VISUELL JAKT

Trender kommer og går, og stadig finnes det fristelser der ute. En blind trendforelskelse kan lett bringer oss inn i en evig jakt på det “perfekte”, en visuell strøkenhet som selvsagt ikke finnes. Siden etableringsåret til Tendens i 2013 har vi stadig forsøkt å påvirke våre lesere til innredning som gir varighet. Nå ser vi at dette er tendenser som flere er bevisst på.

Som sosiolog er jeg nok over gjennomsnittet opptatt av hvordan ytre strukturer påvirker oss som enkeltindivid.  Professor i sosialmedisin, Per Fuggeli, gav oss noen tankevekkere når han uttrykte at vi nordmenn til stadighet søker et liv fylt med lykke, glede, utfordringer og spenning. I jakten glemmer vi dimensjoner som nederlag, tap, sorg eller tomhet, sa han. Jeg tror at Fuggelis utspill også kan speile litt av det som skjer når vi skal innrede våre hjem. For med alle inspirasjonskanaler som finnes, Tendens inkludert, kan man lett havne i en evig jakt på noe som aldri blir godt nok. Midt oppi alt glemmer vi kanskje oss selv og den personlige nerven som burde være hjemmets absolutte midtpunkt.  For hvorfor skal man investere og investere i boligen hvis man glemmer å bo?

Positive tendenser! Selv om jeg tror alt for mange fremdeles lar seg forblinde av glansfulle interiørbilder, ser vi også en positiv dreining mot forbrukers behov til å innrede personlig og langsiktig. Vi investerer i møbler og objekter med kvalitet og som dermed kan gå i arv. Vi ønsker å vite noe om produktets historie og hvem designeren er. Disse tendensene må vi underbygge, og gleder oss over å gjøre det i våre ulike mediekanaler.

Et hjem må være et hjem, og selvsagt ikke en utstilling. Vi heier på et hjem i bevegelse med menneskene som bor der. Den personlige gløden og gleden ved det “å bo” må ivaretas gjennom en innredning som speiler hvem vi er.

Det er ingenting som er korrekt. Heldigvis.

Trude Vaaga , redaktør i Tendens

PÅ TIDE MED AVKRIMINALISERING

Med rusreform og foreslått avkriminalisering uten bruk av straff har vi en historisk mulighet til å legge bak oss det mørke kapittelet som er norsk ruspolitikk i moderne historie. Det sier styreleder i Normal Norge, Andre Nilsen, som i tillegg til å være politisk engasjert, også har en sterk personlig historie. Les intervju med Nilsen under bildet.

Styreleder i Normal Norge, Andre Nilsen, deltok under Tendens utstillingen “Straff skader”.

Hva engasjerer deg mest med rusreformen?

Det som engasjerer meg mest med rusreformen er at den er en viktig mulighet til å endre kursen bort fra straffesporet i ruspolitikken. Det åpner for å behandle brukere som verdige individer. Rusreformen er et lite, men viktig steg i riktig retning, bort fra straff og stigmatisering. Reformen skaper rom for omsorg og ikke minst respekt for brukere av ulovlige rusmidler sine menneskerettigheter.

 Hva tenker du om at rusreformen sensommeren 2021 ble frontet gjennom en kunstutstilling i Grieghallen?

«Straff skader» er en sterk og effektiv måte å kommunisere konsekvensene av straffepolitikk på. Jeg er stolt av å få bidra til dette prosjektet. Bilder og kunst, generelt, kan fortelle en historie på en helt annen måte enn hva man vanligvis ser i f.eks politikken. På en måte som treffer oss rett i hjertet. Det føler jeg virkelig disse bildene gjør. Historiene bak bildene er fortalt mange ganger tidligere, men nå har de fått nytt liv og ny form gjennom disse bildene. At utstillingen fant sted i Grieghallen synes jeg var treffende. Det er sentralt geografisk og ikke minst er Grieghallen en stolt institusjon for kultur, og rusreformen handler også mye om kultur, mener jeg. Om å endre den måten vi tenker på og hvilke historier vi forteller oss selv og hverandre i hverdagen. Kunst og kultur spiller en viktig rolle i å bryte stigma og fordommer.

Tanker om ungdommer streben etter å passe inn i dagens samfunn?

Det er menneskelig å søke etter å passe inn et sted. Behov for aksept og tilhørighet er viktig for oss alle. I dagens samfunn er nok også søken etter status og anerkjennelse et større fokus for mange unge enn før. Med dette kommer det naturligvis en følelse av mer press for å prestere. En viktig motivasjon for å innføre rusreform er nettopp for å sikre en fremtid der unge ikke lenger straffes, stigmatiseres og dyttes i utenforskap, som igjen kan føre til tap av tilhørighet og følelsen av å være mislykket. Dagens samfunn er utfordrende nok på mange måter fra før. Det er ingen grunn til at myndighetene skal være en drivende faktor for sårbare ungdommers problemer. 

 Har du noe du vil si til de unge?

Generelt vil jeg si til unge i dag at det er viktig å prøve å gi litt faen i å prøve å passe inn. Livet er langt, du skal prøve og feile. Eksperimentere og lære deg selv å kjenne, spesielt i ungdomstiden. Ikke tenke for mye på hva andre måtte mene om deg. 

Samtidig som det er viktig å leve livet mens man kan er det også lurt å prøve å skape gode rutiner for seg selv. Prøv å gjøre det til en vane å gjøre de «kjedelige» tingene som du vet er bra for deg. Livet handler om balanse. Anbefaler fast døgnrytme med nok søvn og legge fra seg mobilen når en legger seg. 

Husk at sosiale medier er et uriktig glansbilde av folks liv. Sannheten finnes ikke der. Og om livet blir veldig tøft - snakk med noen du stoler på. Det hjelper å prate. Ikke vær redd for å be om hjelp. 

Utstillingen ble arrangert i regi av Tryggere Ruspolitikk og Tendens. Bergen sanitetsforening var en sentral samarbeidspartner for gjennomføringen i Grieghallen.

Saken er laget av: Trude Vaaga, redaktør i Tendens.

Foto: Tove Lise Mossestad / For Tendens.

FRANCISCO MED UNIKT BIDRAG

F A K T A
Gullsnitt og luerzers archive prisvinner Francisco Munoz har gjort foto- og filmarbeid for en rekke aktører innen reklame og for artister som bl a Real Ones, Abbath, Fanny Andersen, Fjorden Baby, John Olav Nilsen og gjengen, Lars Vaular, Ralph Myerz, Josefin Winther for å nevne noe. Nå er han aktuell som fotokunstner bak den sterke utstillingen til Tendens som setter kreft og mental helse på dagsorden.

Dette er det vanskeligste jeg noen gang har gjort, forteller Munoz om Tendens temautstilling som speiler behovet for psykososial oppfølging i et kreftforløp.

---

Jevnlig har han hatt utstilling av personlige kunstprosjekter, men sjelden har det vært så krevende som denne. Jeg sa umiddelbart ja til å skape kunst for dette prosjektet, forteller Munoz, men legger til at dette er det vanskeligste han noen gang har gjort. Les intervjuet her.

---

Hvorfor valgte du å si ja til dette arbeidet?

Hvordan kunne jeg si nei? Alle kjenner til kreft og vi har det i livene våre. Det ligger så nært oss alle.

Temaet i bildene er basert på kreftpasienters erfaringer og opplevelser. Hva har du tenkt om dette?

I dette tilfellet speiles følelser knyttet til det å ha kreft.  Kameraet mitt fanger geometriske former, mens betrakters øyner fanger forhåpentligvis følelser. Jeg er opptatt av det uendelige, tid i former. Et fotografi vil gi betrakteren en følelse av tid og jeg håper at fotografiene mine kan gi noen svar gjennom å vekke følelser. Nøkkelen ligger i oss selv. Det er også derfor denne temautstillingen er spennende å jobbe med.

Har du noen øyeblikk som er sterkere enn andre i dette arbeidet?

Jeg har ganske mange sterke øyeblikk, som da jeg jobbet med reflekterende tekstiler i naturen og mennesker i vann. Her var så mange små og store partikler i et uendelig univers. Jeg er en veldig følsom person og tillater meg å gå dypt inn i materialet, samtidig må jeg gi slipp på meg selv for å skape noe.

Hva er den viktigste nerven i utstillingen synes du? Hvordan skal betrakter se den?

Det er så mange nerver i utstillingen. Men det viktigste er at den både opplyser og gir håp. Følelser er et viktig verktøy.  Bilder gir så store inntrykk. Tenk om betrakter kanskje blir påvirket til å gjøre noe med budskapet? Det er det vi prøver på, å påvirke gjennom følelser.

Du har samarbeidet med Trude Vaaga som har regi på utstillingen og som er initiativtager. Hun har selv nøkkelerfaring som pasient. Hvordan har det vært?

Det har vært kjempefint. Men også hardt.

Rent kunstnerisk har jeg tenkt: Hvordan skal jeg slippe meg løs som kunstner uten å tenke på at Trude er en venn? En skuespiller klarer å grine på jobb. Men i mitt tilfelle har jeg jobbet med ekte hjertesmerte og måtte balansere det hele med et objektivt blikk. Kanskje er det denne balansejobben som står sterkest for meg og som jeg tror gjør utstillingen veldig spesiell. Jeg håper det.

Les mer om utstillingen HER.

---

---

KJÆRE BETRAKTER

Tenk om kreft kunne tatt minimal plass i denne verden? Det er inngangsspørsmålet til prosjektet som speiler følelser knyttet til det å stå i kreft. Det hele er blitt til en digital fotoutstilling som aktualiserer behovet for en bedre psykososial oppfølging for norske kreftpasienter i et behandlingsforløp.

Veien fra syk til frisk kan være veldig kronglete, og hva hjelper det å bli kreftfri, eller å måtte leve med uhelbredelig kreft, dersom livskvaliteten ligger igjen i sykehuskorridoren? Mange sliter med å mestre livet både underveis og etter endt kreftløp. Det ligger ingen garanti om en fremtid i trygghet selv etter vellykket behandling. Som kreftrammet ligger det i ryggmargen å være på vakt. Etter et smertefullt behandlingsopplegg, som kan innebære kirurgi, stråling og cellegiftkurer med kvalme, oppkast og noe så stigmatiserende som håravfall, er pasienter også preget av tunge tanker om prognose og fremtid: Er livet slutt nå? Vil et eventuelt tilbakefall oppdages i tide? Er oppfølgingsplanen i spesialhelsetjenesten (sykehus) god nok? Vil Norge snart prioritere medisiner for min kreftform? Hvilken prislapp har jeg i det norske systemet?

Å S P E I L E F Ø L E L S E R G J E N N O M K U N S T

For å gi mental helse en større plass i behandling av kreft, tar kunstutstillingen altså for seg følelser fra et pasientståsted. Å speile det mentale smertespennet som utspiller seg i krysningen mellom håp og fortvilelse er derfor et særlig poeng. Slik gis betrakter et vindu inn til dette underkommuniserte, transparente  helvete  det er å stå i kreft.

I verkslisten kan du klikke på hvert bilde og få med utdrag fra pasientfortellingen.

Gjennom en toårs periode har jeg samlet på egne og  andres erfaringer og refleksjoner om de mentale belastningene et kreftløp gir. Jeg har også gjort uformelle observasjoner i sykehuskorridorene, og håper derfor å tangere et materiale som er troverdig. Det hele er anonymisert og gjenfortalt i åtte sterke fotografier signert fotograf Francisco Munoz. Utstillingen har et niende verk som er et PET -scan bilde fra Rikshospitalet i Oslo av den avdøde kunstneren Bård Breivik.

Verkene har en dualitet i seg mellom det lyse og det mørke. Her blir et klaustrofobiske tankespinn gjort til skue så vel som en lengsel etter barndommens evigvarende soldråper der tanker om en usikker fremtid er ikke eksisterende. Håp er gjenklang i utstillingen og statuerer et ønske om å bidra til forskning.

Til å kuratere utstillingen var jeg heldig å få Tendens sin AD, Hilde Mork. Hun sier dette:

«Mennesker har så mange lag, og vi ønsker å invitere betrakter inn i et lag som de fleste av oss kan håndtere: Det vakre. Vi vil lede folk inn i et univers av fotografier som er skapt i samspill mellom Trude og Francisco, for å kunne, om mulig, fatte og begripe dette usynlige helvete mange må stå i».

Verk 01, «Kunsten å dø», er valgt som hovedverk for utstillingen. Her møter vann og sollys naken kropp i et universelt rom. Alt liv skapes i vann. Så hvordan møte døden?

Hele denne kunstreisen hvor jeg forsøker å aktualisere det underfortalte ved kreftsykdom dedikeres guttene mine, Joakim og Nikolas.

//Trude Vaaga, redaktør Tendens.

FOTOGRAFIER SETTER KREFT & MENTAL HELSE PÅ DAGSORDEN

Kjære betrakter! Velkommen til den digitale kunstutstillingen som setter behovet for en bedre mental helseplan på dagsorden i et kreftforløp. Alle verk med priser finner du her: HER. Utstillingen har fått tittelen “Vi som ikke døde” og har som hovedintensjon å speile følelser knyttet til kreft fra et pasientståsted for å kaste lys over behovet for en bedre - og skreddersydd - mental oppfølgingsplan for hver enkelt kreftpasient. Redaktør i Tendens, Trude Vaaga, ønsker med dette å utfordre tradisjonell behandling til å inkludere en tydeligere plan for psykososial oppfølging i spesialhelsetjenesten (sykehus) fra den dag en diagnose stilles. Å se HELE mennesket i behandling bør ikke bare være et mål der fremme, men et snarlig krav. Med seg har hun kunstfotograf Francisco Munoz og Tendens egen AD Hilde Mork som kurator.

Kurator Hilde Mork til venstre. Fotograf/ kunstner Francisco Munoz har signert samtlige fotografier med utgangspunkt i fortellinger og tekster fra Trude Vaaga. Gjennom to år har hun hentet inn en data basert på samtaler, intervjuer og uformelle observasjoner på Haukeland Universitetssjukehus. Hun sitter også selv med nøkkelerfaring og har benyttet denne innsikten til fulle.

At pågående forskning stadig sørger for bedre statistikker for overlevelse er gode nyheter, men det viser seg at mange pasienter i et kreftforløp og etter endt behandling likevel sliter med å mestre hverdagen. Om 15 år vil 50 prosent flere nordmenn få kreft, viser prognoser. I tillegg til at den som rammes kan oppleve dårlig livskvalitet, og med det det innebærer av store konsekvenser for pårørende og den rammedes omgivelser, er det også et poeng at Norge som land vil stå overfor store utfordringer i arbeidslivet. Mange personer vil være borte for perioder, men andre ganger for godt. Arbeidslivet går altså glipp av gode ressurser. Det rapporteres om at Norge bruker 19,5 milliarder kroner årlig fordi kreftpasienter forsvinner fra arbeidslivet (Oslo Economics). Dette er milliardtap som for eksempel kan benyttes til å skreddersy en helhetlig behandling hvor mental hjelp er en del av opplegget fra diagnosedag. For hva hjelper det egentlig å bli frisk eller å ha god somatisk behandling dersom livskvaliteten ligger igjen i sykehuskorridoren?

Verk 01 - KUNSTEN Å DØ. Alle verk finner du HER.

Utstillingen representerer åtte sterke verk - hvert verk kommer med en egen pasienthistorie fra virkeligheten og er anonymiserte. Målet er at verkene til sammen kan gi større innsikt i pasienters behov for mental hjelp fra den dag en diagnose presenteres.

Til venstre: Verk 04, JEG KLARTE DET. Til høyre: Verk 03, SÅ MYE FOR INGENTING. Alle verk finner du HER.

Verkene tar for seg følelser knyttet til kreft, og hvert verk vil presenteres her på bloggen fremover. Følelser knyttet til kreft er ofte underkommunisert og oppstår i et mentalt smertespenn mellom håp og fortvilelse. Trude Vaaga har et ønske om at utstillingen kan gi hver og en betrakter et vindu inn til dette transparente helvete det er å stå i kreft. Slik kan Helse Norge med spesial- og kommunalhelsetjenesten i sentrum utfordres til å inkludere en bedre og mer helhetlig behandlingsplan for norske kreftpasienter.

Trude Vaaga ønsker å takke bidragsytere:

En varm takk til venn og fotograf Francisco Munoz. Venn og kurator Hilde Mork.

En ydmyk takk til et knippe ansatte ved Haukeland Universitetssjukehus for raus deltagelse i intervjuer og samtaler, tidligere kreftrammede og pasienter som offentlig har latt seg intervjue, alle anonyme pasienter som er del av selve utstillingen, Kreftforeningen sentralt og lokalt, og avdøde Bård Breiviks enke, Lene Midling-Jenssen, samt hans døtre.

En evig takk til Familie og venner. Utstillingen dedikeres Joakim og Nikolas.

FRA JUSTIS TIL HELSE

Når man ikke klarer å dokumentere at straff reduserer rusmiddelbruk, er dette uakseptable kostnader, forteller leder i Foreningen for Tryggere Ruspolitikk, Ina Roll Spinnangr. Nå jobber hun intenst for å flytte samfunnets reaksjoner på ulovlig rusmiddelbruk fra justis- til helsesektoren. Ta deg tid til å lese intervjuet med henne under bildet!

Ina Roll Spinnangr under åpningen av utstillingen i Grieghallen 2021. Foto: Tove Lise Mossestad

Hva engasjerer deg mest i arbeidet ditt?
Rusreformen var på mange måter hovedformålet med å etablere Foreningen tryggere Ruspolitikk. Straff av rusmiddelbrukere er stigmatiserende, rammer skjevt og fører til mistillit og vegring for kontakt med det offentlige. Når man ikke klarer å dokumentere at straff reduserer rusmiddelbruk, er dette uakseptable kostnader. 

 Våren 2021 påtok Tendens seg oppdraget med å representere sterke skjebner i Grieghallen som resultat av dagens narkotikapolitikk - det hele gjennom åtte kunstverk utviklet i regi av dere og signert fotograf Pernille Sandberg. Hvilke tanker gjør du deg om at vi nå kan engasjere oss om kunst med et så viktig budskap i flere byer?
Det er fantastisk. Vi er veldig glade for initiativet fra Tendens, engasjementet til fotograf Pernille Sandberg, støtten fra Bergen Sanitetsforening og for at Ferd AS lånte ut samlingen sin til visningen i Bergen. Vi ble utrolig skuffet da Arbeiderpartiet stoppet reformen. Det er viktig å vise hvorfor den er nødvendig, og kunst har vært en fin måte å formidle dette på. 

I Grieghallen. Ina Roll Spinnangr ( til venstre) i samtale med fotograf Pernille Sandberg (midten) og Trude Vaaga fra Tendens. Foto: Tove Lise Mossestad.

Tanker om ungdom i møte med dagens samfunn?
Jeg skulle helst latt noen fra vår ungdomsforening Tryggere Ungdom svare på dette, men mitt inntrykk er at det er mye forventningspress og fokus på hvordan man oppfattes av andre. Depresjon og angst er også utbredt, og vi vet at dette er risikofaktorer for å utvikle rusproblemer. Det er da viktig at vi møter unge med tiltak som hjelper i stedet for å gjøre vondt verre.

Hva er visjonen med å formidle et så viktig tema gjennom kunst (fotografier)?
Vi vet at veldig få leser kronikker i aviser eller deltar på åpne møter om ruspolitikk. Ved å formidle budskapet gjennom fotografier og enkle tekster kan vi nå ut til langt flere. 

Dette er et av verkene som hang i stort format i Grieghallen og som speiler en tragisk historie som resultat av dagens ruspolitikk. Foto: Pernille Sandberg.

Foreningen Tryggere Ruspolitikk er en landsdekkende ideell medlemsorganisasjon som jobber for å flytte samfunnets reaksjoner på ulovlig rusmiddelbruk fra justis- til helsesektoren. De påpeker at en kriminell identitet ikke gjør det lettere å ta gode valg, og at skam og frykt for straff kan heve rusmiddelbrukeres terskel for å be om hjelp. Les mer her: Straffskader.no

Aktuell nå: Les gjerne om Tendens sin digitale temautstilling Kreft og mental helse hvor alt overskudd går til kreftforskning.