypperlig i offentlige rom (hoteller, restauranter, kontorer/minglearealer.) Verket tar opp kampen om oppmerksomheten fra vårt moderne samfunn ved å male naturlige elementer fri fra teknologi. Verket kan sees som et stikk mot det livet de fleste av oss lever i dag i kjølvannet av at vi overlesses med informasjon og inntrykk.

En hverdagslig hverdag. Vi trenger å komme tett på livet, “bare være” - være i de ekte øyeblikkene, bedyrer kunstnerne. Begge maler på intuisjon. Massivt og med mange elementer. Men med elementer fri fra teknologi. Forfatter Aldous Huxley i romanen “Fagre nye verden” fra 1932 illustrerte det allerede den gang så tydelig: Vi lever i en sjø av irrelevans og vi må være flinke til å sortere ut falskhet gjennom å tenke selv og reflektere mer. Kunstnerne har zoomet detaljer. Vi ser utsnitt av et spisebord, kontur av vaser, dyremotiv og frukt. Verket er en tankevekker og får oss til å reflektere over livene våre.

ET VINDU INN TIL SELVE LIVET:  Ikke bare er verket, med sitt enorme format på 210 x 280 cm, visuelt mektig, det har også en dyp refleksjon som vi mennesker trenger å ta del i. Pandemien gjorde oss riktig nok ekstra oppmerksomme på hvilke levesett som gjelder når alt kommer til alt - “å bare være» i våre kjente og naturlige omgivelser ble noe vi brått skattet høyt. Men det viser seg at vi trenger påminnelser. Det har derfor vært befriende å oppleve de unge kunstnerne Elise Hisdal og Marcus Soddano male denne virkeligheten. Den virkelige virkeligheten - hvor vi ser hverandre, ser oss selv og ser livet som det er. Vi ser et utsnitt av et kjøkkenbord med detaljer langt borte fra smarttelefonens virkninger og informasjonssamfunnet forøvrig. Gjennom verket tar de et oppgjør med vår digitale verden. Dette får meg til å tenke på somrene fra barndommen og friheten som lå i det enkle. Jeg husker godt smaken av salt sjø, lukten av gassbluss på hytte- og teltturer når frokost skulle lages på svaberget, bare føtter på vei til stranden og omsorgen i hjemmelaget saft blandet ut på en liten flaske. Jeg synes billedkunstner Kenneth Blom beskriver livet så vakkert når han sier: « Hemmeligheten både i livsgåten og i billedflaten ligger i det enkle». Og så sier han: Det ligger mye magi i det hverdagslige. Da slipper jeg å prøve å være tidsriktig. Det er for meg en sirkusverden jeg ikke har overskudd til å være del av, jeg forstår den ikke heller” (Kilde: Kunst nr 2, 2023). Det handler vel om å være den vi er uten for mye filter, eller kulturell glasur, som sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen gjerne ville sagt (Kilde: Syv meninger med livet”, 2023).

Man hører ofte at om det finnes et regnskap over livet så ligger det i øyeblikkene. Jeg tror det ligger en dyp mening i å forstå at lykke ikke kan jaktes etter, slik vi gjerne tenderer å gjøre i dag. I dag fører vi på en måte “regnskap” relatert til materialitet, posisjon, rykte og kjøpte opplevelser. For å nevne noe. Burde vi lære mer av pandemien og verdsette disse tradisjonelle verdiene som i større grad gir rom for å stoppe opp og ta oss tid til å være kreativt skapende? Jeg minnes at det ble dokumentert en økning i bakst av surdeigsbrød og at salg av puslespill gikk til værs, det ble snekret og dyrket grønnsaker. Slik sett førte krisen oss tilbake til et tidligere samfunnsbilde som jeg tror vi har lengtet etter.

I følge sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen bør vi ta tak i denne oppdagelsen og gripe denne muligheten til å tenke annerledes om hverdagsliv og livskvalitet - å relansere forståelsen av det å være menneske (Kilde: A Magasinet nr 30. 2020). Nå har vi prøvd “bruk og kast samfunnet” en stund, og det fungerte ikke i lengden, påpeker han. Den anerkjente legen, Audun Myskja fra senter for Livshjelp, sier også noe om dette når han påpeker at vi mennesker takler dårlig å ha for mye å velge i. Han peker på at vi i koronamånedene har hatt betydelig færre valgmuligheter og at flere av oss har opplevd en slags lettelse og fått en indre ro. For å konkretisere det hele eksemplifiserer han at vi før i tiden gikk på butikken med en enkel handlelapp der det stod “smør + salt”, mens at selv salt nå finnes i utallige (!) varianter. Han refererer til forbruksforskning som viser at har vi mennesker mer enn 6 valgmuligheter vil det hele medføre stress og en angst for å gå glipp av noe (Fear of missing out) (Kilde: A-Magasinet, nr 33- 2020).

Billedkunstner Elise Hisdal, opprinnelig fra Bergen,var en av dem som benyttet tiden annerledes da pandemien begrenset det vante livet. Og til store glede for et kunstengasjert publikum utviklet hun malerferdighetene sine og er nå blitt en anerkjent kunstner med særlig fokus på hverdagsfortellinger og dagdrømmer. Sammen med populære Marcus Soddano - som har relativt store produksjoner på gang - har de utviklet et gedigent verk her hos oss i Mellomrommet i forbindelse med prosjektet “To kunstnere - et lerret”.

Billedkunstner Marcus Soddano maler som han lever: Raskt og i nuet. På intuisjon. Marcus er knyttet til det nye galleriet Høyersten Contemporary i Kronstadparken og har på kort tid rukket å få god synlighet hos dem.

OPPSUMMERENDE REFLEKSJONER: Å oppleve samklangen som oppstod mellom kunstnerne var fascinerende. Deres respektive stiler er smeltet sammen i et helhetlig uttrykk, og verkets budskap er virkelig spot on! Vi har i en årrekke blitt advart om informasjonsteknologiens konsekvenser. Sentrale kritikere har omtalt det skjermbaserte fellesskapet som et tomt skall, og retter en bekymring over at vi mennesker i økende grad behandler hverandre dårlig ved at vi har distansert oss fra hverandre (Kilde: Sherry Turkle “Life on the screen”, 1995 / “Alone Together”, 2012 m.m).

//Trude Vaaga, Sosiolog og kunstformidler. Verket og kunstnerprosessen er fritt tolket basert på samtaler og observasjoner i Mellomrommet, samt tidligere arbeider i Tendens. Prosjektet er muliggjort av Bara Eiendom.

All salgsinntekt går uavkortet til avdeling ved Haukeland Universitetssjukehus, øremerket tilpasset kunstinnkjøp. Pris etter avtale.

Kontakt: Trude Vaaga, 980 16 296 / trude@conseptnord.no

Foto: Tove Lise Mossestad.

KUNSTENS KRAFT

Pernille Sandberg er kjent for å skildre mennesker med dyp respekt og hun omfavner temaer som andre kan overse. Gjennom sort hvit fotografier inviterer hun betrakteren til å se verden på en annerledes måte. Og det er ofte i det eksistensielle sjiktet hun opererer, hvor menneskesorg og indre smerte ligger gjemt.

Pernille Sandberg er en dansk fotograf som jobber innen flere felt av fotografering. Flere kunstsamlinger har kjøpt hennes verk, og hun har deltatt i utstillinger over hele verden. Da Tendens arrangerte Straff skader utstillingen i Grieghallen sensommeren 2021 var det Sandberg sine sterke fotografier som stod sentralt. Bildene er i dag et viktig symbol på behovet for en Rusreform i Norge.

Verket heter Trude No1. 104 x 159, Canson Infinity Naryta 310. Fotokunst av Pernille Sandberg. BUD KOMMET, men ikke akseptert. All inntekt går uavkortet til en avdeling ved Haukeland Universitetssjukehus.

VERKET AV HÅNDEN: Sandberg har ikke gjort til kjenne verkets konkrete historie, men hun gir oss noen hint: “Det kan være utfordrende å lære seg å romme et ulykkelig minne og å omdanne det fra en sorg, som er destruktivt for oss, til en takknemlighet som beriker våres liv, som gir oss styrke, og som vi kan lære noe av. Hånden er en invitasjon til denne reisen. Den kryper frem mellom skyggene i den sterke solen. Klarer man å se verden på ny?”.

STENGSLER OG FRIHET: Verket har en dualitet i seg mellom det lyse og det mørke. Her kan man kjenne på et klaustrofobisk tankespinn så vel som en fornemmelse av håp. Det er merkbart at hånden representerer et levd liv. Og man aner et smertespenn mellom håp og fortvilelse, stengsler og frihet. Jeg ser verket som en hyllest til mennesker som av en eller annen grunn må akseptere det uakseptable, og å tåle det utålelige.

Menneskelivet har så mange nivåer, og å invitere betrakter inn i denne følelsesmessige verden håndterer Sandberg eksepsjonelt. Bruk av solen som presser seg frem gir en tanke om at det finnes en åpning (håp) ut i det fri og som gjør at man som menneske kan klare å stå i det som mulig er over ens tålegrense. Det er interessant å trekke paralleller mellom Sandbergs uttrykk og det forfatter Karl Ove Knausgård skriver om livssorg i en av sine romaner: Brått er det døden og det mørke som er den trivielle virkeligheten, mens hverdagene er det man drømmer om og som er det uoppnåelige ("Kilde: “Om våren”, 2020).

Verket heter Trude No2, av Pernille Sandberg: SOLGT. Foto og tegning, Canson Infinity photographique rag 310. Format 95 x 78. Dette verket er også for salg og vil vises på gruppeutstillingen. DM for interesse. Pris etter avtale.

OPPSUMMERENDE REFLEKSJONER: Å samarbeide med Pernille Sandberg gjør meg mer bevisst kunstens kraft. Bildene hun skaper bærer som regel alltid et budskap eller en livsvisdom, og hun er aldri redd for å tangere det indre smertespennet som kan utfolde seg i menneskers livslinje. Å åpne seg for fotografens univers er en reise i det melankolske landskapet, og det krever helt klart at man tør å dvele ved det som kan kjennes vondt.

Livet er uhelbredelig, og å forvalte følelser er avgjørende for å klare å stå ved denne sannheten. I dagens samfunn har man lett for å hoppe bukk over følelser, og man står språkmessig fattigere i møte med det vanskelige. Den visuelle kraften har den evnen å speile det mørke rommet som livet også er, og det er slik sett gledelig at Norge vokser som kulturnasjon og at kunstmuseer og gallerier blir besøkt av langt flere mennesker enn tidligere. Håp er menneskers viktigste mentale vern, og gjennom kunst får vi tilgang til dette transparente rommet mellom realisme og fremtid. Kunst hjelper oss å være i livet.

//Trude Vaaga, Sosiolog og kunstformidler. I samarbeid med Bara Eiendom.

DU MÅ IKKE SOVE

Et historisk viktig dikt er Arnulf Øverlands “Du må ikke sove” fra 1937, med den kjente strofen “Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som rammer andre enn deg selv”, er brennaktuell også i dag. Billedkunstner George Costea minner oss på det med “Last chance” - et verk som reflekterer jordklodens største utfordring, nemlig klimakrisen. Og kanskje er det en oppfordring til oss nordmenn at vi ikke må sove? Kriser som vedvarer over lengre tid har et potensiale for å tretne, og nye kriser overtar dessuten stadig vår oppmerksomhet. Det kan også være lett å utvikle en tilsynelatende tro på at vi er kommet lengre enn det vi er, når norske bedrifter vifter med sine grønne sertifikater i sin velregisserte markedsblæst, for å nevne noe. Costea minner oss på at vi ikke kan hvile i dette og viser oss med bakgrunn i sin dystre erfaring fra hjemlandet, Romania, at vi globalt sett har en vei å gå. Kunstneren har hatt flere tunge internasjonale utstillinger de senere årene, bl a Group Exhibition, Marin Preda Library - Alexandria, ArtDubai (art fair), Madrid Exhibitions at Van Gogh Gallery, Paris Art Fair. Maleriene hans har høstet stor anerkjennelse.

Søppel er fremtredende elementer i verket, og er en visuell metafor for overforbruk og manglende ansvar i avfallshåndteringen.

Livsstilen vår er ikke forenlig med en trygg fremtid. Det minner billedkunstner George Costea oss på med sitt nyskapte verk “Last Chance”. Den offentlige klimadebatten er stor og ofte fagtung. Å speile samfunnets sårbarhet gjennom det visuelle kan være et viktig bidrag for å appelere til flere, og kanskje særlig de unge?

Vi leser om teoribaserte ambisjoner hvor barn skal lære å bli mer klimarobuste. Nye læreplaner skal sørge for at elever rustes til å mestre en ny krevende livssituasjon. De skal utvikle en dyptgående kunnskap om hvilke konsekvenser menneskers levesett har for natur og klima. Global trussel, etikk og teknologi er begreper som står sentralt (kilde: Utdanningsnytt.no / Sigve Ladstein, første lektor ved NLA Høgskolen, avd. for lærerutdanning/ sist oppdatert mai -23). Rent umiddelbart høres dette bra ut. Men det er interessant å se til internasjonale studier (kilde: forskning.no, sist oppdatert januar -22) som rapporterer om klimaangst blant unge, og som igjen kan medføre resignasjon, mistillit til myndigheter og psykiske lidelser. Dessuten er det en kjent sak at norsk skole gjennom flere tiår har vektlagt det teoribaserte og gjort klasserommet krevende for de som tenderer å like den kreative fagretningen ( kilde: Bergens Tidende, mars -24/ “Slik ble norsk skole ødelagt” ved Herner Sæverot og Glenn-Egil Torgersen, Professorer i pedagogikk). Noen spørsmål gjør seg gjeldende: Hvilke effekt vil en teoristyrt læring om klima ha i en allerede akademiskrettet skolehverdag hvor mange elever faller utenfor? Vil ikke gleden til naturen gjennom lek og håndverksbasert pedagogikk være fruktbart å få inn i tidlig læring, slik at elever på sikt kan ta etiske valg og være i stand til å møte jordklodens sårbarhet på en mer naturlig måte? Det vil være et paradoks om oppgraderte læreplaner med mål om klimaforbedring viser seg å være lite bærekraftige. Bør de estetiske- og praktiske fagene, som over lang tid har blitt nedtonet, endelig få større plass igjen? Vi er tross alt født kreative, men avlært leken gjennom norsk skole. Nei - vi må ikke sove!

Av: Trude Vaaga. Sosiolog og formidler. Prosjektet er et samarbeid med Bara Eiendom, Mellomrommet / Inger Bang Lunds vei 16.

KUNSTVERKET ER FOR SALG/ VELDEDIGHET: Verket selges med pris etter avtale. Format: 100x150 cm, olje på metall. Kontakt Trude, 980 16 296. Alt overskudd går uavkortet til innkjøp av tilpasset billedkunst i en utvalgt avdeling i Helse Bergen. Den som kjøper verket kan få det hjem etter gruppeutstillingen som arrangeres i Mellomrommet fredag 23. august. Følg arrangementet på Facebook for oppdateringer. Hjertelig velkommen!

DEN FARLIGE FRIHETEN

Veletablerte kunstnere har mulig andre premisser for samspill enn unge kunstnere? Hva er risikoen ved å «gi slipp» på egen strek, eller å dele den, og å søke noe ukjent sammen med et ungt kunstnertalent? Ingri Egeberg gjorde et dypt inntrykk da hun inngikk prosessen med MMA fighter og grafitti kunstner Marie Paulsen. Så gjorde også Paulsen et vågestykke ved å kaste seg åpent inn i denne utfordringen.

PÅ TVERS AV STILUTTRYKK OG ALDER: Hva skjer når to vidt forskjellige kunstnere må samarbeide på ett og samme lerret? I en verden av uro, både her hjemme og globalt, var det interessant å utforske verdibegrepet dialog og hvilke mekanismer ved dialog som fremmer vekst og nyskapning.

De har ulike premisser for å uttrykke seg og å forvalte sine respektive kunstnerskap på. Så hvordan utspilte samarbeidet seg mellom Marie Paulsen (v) og Ingri Egeberg (h)? Grafittikulturen lærte meg tidlig å gi slipp på egne kunstverk, forteller Paulsen og legger ikke skjul på sin takknemlighet overfor Egeberg og samarbeidet med henne. Så har også Egeberg uttalt at hun har fått dyp respekt for grafittitalentet og at samarbeidet har gitt henne lærdom både som menneske og som kunstner.

Vi inviterte Marie Paulsen (25) og Ingri Egeberg (73) til å samarbeide på et felles lerret i Mellomrommet, Kronstadparken. De kjente hverandre ikke fra før. Marie er graffitikunstner med sprayboksen som redskap og vegger som jobbflate. Ingri bruker pensel, blyant og akryl + olje på papir og lerret. Begge er åpne for impulser. Samspillet deres bar imidlertid preg av en solid bevissthet og vilje til å gi slipp på det vante og å være åpen for “omveier”.

“Å kompromisse har gitt oss noen utvidelser rent kunstnerisk, men også som mennesker” -Egeberg og Paulsen.

OMVEIER: Jeg liker å leke med tanken på at kunstnernes suksess i Mellomrommet denne sesongen er tuftet på eventyrer og forlegger Erling Kagges livsfilosofi og det tankesettet han deler i boken “Stillhet i støyhetens tid” (2016). Han peker på at man blir mindre frie mennesker av å bare velge enkle løsninger. I blant er det faktisk fornuftig å gjøre livet vanskeligere enn nødvendig, understreker han. Å observere samarbeidet mellom Egeberg og Paulsen ble angivelig et bevis på at vi ikke bare blir frie mennesker ved å velge omveier, men at man også etablerer et potensiale for vekst og innovasjon som ikke ellers ville ha funnet sted.

VÅGESTYKKE: Foregående, og særlig med tanke på den grunnleggende holdningen kunstnerne viste til samspillet, leder meg også inn på det tekstforfatter Erik Hillestad reflekterer i teksten til Sigvart Dagsland “ Den farligste friheten” (Kilde: Some/Sigvart Dagsland, instagram). Han mener at fri vilje hemmes noen ganger av folk, konformiteter eller egne tanker, og at vi på den måten misbruker en spennende frihet vi har fått tildelt. Vi er redd for å feile og å miste ansikt, eller å såre andre. Dermed gjør vi ikke det vågestykke vi bør gjøre, og som vi kan vinne på. Kunstnerduoen våget.

INNOVASJON: Det var fascinerende å oppleve samspillet mellom kunstnerne, både med tanke på hvordan de innrettet seg til hverandre og hvilke mekanismer for samarbeid som resulterte i nyskaping. Den anerkjente sosiologen, Rosabeth Moss Kanter, snakker om nettopp dette og skiller mellom integrativ og segmentalistisk holdning, hvorpå førstnevnte er det som fremmer innovasjon (nyskaping). Mens den integrative holdningen er helskapsorientert, søker å sette problemer inn i en større sammenheng og har samarbeid som metode, er den segmentalistiske måten å arbeide på splittende og oppstykket. Her evner man ikke å se problemer i kontekst, ei heller få flyt i et samarbeid (Kilde: Rosabeth Moss Kanter “On the Frontiers of Management”, 1997). Egeberg og Paulsen sitt arbeide hadde en soleklar integrativ karakter, hvor de jobbet i samme rom og med en felles flyt fra start til slutt.

Kunstnernes samspill minner også om det mine favoritt teoretikere, Argyris og Schön, kaller for læring på høyt nivå . De mener at dersom man ønsker å utvikle seg, der stabil vekst er et mål, må man stadig stille spørsmål ved rådende normer og verdier, og å innta ethvert samarbeid på reflekterende, dynamisk og eksperimentelt vis ( Kilde: C. Argyris og D.A. Schön, “Organizational learning”, 1978 + C. Argyris, “Bryt forsvarsrutinene”, 1990). Det handler om å lære å lære, forklarer de, og understreker at skal man lykkes med god utvikling vil det kreve tid og tålmodighet. Både Moss Kanter og Argyris og Schön refererer imidlertid til organisasjoner og skiller mellom god og dårlig lederevne. Jeg finner det likevel relevant å se teorien deres i sammenheng med denne samproduksjonen. Uavhengig av kultur og nivå er det snakk om vår latente innovasjonsevne og måten å etablere den på. Og sett i lys av et Norge med utfordringer- hvor dystre rapporter på menneskelidelser er et faktum - kan man spørre seg om ikke denne metodiske måten å agere på, som denne kunstnerprosessen har vist oss, ville være en fruktbar ledesnor for politikere og andre med endringsmakt. I et prestasjonssamfunn med raske skift - hvor knapphet på tid og behov for show off tenderer å regjere - kan det antagelig være fristende for maktinnehavere å hoppe bukk over prosessarbeid som både krever tid og en vilje til dypdykk under overflata. Vi har nok av eksempler på at mange av de utfordringer Norge står overfor i dag blir møtt med skadereduksjon, fremfor forebyggende og bærekraftige tiltak. Og man kan undre seg hvorfor. Ensomhet, psykiske lidelser, vold, kriminalitet og selvmord er blant våre største samfunnsutfordringer som gjennom dystre statistikker viser en stadig økende aktualitet.

PLUTSELIG VAR DE DER. BUD KOMMET, men ikke akseptert. Det er noe som heter våger du mer, vinner du mer. Å velge minste motstands vei er vel både kjedelig og resignerende? I dette tankesjiktet utspilte samarbeidet mellom Ingri Egeberg og Marie Paulsen seg. De var fast bestemt på å utforske rommet i mellom dem, og som de begge senset ville trigge dem til nyskaping. Verk: “Plutselig var de der”.

OPPSUMMERENDE REFLEKSJONER: Ingri Egeberg og Marie Paulsen har gjennom sitt kunstnersamarbeid vist hvordan en eksperimenterende og utforskende atferd bringer muligheter i det som umiddelbart kan virke begrensende. Egeberg beskriver prosessen slik: Vi arbeidet om hverandre mens vi hele tiden samarbeidet om hva, hvor og hvordan. De korrigerte seg selv og hverandre, testet ut nye strøk og metoder å arbeide med, reflekterte, eksperimenterte og grublet.

Så gjelder det kanskje å legge fra seg et nøyaktig tankesett om hvordan livet skal rigges? Og kanskje skal man la seg inspirere mer av det som er “uhøvla” (ufiltrert), og å se det vakre i begrensninger? Arkitekt Per Schelderup sier at når man er uperfekt er man fri til å tenke de genuine tankene. Det uperfekte i arkitektur speiler mennesker, for hvem er det som er perfekt? (Kilde: NRK/Arkitektens Hjem). Kunstner Kjell Erik Killi Olsen sier det slik: Det er så deilig å ikke være perfekt. Først da er man fri til å skape noe og å gjøre en forskjell (Kilde: NRK/Kunstnerliv).

Verk: “Stripen”. BUD KOMMET, men ikke akseptert.

Egeberg og Paulsen med pensel og sprayboks.

Verk: “Vi lærte å dele”. BUD KOMMET, men ikke akseptert. For informasjon om budgivning kontakt: Trude, 980 16 296. All inntekt går uavkortet til en avdeling ved Haukeland Universitetssjukehus, øremerket tilpasset utsmykning.

// Tolkning av Trude Vaaga, Sosiolog og formidler. I samarbeid med Bara Eiendom.

PROSJEKTETS BAKTEPPE: Mange av oss har nok det til felles at vi bekymrer oss over en verden i uro, både her hjemme og globalt. Og i et land med kloke hoder og et rikt mangfold stemmer skulle man tro at vår iboende evne til innovasjon og vekst kunne være mer synlig. Men repeterende rapporter om menneskelidelser forteller oss det motsatte.

Hvorfor er dette tilsynelatende enkle verktøyet dialog så vanvittig komplisert? Sammen med kunstnere ble verdibegrepet dialog utforsket. Dialog er i dette prosjektet definert som samtale mellom to eller flere personer (Wikipedia). Det har vært viktig søke å forstå hvilke vilkår ved dialog som bringer vekst, og hva som skiller god dialog fra dårlig dialog. Denne sesongen har vi derfor spurt: Hva skjer når to vidt forskjellige kunstnere må samarbeide om et lerret? Hvilke mekanismer fremmer den gode dialogen? Vi ser kunstens rolle som viktig i offentlig ordskifte. Gjennom kunst undrer vi oss mer - det er en unik kilde til vekst.

KUNSTNER AMBASSADØREN

Hun maler abstrakt og ekspresjonistisk kunst, inspirert av naturen. Du vil ofte se enten trær eller blomster i maleriene hennes, og du er ikke fjern om tanken om de klassiske mestrene som Van Gogh, Munch eller Monet slår deg. Penselstrøk, farger og måten å arbeide med naturen på er så påfallende likt disse klassikerne, og hun er tydelig inspirert av dem.

Maria Kolden, 24 år fra Bergen, begynte å male for gøy i 2020. Nå selger hun maleriene sine og ønsker å leve av kunst fremover.

 Hun elsker å male og er ikke så opptatt av hvor mange som ser hennes malerier, men hun finner det utrolig interessant med betraktere som tolker bildene hennes og at hun kan se andres livsfortellinger gjennom sin egen kunst. Mennesker ser livet ulikt, og det er så fint å få nye perspektiver på det man skaper, forteller Maria.

Har du lyst til å være med og male med Maria i Mellomrommet kan du kontakte henne direkte: @mariakolden.art / Mellomrommet holder til i Inger Bang Lunds Vei 16 og har åpent hver torsdag kl 18-20 for ungdommer som ønsker å prøve den kreative verden. I samarbeid med Bara Eiendom og Tegne.no stiller vi med gratis materiell. Og så er det kaffe/te og kakao på huset!

Maria Kolden er en av kunstnerprofilene i Mellomrommet 2024, og har i samspill med Johan Pham laget kunst for vår store årsutstilling som går av stabelen 23. august (knyttet til prosjektet “To kunstnere - et lerret”). Så er hun også en av våre ambassadører for ungdommer som ønsker å komme innom og male på torsdagene.

Hva tenker du er fint med kunstnerhallen Mellomrommet i Kronstadparken?

Å kunne ha samtaler med andre mennesker som er interessert i kunst, å ha et fellesskap i det. Jeg er veldig åpen for det å dele kunnskap og å lære. Få tips og inspirasjon er viktig for meg.

Hvorfor lager du kunst, har du noen visjoner?

Jeg elsker å bidra med noe, og jeg liker å skape noe nytt. Helt uavhengig av hvor mange som ser det. Samtidig er det utrolig fint å høre andres betraktere om min kunst. Det er som om jeg får andres fortellinger inn i min kunst. Folk har ulike oppfatninger, det er interessant å ta med alle disse inntrykkene og blikkene.

Har du lyst til å male med Maria, ta gjerne kontakt med henne direkte på instagram: @mariakolden.art

//Trude Vaaga, kunstsosiolog og formidler, Bara Eiendom

Tekst og foto: Trude Vaaga