intervju

January 05, 2022 by Trude Vaaga in Temautstilling / Kreft

F A K T A
:
Lotta Våde, gründer, sykepleier og daglig leder i Kreftkompasset.

Har jobbet 30 år i kreftomsorgen, hvorav 22 på Radiumhospitalet i Oslo. Har også jobbet flere år i pasientforeningen Sarkomer og halvannet år på den private Kreftklinikken AS.

Dette intervjuet er en del av flere portretter som er laget for å promotere kunst om kreft og mental helse.

___

A V : Trude Vaaga

Før var standarden at man døde av kreft. I dag er målet at man skal overleve kreft. Men å ha kontroll på livet etter endt kreftbehandling er en sannhet med modifikasjoner, og for noen er det en ren illusjon. I øvelsen på å være sin egen bauta er veien kronglete. For hva om kreften kommer tilbake? Og passer man godt nok på seg selv? Vil et tilbakefall oppdages i tide?

Det sies at vi står ved et vendepunkt i forståelsen av- og håndteringen av kreft. Men veien er enda lang når det kommer til mental oppfølging og ettervern. Det mener daglig leder i Kreftkompasset, Lotta Våde. Les intervju med henne under.

K R E F T K O M P A S S E T

Kreftkompasset ble startet av Lotta Våde og Ida Marie Nilsen.

Bakgrunnen var at de syntes oppfølgingen etter endt kreftbehandling ikke var (er) god nok. Fra 2018 - 1. juli 2021 ble Kreftkompasset drevet ved siden av deres ordinære jobber, men etter det har Lotta vært ansatt 100 %. Etter å ha deltatt i Kreftkompassets mentorskapsprogram kom også Vibeke Borchgrevink inn i Kreftkompasset, hun var på det tidspunktet ufør etter kreft.

Nå er hun ansatt 20 %.

Kreftkompasset: www.kreftkompasset.no

Ny bok ved Lotta Våde, les HER.

Hva jobber du med i Kreftkompasset?
Jeg har et bredt spekter av arbeidsoppgaver i Kreftkompasset. Foredrag, mentorskapsprogram, podcast, blogg, sosiale medier og konsultasjoner er noe av det som opptar tiden min.

Nylig gav jeg også ut boken «Hver dag teller – livet etter kreft».

Hva er et mentorprogram hos dere?
I vårt mentorprogram arbeider vi med kreftoverlevere som opplever utfordringer etter avsluttet behandling. De får tilbud om en mentor fra en privat bedrift i ett år.

Hva tenker du om tiden etter behandling for kreftoverlevere?
Min erfaring er at mange personer som er behandlet for kreft er lite forberedt på tiden etter behandling. Og det er ikke uvanlig å oppleve denne tiden som mer utfordrende enn selve behandlingen. Mange føler seg alene med sine utfordringer og vet ikke hvor de skal henvende seg for å få hjelp. Det finnes en del rehabilitering man kan søke på. Men noen opplever at lærdom borte er vanskelig å ta med inn i hverdagen hjemme. Mange leter rett og slett etter livsgnisten.

Kombinert med frykt for tilbakefall og utfordringer med å komme tilbake i jobb, orke å være sosial og være fysisk aktiv, så blir dette for mange en tøff hverdag. Og i tillegg føler de at de burde være takknemlig for å ha overlevd. Det sier seg selv at dette er utfordrende.

Hva må til for å sikre en bedre tid etter behandling tror du?
Personer som er ferdigbehandlet for kreft trenger å få god informasjon om tiden etter behandlingen, både muntlig og skriftlig. De trenger en plan og de må vite hvem de skal henvende seg til hvis de opplever at de ikke mestrer hverdagen. Det er ikke nok med 15 minutters konsultasjon på poliklinikken hver 3.e måned.

Kunstutstillingen «VI SOM IKKE DØDE», Grieghallen 17.- 27. februar. Utstillingen er utsatt på ubestemt tid.

Et knippe fotografier er håndplukket til kunstutstillingen som nå er tilgjengelig digitalt. Alle verk er et resultat av samarbeidet mellom fotograf Francisco Munoz og redaktør i Tendens Trude Vaaga. Hilde Mork kuraterer utstillingen. Visjonen er å skape en større innsikt i kreft fra et pasientståsted og vektlegger i særlig grad verdien av mental helsehjelp.

Hvert verk i utstillingen er basert på virkelige historier og de er alle anonymiserte.

Gir penger til forskning : Ny innsikt om kreft er et stadig tilbakevendende behov. Det finnes ikke en fullgod løsning på kreft før den kan kureres. Alt overskudd fra salg av kunst vil gå til Kreftforeningens arbeid for ny innsikt gjennom forskning. Les mer om kreftforeningen: kreftforeningen.no

PRISVINNEREN

December 13, 2021 by Trude Vaaga in Temautstilling / Kreft

F A K T A
:
Bjørn Tore Gjertsen, alder 55 år, utdannet lege i Bergen i 1992, doktorgrad i 1995. Professor ved Universitetet i Bergen, Overlege ved Seksjon for Blodsjukdommer, Medisinsk klinikk, Haukeland universitetssykehus. Forskningssjef ved Haukeland universitetssykehus.

Mottok Kong Olav V Kreftforskningpris for 2021, en årlig pris som er opprettet av Kreftforeningen og som utdeles av

Kreftforeningens øverste beskytter, Hans Majestet Kong Harald.

Gjertsen mottok prisen for sitt arbeid på aggressiv blodkreft, og forskningen på «hvordan intracellulær signalering i kreftceller kan benyttes for å gi sikrere diagnoser og utnyttes i klinisk sammenheng».

___

Dette intervjuet er en del av flere portretter som er laget for å promotere kunst om kreft og mental helse.

A V : Trude Vaaga
F O T O : Tove Lise Mossestad

Som forsker arbeider man sakte og oppdagende. Utholdenhet er grunnpilaren i forsker Bjørn Tore Gjertsens banebrytende funn. Men vi skal også se til grunnforskningen og stadig styrke den, forteller han.

B A K G R U N N

Bjørn Tore Gjertsen mottok i 2021 Kong Olav V Kreftforskningspris, som er den

største norske annerkjennelse for kreftforskning i Norge. En anerkjennelse som både motiverer og forplikter.

Norske pasienter er utålmodige, men i all banebrytende kunnskap er det dessverre utholdenhet som er grunnpilaren. At vi er på god vei når det kommer til forskning og kliniske studier er en gladnyhet, tross alt. Vi tok en hyggelig prat med forskeren som åpent deler tanker om kreft og fremtidens utsikter for fremskritt. Noen skråblikk når det kommer til Norges måte å håndtere nye medisiner på serveres også. Et brennaktuelt tema som berører alt for mange norske pasienter. Covid-19 har forøvrig gitt han noen ideer om prissetting av medisiner.

P R I S

KONG OLAV V KREFTFORSKNINGSPRIS Når Kreftforeningen skal finne en prisvinner vektlegger de i hvilken grad kreftpasienter har hatt eller vil få nytte av forskningen. Hvorvidt kandidaten forventes å være aktiv med forskning i årene fremover, om forskeren har oppnådd internasjonal anerkjennelse for forskningen, og om forskeren har bidratt til å bygge opp og styrke norske forskningsmiljøer.

Hvorfor ble du kreftforsker?
Jeg begynte å studere medisin i 1986 fordi jeg ville prøve meg på forskning og kanskje en doktorgrad. Jeg ble rekruttert inn i forskningsgruppen til professor Stein-Ove Døskeland samme høst som jeg startet å studere. Døskeland hadde nettopp kommet tilbake fra forskningsopphold i USA og hadde mange spennende ideer og metoder. Hans fokus var beskjedformidling inne i celler gjennom en prosess som kalles «protein fosforylering». Det er kanskje det viktigste kontroll-systemet inne i kreftceller. Vi studerte hvordan beskjedformidling regulerte cellevekst og celledød. Vi beskrev hvordan celledød kan reguleres i kreftceller, noe som danner grunnlaget for viktige deler av dagens kreftbehandling.

Hvordan definerer du kreft?
Jeg vil bruke Verdens helseorganisasjon sin definisjon av kreft. Kreft er unormale celler som vokser ukontrollert, og hvor cellene går utover sine vanlige begrensninger og invaderer ulike deler av kroppen og/eller sprer seg til andre organ.

Hva er nerven i god forskning slik du ser det?
God forskning er for meg nye oppdagelser av hvordan naturen virker, og hvordan denne grunnleggende kunnskapen kan brukes til å forklare sykdomsprosesser og å utvikle ny diagnostikk og behandling.

Du mottok nylig forskerprisen, hva tenker du om det?
Det var en stor ære å motta Kong Olav Vs kreftforskningspris for 2021. Det er den største norske annerkjennelse for kreftforskning i Norge. For meg både motiverer og forplikter prisen til videre arbeid. Jeg håper prisen også kan være til inspirasjon for unge forskere og ungdom som ønsker å utdanne seg innenfor medisin og biologi. Og jeg tror en del pasienter setter pris på at deres sykdom løftes frem gjennom denne oppmerksomheten.

Hva må til for å stadig etablere banebrytende kunnskap om kreft?
Vi trenger grunnforskning på høyt nivå, og så mulighet og utholdenhet til å utvikle banebrytende funn frem til bruk for å hjelpe pasientene våre. For å gi våre innbyggere den beste behandlingen må vi delta i forskning og kliniske studier. Dette arbeidet er på god vei. Men som det avanserte og velstående samfunnet vi liker å se oss som, bør vi samtidig styrke grunnforskningen.

Hva vil du si til de som rammes av kreft?
Kreft er en del av det å være menneske – omtrent en tredjedel av oss vil rammes av kreft i løpet av livet. Kreft er mange ulike sykdommer, og det er viktig å få god og grundig informasjon om kreftsykdommen. De fleste vil overleve kreft eller kunne leve med en sykdom som er under kontroll. Ny medisin og nye behandlingsmåter har bedret behandlingene betydelig de siste 10 årene. Det fleste vil få mange gode år etter at en kreftsykdom er oppdaget.

Hva tenker du om Norges muskler når det gjelder å godkjenne nye medisiner?
Norge er et lite land, og trenger allierte for å kunne møte utfordringene med alle de nye gode medisinene som kommer. Vi har i mange år opplevd at ny behandling ikke har gitt så store gevinster, og denne oppfatningen henger igjen. Men dette har endret seg de siste årene. En rekke nye medisiner er meget effektive, og en rekke nye medisiner har fått godkjenning til markedsføring. Dette er ytterligere komplisert av at vi må ha avansert diagnostikk, gjerne gen analyser av kreftsvulst eller avanserte vevsprøver, for å kunne bestemme hvilke pasienter som trolig har respons på behandlingen.

Samtidig er den økonomiske rammen som sykehusene har begrenset. Og problemstillingen med kostbare medisiner er dramatisk endret på noen år, nettopp fordi vi har en kombinasjon av god effekt og høy pris. På grunn av at prisen er høy har helseforetakene bremset muligheten til å bruke medisinen.

Bør beslutningsforum utfordres?
Jeg ser på Beslutningsforum som et slikt system som skal beskytte oss mot så store utgifter at sykehusøkonomien ødelegges. Det som undergraver min tiltro til systemet er at man har innført en metodevurdering, Nye Metoder, som utføres etter at medisinen er godkjent for markedsføring av europeiske og norske legemiddelmyndigheter. Den faglige vurderingen vil ikke holde det nivået som er lagt ned av legemiddelmyndighetene internasjonalt. Dermed blir Beslutningsforum en forsinkelsesmekanisme som egentlig kun har som funksjon å senke prisene i innkjøp for sykehusene.

Mange kreftpasienter blir forvirret av dette med prising av medisiner og hvor hen skoen egentlig trykker når det kommer til godkjenning av livsviktig behandling. Hva tenker du her?

Jeg synes man må godta internasjonale vurderinger av effekt, og så være åpen om at vi ikke har råd til all tilgjengelig behandling. Så får vi åpent diskutere hva vi har råd tid. I systemet med Nye metoder og Beslutningsforum er det også hemmelighold av priser. Jeg tror ikke det er bra med hemmelighold. Vi bør alliere oss med andre land å lage et godt system som gir innføring av effektiv og god behandling.

Kan vi lære noe av Covid-19, internasjonalt samarbeid og vaksinetilgang?
Kanskje erfaringene med COVID-19 og vaksinetilgang kan lære oss hvordan annen dyr medisin skal håndteres i fremtiden. De store internasjonale selskapene som utvikler nye medisiner må trolig møtes av internasjonale sammenslutninger av land for å kunne få en hensiktsmessig prissetting.

Kunstutstillingen «VI SOM IKKE DØDE», Grieghallen 17.- 27. februar. Utstillingen er utsatt på ubestemt tid.

Visjonen er å skape en større innsikt i kreft fra et pasientståsted.

Hvert verk i utstillingen er basert på virkelige historier og de er alle anonymiserte.

Elisabeth

December 09, 2021 by Trude Vaaga in Temautstilling / Kreft

F A K T A
:
Elisabeth Thomassen, 41 år, bachelor i markedsføring/grafisk design, bachelor i rettsvitenskap. Juridisk rådgiver i Bane Nor.

Metastatisk brystkreft med spredning til lever 2019, aldri hatt kreft før. Her2 + ER+ og PR+

Status: uhelbredelig kreft. Under palleativ behandling.

___

Dette intervjuet er en del av flere portretter som er laget for å promotere kunst om kreft og mental helse.

A V : Trude Vaaga
F O T O : Tove Lise Mossestad

VIL DU STØTTE ELISABETH?

Elisabeth har andre muligheter i utlandet enn det Norge kan tilby, men det har en stor økonomisk kostnad. Du kan støtte henne via Spleis eller vipps:

https://www.spleis.no/project/180742

Vipps: 97 00 00 80

Hun gikk til legen i 2018 med en klump i brystet og fikk beskjed om at hun var for ung til å få brystkreft. Men Elisabeth Thomassen hadde brystkreft. I april 2019 fikk hun nemlig påvist metastatisk brystkreft med spredning til lever.

Forskning har sørget for at kreft har gått fra å være ensbetydende med død til at den kan kureres. I dag overlever 3 av 4 nordmenn kreft, men bak statistikken skjuler det seg store forskjeller (kilde: kreftforeningen.no)

Fremdeles finnes kreftformer som svært få overlever, og noen kreftformer lar seg ikke kurere av verken cellegift eller stråling. Persontilpasset behandling må vektlegges enda mer.

Forskning er derfor stadig viktig for å komme nærmere en forståelse av den komplekse gåten. Så skal styringsmakter også ha endringsvilje i dette med medisintilførsel og godkjenning av nye medisiner. Ser vi på Elisabeth sitt eksempel er det fint om Norge kan få opp farten.

Hvordan vil du beskrive det å få kreft?
Jeg gikk frisk inn på sykehuset i april 2019 og kom ut som en annen. Det føles som en del av meg ligger igjen på gulvet der inne. Den jeg var.

Den dagen jeg fikk beskjeden om at de aldri kunne gjøre meg frisk gikk livet i stykker. Fremtiden min var plutselig borte. Jeg stod igjen uten noen ting. Venninnen min og jeg stod i den hvite sykehusgangen og holdt hverandre oppe mens alle hastet hjem fra jobb.

Det var som om jeg stoppet og ble fast mens verden spant videre uten meg. Det tok tid å forstå at jeg kunne kjøpe en ny stekepanne, at den ville bli brukt. Jeg er fortsatt ikke begeistret for ting med livstidsgaranti og utløpsdato som er mer enn tre måneder unna, det gjør vondt å tenke på alt jeg skal miste. Jeg fant heldigvis ut at livet varer helt til døden.

Nå er livet i syklus med sykehuset, og de utallige avtalene der. Kurer hver tredje uke, blodprøver, samtaler, legetimer osv. Jeg forsøker å leve livet tre små måneder av gangen, mellom kontrollene. Jeg glemmer at jeg har kreft hver dag, og kjenner fortsatt at det er sårt når jeg kommer på det.

Kreft er det verste ordet jeg har hørt i hele mitt liv, jeg er også konstant redd for at den ikke lenger skal være stabil og jeg skal være ett steg nærmere døden. Jeg har fått en angst som aldri slipper taket. Likevel velger jeg å leve livet, i sommer gikk jeg Norge på tvers, jeg tenkte ikke på kreft i 8 dager. Da var det en fot foran den andre, 130 km gjennom myren, over fjell og vidder. Det var ett forferdelig vær og sekken var alt for tung, men jeg elsket å kjenne at jeg var i live.

Kreft er nærmest blitt en folkesykdom. Men synes du at folk flest vet for lite om denne sykdommen?
Jeg visste veldig lite om kreft selv. Jeg visste det var det skumleste ordet jeg hadde hørt. Jeg hadde selvfølgelig hørt om forskjellige typer kreft, men aldri tenkt at det kunne ramme meg. Nå vet jeg at kreft ikke diskriminerer på alder, den bryr seg ikke om hvem du er eller om du har trent og spist sunt hele ditt liv. Den kommer fra dine egne celler, den er din verste fiende.

Har du tanker om mental helse og kreft? Får du god nok hjelp?
Legen sa jeg skulle dø og sendte meg ut i korridoren, jeg var ikke forberedt på at jeg kunne dø, de hadde vært så positive hele tiden. Jeg skulle ønske det stod noen der den dagen, som kunne hjulpet meg å ta beskjeden som kom. Dempet fallet mitt og passet på at jeg ble lappet litt sammen igjen før jeg gikk ut i verden uten en fremtid. Jeg tenkte på å ta mitt eget liv, jeg orket ikke tanken på å dø sakte.

Jeg lever i en lang sorg, det er ikke lett å balansere på kanten av livet. Det burde absolutt vært fokus på det mentale og kreft. Vi mister oss selv, du er fortsatt deg, men ikke den samme. Jeg lever ikke i virkeligheten der jeg har kreft og er syk. Jeg lever oppe på de store viddene, med mose og stein under føttene og vinden i håret. Mental helse burde vært en del av pakkeforløpet.

Har du tanker om fremtidens forskning?
Det var denne fremtiden da, den som forsvant. Jeg ønsker meg en fremtid. Jeg skulle ønske jeg ble behandlet som en 41 år gammel kvinne med en lang fremtid. Jeg håper Norge skal slutte å putte meg i samme bås som pasienter som er 30- 40 år eldre enn meg. Jeg skulle ønske de kunne gi meg behandling som hadde gitt meg 30 år til. Når de fant spredningen så gav de meg opp. Ingen operasjon, ingen forsøk på å gjøre tiltak som kunne forlenget livet mitt ytterligere. Siden brystkreftpasienter med spredning normalt er mye eldre så er verdien av ett liv satt lavt. Det er ett spørsmål om kost nytte. Selv om jeg kunne levd lenge og gitt tilbake til staten så hører jeg til en pasientgruppen som ikke får behandling som skal holde oss i livet lenge.

Jeg skulle ønske de hadde gitt oss en sjanse, både via forskning og mer persontilpasset behandling. Det er mange av oss som er for unge til å dø.

Norge er ett av de treigeste landene i Europa til å godkjenne ny medisin, det tar for lang tid. Det må bli bedre fordi vi dør mens vi venter.

Kunstutstillingen «VI SOM IKKE DØDE», Grieghallen 17.- 27. februar. Utstillingen er utsatt på ubestemt tid.

Intervjuet over er ikke knyttet til bildene som vi har produsert og som selges til inntekt for kreftforeningens forskningsarbeid, men ment som en helhetlig promotering av kreftsaken.

Visjonen med intervjuene er å skape en større innsikt i kreft fra et pasientståsted. Utstillingen vektlegger særlig kreft og mental helse.

HJELPEREN

December 08, 2021 by Trude Vaaga in Temautstilling / Kreft

Kreftforeningen står på barrikadene hver dag for å fremme forskning og individtilpasset behandling. Vi har tatt en prat med en av landets fremste spesialrådgivere, Else Støring.

HVEM

Else Støring, kreftsykepleier, har jobbet 8 år ved St.Olav og 17 år på Radiumhospitalet (med kreftpasienter). Ansatt i Kreftforeningen siden 2005. Har vært leder for Kreftlinjen i 7 år og jobber nå som spesialrådgiver innen kreft.

Dette intervjuet er en del av en serie med flere portretter som er laget for å promotere kunst om kreft og mental helse.

A V : Trude Vaaga
F O T O : Birgitte Heneide

Kjennskap til kreft gir økt sannsynlighet for tidlig oppdagelse, som igjen legger til rette for bedre prognoser og behandlingsprosesser. Kreftforeningen gjør store fremskritt for kreftsaken. I tillegg til å fremme forskning og individtilpasset behandling, jobber de aktivt for at mental helse ivaretas på beste måte for den som rammes. Vi har tatt en prat med en av landets fremste spesialrådgivere innen kreft, Else Støring.

Les om Kreftforeningen her.

Hva er de største utfordringene rundt den komplekse kreftgåten?
Når det gjelder behandling, så er utfordringen å forstå kreftgåten. De siste årene har kreftforskere fra hele verden kommet store steg videre, men fremdeles er det mange kreftpasienter som ikke får god nok behandling. At pasientene får en skreddersydd behandling der vi vet at den virker og at den ikke gir for store senskader er essensielt.

Så er det en annen utfordring å klare å ta vare på hele mennesket som har og har hatt kreft. Både under behandling og etterpå. At pasienten er trygg under behandling er viktig for hvordan livet blir i ettertid – uavhengig av om pasienten er blitt kreftfri eller om livet skal leves videre med kreft. Livet vil aldri bli det samme etter å ha fått en kreftdiagnose.

Hvilke tanker gjør du deg om de unge som rammes av kreft?
Mennesker i denne aldersgruppen er i en sårbar fase av livet. De skal bli selvstendige voksenpersoner, skape sitt eget hjem og stifte familie, ta utdannelse og etablere seg i yrkeslivet. Å få kreft på toppen av disse utfordringene er ekstra tøft. Mange unge som har gjennomført kreftbehandling kan også få senskader som gjør at deres kapasitet og evne til å gjennomføre de målene de har satt seg blir redusert. Rehabilitering etter gjennomført kreftbehandling er viktig, og vil for mange være avgjørende i forhold til hvordan de klarer å takle livet videre.

Å få kreft i ung alder vil også føles som en trussel på livet. Skal jeg dø? Døden er ofte fjernt for mange i den yngre aldersgruppen og mange trenger hjelp til å håndtere denne trusselen. Å få hjelp til å mestre livet etter kreft er veldig viktig, spesielt for unge mennesker.

Hva er det viktigste pasienter trenger i et behandlingsforløp slik dere ser det?
De trenger mest mulig persontilpasset behandling slik at de kan bli kreftfrie og samtidig få en behandling som reduserer risikoen for senskader. I dette ligger det også en god behandling av hele mennesket som har kreft og de pårørende. De trenger også en forutsigbarhet som minimerer unødig engstelse for hva som skal skje og også at de har en lege som kjenner historien og som pasienten føler seg trygg på. Det er utfordringer på alle disse områdene som vi i Kreftforeningen jobber med.

Hva tenker du om kreft og mental helse?
Kreftbehandling handler mye om kurering, men det handler også veldig mye om hvilken livskvalitet pasienten får etter behandling. Hvis ikke pasienten blir godt ivaretatt i forhold til sin mentale helse, så er det mange som får unødig vonde dager etter at de er ferdig behandlet. At pasienten har en kontaktperson under forløpet kan være av stor betydning. Det kan være legen, men sykepleiere kan også være til god hjelp her. I noen tilfeller kan det være at pasienten trenger psykolog, men i de fleste tilfeller er lege eller sykepleier tilstrekkelig.

Hva tenker du om individtilpasset behandling?
Det er viktig. At en klarer å finne den behandling som kan ha effekt og at pasienten slipper å få behandling som ikke har effekt, men bare bivirkninger. Målet med persontilpasset behandling er begge deler.

Kunstutstillingen «VI SOM IKKE DØDE», Grieghallen 17.- 27. februar : Utstillingen er utsatt på ubestemt tid.

Alle verk er et resultat av samarbeidet mellom fotograf Francisco Munoz og redaktør i Tendens Trude Vaaga. Hilde Mork kuraterer utstillingen. Utstillingen finnes digitalt og alt overskudd vies forskning/Kreftforeningen.

Visjonen er å skape en større innsikt i kreft fra et pasientståsted.

Teater

December 08, 2021 by Trude Vaaga in Kunst

M I N K E N N E T H
:
«Min Kenneth» er ei klok og varm forteljing om Bømlo sin store komponist. Skodespelar Sigurd Sele rakk ikkje heilt å bli kjend med Kenneth Sivertsen. Nå står han på scenen for å hylle den musikalske storebroren han aldri fekk, men som i staden glei vekk i sjukdom og rus.

Sigurd Sele spelar på alt. Her er alvor og humor på ei og same tid. Me får servert eit spenn av tonar og kjensler. Det gjer vondt å høyre lyden frå plata ”Blod og bensin” og desto meir vakkert at det heile avsluttast med dei mjuke tonane i songen Draumespor.

___

A V : Trude Vaaga
F O T O : Thor Brødreskift

K V A
:
Teaterkonsert om Kenneth Sivertsen. Med Sigurd Sele og band. Av Sigurd Sele og Aslak Moe.

S C E N E
:
Logen, Bergen sentrum. Varigheit: ca 1 time og 20 min.

K V E N
:
Sigurd Sele, 45 år, autodidakt. Har stått på scenen sidan han var seks år gamal. Født og oppvokst på Bømlo. Aktuell med «Min Kenneth» på Det Vestnorske Teater. Skal også medverka i «Heim 4» som har premiere på nyåret.

Kenneth Sivertsen er det største som har skjedd på Bømlo sidan Olav Trygvasson kristna oss! Det seier Sigurd Sele i framsyninga «Min Kenneth». Me tok ein prat med skodespelaren.

Ditt forhold til Kenneth?
Kenneth var femten år eldre enn meg. Ei ledestjerne som har fulgt meg heile livet og som er ein direkte årsak til at eg i dag er musikar og skodespelar

Kva er visjonen med førestillinga «Min Kenneth»?
Det ligg jo eit ynskje om å heidre Kenneth og musikken hans. Løfte det han skapte fram og prøve å vise at han var så mykje meir enn skandalene og avisforsidene som dei fleste hugsar han frå. Det ligg og eit ynskje om å fortelje noko om rus, avhengighet og val ein tek i livet sitt. Korleis ein brukar folk rundt seg og korleis ein kan øydelegga relasjonar.
Kenneth var komponist og klovn på same tid.

Kva tenkjer du om nettopp det?
Det er jo det eg prøver å bøta litt på med denne forestillinga, løfte fram musikken hans. For den fortener å leva vidare, men då må den brukast og oppdagast av nye generasjonar.

Kan vi kalla Kenneth ein komponist, og kva særprega han?
Kenneth var sjangeroverskridande. Han hadde jo ingen formell musikalsk utdanning. Hans skulering begrensa seg til to år ved musikklina på Voss Folkehøgskule. Dette gav han jo eit heilt unikt utgongspunkt som komponist. Han var ikkje hemma av formspråk og reglar som fins særskild i den klassiske musikken.

Han var ekstremt utålmodig og sprang frå prosjekt til prosjekt. Det var både ein styrke og ein svakhet. For det var veldig vanskeleg for publikum å få «tak» på artisten Kenneth. Så snart han hadde laga ei jazzplate, så gav han ut eksperimentell kammermusikk, og fulgte deretter opp med ei pop-plate, og vidare ein tur innom jazz igjen, for så å gi ut ei plate med bedehusmusikk.

Dette var sjølvsagt vanskeleg for folk å forholda seg til.

Kva tenkjer du om denne musikalske arva?
Den enorme katalogen han etterlot seg er så vakker og står seg voldsomt godt. Plata «Spør vinden» innheld til dømes berre klassiske komposisjonar for klassisk gitar i spansk tradisjon. Desse skreiv han som syttenåring på Voss Folkehøgskule. Når ein lyttar til den plata og dei enormt komplekse komposisjonane så er det smått utruleg at de kjem frå handa til ein så ung gut. Hadde han levd i dag så hadde han fått ein heilt anna status som komponist og hadde nok blitt kalla Noregs Mozart.

LIVSGÅTEN

June 28, 2021 by Trude Vaaga in Interiør & design

Man trenger ikke være fremtidsforsker for å kunne si at gode, sosiale møter er det vi trenger etter en lang tid i pandemi. Ting er i emning, samfunnet er i ferd med å gjenåpnes for fullt. Endelig kan alt bli som før. Men er det noe pandemien har lært oss, og som jeg håper vi tar med oss videre, er det verdien av å roe ned og å verdsette de spontane øyeblikkene. Mer under bildet.

En av mine favoritt billedkunstnere, Kenneth Blom, sier det slik: “Hemmeligheten både i livsgåten og i billedflaten ligger i det enkle” (Kilde: Kunstnerliv). Takk for påminnelsen!

Jeg husker så godt somrene slik de var før: Smak av salt sjø, lukten av gassbluss på hytteturer når egg skulle kokes til frokost, friheten i bare føtter på vei til stranden og omsorgen i hjemmelaget saft på flaske. La oss lage slike somre også nå.!

De siste årene har trendrapporter vist at vi er på vei bort fra bruk og kast mentaliteten. Vi er blitt gode på å investere i det som varer, både fordi vi vil ha mer stabilitet i tilværelsen, men også fordi vi er blitt mer bevisste jordklodens klimautfordringer. Og kanskje har pandemien fordret flere til å søke mer av det som appellerer til menneskesinnet?

Så ved inngangen til en velfortjent gjenåpning etter pandemi og isolasjon, gled deg også over det nøysomme. For nerven i livsgåten ligger jo i det.

-Trude, redaktør i Tendens, sommer 2021.