OPERASJEFEN

in

Tendens møtte han ein overskya føremiddag i mai 2021 på Cafè Norge si uteservering. Temperaturen var god, og folk tok pulsen på livet. Det var håp i lufta fordi vaksiner var på veg til å friskmelde samfunnet.

Eivind Gullberg Jensen. Norsk dirigent med ei omfattande internasjonal karriere ved fleire leiande symfoniorkester og operahus. Fødd i Horten, vaks opp på Stord. Er engasjert som operasjef ved Bergen Nasjonale Opera frå 2021.Gift med operasongar Mari Eriksmoen. Born: Emma Christin, Wilhelm, Alma Otilie og Ina Olava.

Det er alt anna enn ekstravaganse med Eivind Gullberg Jensen. Her aner ein mykje godhug for folket, byen og kunsten.

I dei seinare åra har Gullberg Jensen dirigert ved flere leiande operahus, mellom anna i München, Helsingfors, Roma, Zürich, Tokyo, Aix-en-Provence og Lille, og våren 2017 gjorde han sin debut ved Wiener Staatsoper med Tosca av Giacomo Puccini. Nå er arbeidet lagt til heimbyen Bergen, og nærare bestemt som operasjef ved Bergen Nasjonale Opera.

Eivind Gullberg Jensen har ein ordstraum av godhet for vestlendingen og nordmenn generelt. Nordmenn oppfører seg fint og er ukompliserte, det gjeld både i fotballen så vel som i musikkverda. Og kanskje er det nettopp vestlendingen i han som inspirerer til å ha beina godt planta på jorda? Den verdskjende dirigenten er jordnær og ujålet, sjølv med solid grunn til å sole seg i glansen av ein tung internasjonal karriere. Nå gler han seg over å veksle mellom lokale og globale impulsar som operasjef i heimbyen Bergen.  Kunstneriske krefter arbeider saman i team. For det er i samspel at ein klarar å få fram dei gode forteljingane, fortel han.

Kva er opera?

Operaen er den mest optimale kunstform og samanfattar musikk, teater, song, dans, design etc. Alt møtes i operaen.

Oppsetjingar kan vere komiske, dramatiske og tragiske.  I tillegg til val av tekst og musikk er sjølvsagt det visuelle arbeidet med design, lys og scenografi svært sentralt for å røre ved publikum sine kjensler.

Kva er nerva i god scenekunst og kva visjonar har du som operasjef?

 Nerva er at ein vert gjensidig inspirert og at resultatet vert betre enn nokon av dei impliserte partar hadde sett føre seg.

Nøkkelordet er samarbeid og det å hyre inn gode kunstneriske krefter til eit team. Val av regissør, repetoar og solister er avgjerande. For å gjere sjangeren tidsaktuell må me ha høge krav til tekst i tillegg til musikken. 

Opera er fantastisk musikk, men det er også drama og sogeforteljing. Me vil fortelja historier til publikummet vårt som engasjerer og rører. På den måten ynskjer me å nå eit større publikum.

 Korleis kan opera nå dei yngre?

Eg tenkjer at opera i utgangspunktet er ein veldig folkeleg sjanger. Internasjonalt er det eit yngre publikum enn ved dei klassiske konsertane. Dette må me freista kommunisera til Bergen.

 Me startar opp eit akademi på Oseana for unge operasongarar. Det blir også familieopera som skal bli ei juleforestilling i 2022.

 I Bergen er me kjende for å ha eit godt kunstakademi, men kva tenkjer du om samarbeidet med næringslivet, er kunstscenen progressiv nok?

Eg er heilt klart bekymra for økonomien og ser det som ei viktig oppgåve å få etablert ein aksept for at opera er kostbart. Det nye musikkteaterhuset blir viktig og eg ser fram til å følgje denne prosessen. Med dette bygget på plass vil me få bygningar som snakkar saman og som vil utgjere ein kreativ infrastruktur i byrommet. Eg tenkjer særlig på samspelet mellom det nye huset, sjølve Grieghallen og Nygård skule ( Griegakademiet). Aktiviteter og arrangement her vil verka positivt inn på til dømes hotell- og restaurantnæringa.

“Særskild etter pandemien trur eg heile verda skrik etter å oppleve nokre samlingspunkt som appelerer til menneskesinnet. Slik sett står ein kanskje ved eit veiskilje nå kor ein har auka behovet for å nære det mentale”

 Kva kunstnerisk retning tenkjer du for det nye musikkteaterhuset?

Det kjem til å revolusjonera kulturtilbodet i Bergen at me får ein scene som er skreddarsydd for akustisk song og musikkteater. Byen skrik etter dette.

Når huset står på plass kan me etter kvart intensivera produksjonar og gjera opera som ikkje høver i Grieghallen.

Kva tenkjer du om å arbeide her heime kontra det store utland?

 Me nordmenn er jordnære og ukompliserte, og her i Vestland er me meir verdsvande enn ein kanskje trur. Hansatida er eit historisk døme på vår internasjonale teft. Me er vant til å vende blikket utover. Og det er fint! Eg kjenner ikkje på den store skilnaden i måten å arbeide på utenlands og her heime.

Kontrastar skal ein i så tilfelle spele veksler på her hos oss. Impulsar frå utlandet er viktig.

For å tiltrekke publikum og ikkje minst rekruttere tunge internasjonale solister til Bergen, er det fantastisk å kunne spele på den storslåtte vestlandske naturen vår.

 Saka er laga av: Trude Vaaga, redaktør i Tendens

Foto: Portrett, Mat Hennek / Grieghallen, Dag Sverre Sandven

Straff skader i Bergen med bidrag til Eikaklinikken!

in

Redaktør i Tendens, Trude Vaaga, tok våren 2021 initiativ til å få kunst med viktig budskap over fjellet fra Shoot Gallery i Oslo til Bergen og Grieghallen. Nå har noen av midlene som ble samlet inn fra salg av kunst bidratt til å etablere Eikaklinikken (eikaklinikken.no) - et lavterskeltilbud for rusavhengige i Oslo der de kan få krisehjelp. Dette er vi selvsagt svært glade for, forteller Vaaga.

Å trå feil i livet handler ikke om dårlig moral, men ofte om en vanskelig livssituasjon som krever omsorg og hjelp. Det var Tendens sitt hovedbudskap med Straff skader utstillingen i Grieghallen sensommeren 2021. Utstillingen kastet lys over Foreningen Tryggere Ruspolitikk sitt arbeide for en rusreform, og kampen for at personer som bruker ulovlige rusmidler ikke skal utsettes for krenkende og uforholdsmessige inngrep, men møtes humant og hensiktsmessig. Den gode responsen fra et bredt publikum som besøkte utstillingen viste at kunst kan være et viktig bidrag i den øvrige samfunnsdebatten om behovet for en endring. Næringslivsledere, kulturtopper, politikere, ungdommer, foreldre og besteforeldre viste et varmende engasjement under åpningen. Fire modige mennesker fortalte sine sterke historier og bidro til et rikt sceneprogram sammen med bl a daværende statsminister Erna Solberg og kunnskapsminister Guri Melbye til stede.

Møter vi våre egne barn med straff fremfor omsorg? Tenker vi at det å straffe dem nok ganger vil gi dem en bedre oppførsel? Nå må vi jobbe for å flytte fokus fra avskrekking og straff til kunnskap, omsorg og menneskerettigheter, sier psykolog Kari Lossius, som bla bidrog under utstillingens fagfrokost hvor flere ungdommer deltok. Leder i Tryggere Ruspolitikk, Ina Roll Spinnangr, påpeker at FNs anbefalte forebyggingsstrategier i stor grad handler om å bygge trygghet og mestring, både hos barn og foreldre. I dagens politikk skjer det motsatte: Frykt og ydmykelse blir omdøpt til “forebygging”. Vi må nå sørge for at alle, både med og uten etablerte rusproblemer, behandles hensiktsmessig og humant, sier Roll Spinnangr.

Bildene og fortellingene knyttet til hvert verk gjorde sterke inntrykk hos mange betraktere.

Budskap gjennom visuelle tolkninger kan noen ganger være med på å kaste lys over det underfortalte. Det var nettopp det Pernille Sandberg gjorde med sine fotografier i Grieghallen. Responsen fra besøkende vitner om at utstillingen var et viktig bidrag til den øvrige samfunnsdebatten om behovet for en rusreform.

Utstillingen ble etablert med initiativ fra Trude Vaaga, og i regi av Tryggere Ruspolitikk og Tendens. Sentrale samarbeidspartnere var Bergen Sanitetsforening, Shoot Gallery, Ferd AS, Alkemist og selvsagt kunstneren selv; Pernille Sandberg.

“Pernille Sandberg har gjort sin jobb som kunstner. Nå er det betrakters oppgave å formidle det videre på sin måte” - Trude Vaaga, Initiativtager og ambassadør for utstillingen.

Som arrangør opplevde vi at utstillingen skapte rom for nye perspektiver og innsikt om dagens rus- og straffepolitikk. Selv om rusreformen ikke fikk gjennomslag i vår, er det viktig å fortsette formidlingen av den og ikke minst bygge opp om det viktige arbeidet som «Straff skader» kampanjen står for. Les mer her: www.straffskader.no

Alle foto i dette innlegget: Pernille Sandberg

































Problembarnet er blitt en av Norges fremste rappere

in

Den kontroversielle artisten, Kamelen, er uredd og prater ærlig om egne feil. Han ble sett på som et problembarn og vet godt hva det er å bli plassert i bås fra tidlig alder. Diagnosen ADHD medførte sterk medisinering med mye frustrasjon og tankekjør. I 14-15 års alderen begynte han for alvor å sette ord på følelsene sine. Fraværet av å ha en pappa preget han sterkt. Les intervju med han under bildet.

Den kontroversielle artisten har levd på skråplan og kjent på mye motstand i livet. Nå seiler han opp som en av Norges fremste hiphopartister og har en samlet produksjon som er vel verdt å se nærmere på. Rapperen har ingen formell utdanning, men har siden debuten i 2015 opparbeidet seg stor suksess. Nå spiller han for fulle hus landet over. Som artist kalles han Kamelen, men Tendens møter han som Marcus. Foto: Kristian Søvik

Hva betyr musikk for deg?

Musikk for meg er mye. Jeg har alltid hatt en rebell i meg og fått det ut i musikk. Fra jeg var 15 år var jeg preget av frustrasjon og sinne. Jeg hadde ADHD og ble sterkt medisinert. Jeg klarte ikke å konsentrere meg og utagerte mye. Jeg mistet nesten meg selv oppi all medisinering. Nå har jeg skapt meg et levebrød gjennom musikken og håper det kan inspirere andre unge som sliter med å finne sin plass i livet.

Samfunnet vårt er preget av et «fasadejag». Har du tanker om dette?

Jeg mener at samfunnet har en norm alle skal følge, men at ikke alle passer til å følge den. Man kan jo prestere på mange måter. Så lenge man gjør noe som man dedikerer seg til bør det være godt nok. Sosiale medier spiller en sterk rolle i dagens samfunn. Alt skal være perfekt, men det er jo sjelden slik i realiteten. Samfunnet må ha bedre løsninger for hvordan man kan redde unge som sliter og som står på vippepunktet til å havne på skråplanet. Jeg ønsker at barn skal slippe å oppleve det samme som meg. Jeg ble plassert på en spesialskole for strevsomme barn. Her var et faglig godt opplegg, men utfordringen var at vi ble ekskludert fra normalen. Det ble enda vanskeligere å komme tilbake etterpå. Jeg vil gjerne bidra til at ungdommer som kjenner seg utilpass blir fanget opp og inkludert. Det er en modningsprosess å finne seg selv. Ungdommer gjør feil. Gjennom prøving og feiling modnes man og finner sin vei.

 Hvorfor var det så strevsomt å være barn?

 Jeg ble plassert sammen med andre problembarn. Det er lett at folk tar avstand. Da står man jo alene i et dårlig miljø som det er vanskelig å bryte ut av.  Så har jeg vært preget av å ikke ha hatt en pappa som har fulgt meg opp. På skolen spurte lærere og elever hvor pappa var. Det var grusomt, jeg følte meg så annerledes. Jeg husker at jeg gråt mye. I dag kjenner jeg på en enorm takknemlighet over å ha hatt en sterk og omsorgsfull mor. Jeg er full av beundring for henne. Hun har oppdratt meg og mine to søstre alene og står alltid støtt ved min side.

Foto: Francisco Munoz / Francisco Munoz Photography

 Hva er viktig for barn tenker du?

 Jeg er født i -93 og var vant til å leke den frie gode leken som man ikke har blant barn i dag. Det er så viktig å få være i naturen. Man blir ikke stimulert av en Ipad på samme måte. Som barn skal man jo finne sin identitet og kunne utvikle seg fritt. Nå må man følge strømmen, men det blir det lite identitet av. I dag tør man ikke skille seg ut. Det hindrer mange i å bli gode på ting. Jeg brenner for at ungdommen skal reddes inn. Det er en kritisk alder å være 14 – 15 år.  For hva er terskelen for å si at det ikke er håp for en person? Jeg har lyst til å invitere ungdom som sliter litt, og som gjerne er rastløse som meg, inn i musikken og la de uttrykke seg der i stedet for andre steder. 

 Fortell om «Frikjent»

Jeg satt i varetekt i 5 måneder for noe jeg ikke hadde gjort og ble frikjent. Tre dager etter jeg slapp ut pakket jeg med meg studioet ut på hytten på Austevoll og lagde hele albumet på to dager der.

Du er en artist som er kjent for å lage støy. Er det lett for at du settes i bås?

Samfunnet er veldig stigmatiserende. Alle gjør feil i livet. Om man aldri blir akseptert; hvordan skal man da kunne bli A4? Noen sa til meg en gang: Du er en kjempefin fyr, men har impulskontroll som en 3 åring. Det er greit. Jeg trår feil og blir tatt for det. Men jeg har fått mye ufortjent kritikk også. Mine handlinger blir ofte overdrevet i media. Terskelen for «å bygge en sak mot meg» er veldig liten hos politiet.

 Ny rusreform diskuteres, har du tanker om dette?

Dagens ruspolitikk velger faktisk å straffe de som trenger en hjelpende hånd. Det synes jeg er fryktelig å tenke på. Jeg synes også det blir feil at fengsel huser rusmisbrukere. Dette skal være en plass for kriminelle, rusmisbrukere skal ikke ta opp disse sengeplassene.

Hvordan har tiden under pandemien vært? Har vi lært noe positivt?

Korona har vært kjedelig, men det har gitt meg mye tid i studio. Jeg tror de fleste har lært å være alene og isolert. Kanskje vi alle har fått smake litt på det å være i fengsel…

Familien er viktig

Marcus dras mot det sosiale og elsker å tilbringe tid sammen med de han er glad i. Han roser sin mor og er full av beundring for hennes mot og styrke. Om kvinner generelt sier han dette:

Jeg har så stor respekt for kvinner. Vi er ikke en dritt uten kvinner.

Han er kjent for å bruke musikken til å kommentere samfunnet på en uredd måte. Tekstene hans er ærlige tvers gjennom. Han sjonglerer mellom å vise egen sårbarhet, som i låten, Vil ba Vekk, og å ha et fryktløst skråblikk på politiets makthåndtering, som i låten, Si ingenting. Til tross for en rekke negative medieoppslag og motgang generelt lever han nå av musikken sin og kan skilte med en rekke høythengende nominasjoner allerede. Denne rapperen kommer til å prege mediebildet i lang tid fremover. Nå med vind i ryggen! Foto: Kristian Søvik.

Foto: Tove Lise Mossestad / For Tendens

Sensommeren 2021 deltok rapperen under Tendens sitt samarbeidsarrangement “Straff skader” i Grieghallen hvor en rekke ungdommer var invitert på frokostseminar. Her fortalte han om strevsomme barneår og reflekterte høyt rundt hvordan vi som samfunn bedre kan bli i stand til å møte de unge. Han sa det slik: «Jeg har levd på skråplan og begynte å selge hasj i en alder av 14 år. Jeg hang mye sammen med eldre mennesker. Jeg vil gjerne at unge i dag ikke må oppleve det samme som meg. Ungdom bør ikke settes i bås selv om de trår feil. Da bygger man i grunn problemet større. Det er tross alt feiltrinn som lærer oss å samhandle og reflektere over livet».

Denne saken er laget av: Trude Vaaga, Redaktør i Tendens.

Foto 1 : Kristian Søvik / @sovikimagery. Foto 2: Francisco Munoz Photography Foto 3: Kristian Thorson Søvik. Foto 4: Tove Lise Mossestad/For Tendens.

Den beste behandling

in
 
 
 

F A K T A
:
Hans Petter Eikesdal, utdannet lege, deretter kreftspesialist ved Kreftavd. Haukeland Universitetssjukehus og professor ved Klinisk institutt 2, UiB.

Dette intervjuet er en del av flere portretter som er laget for å promotere Tendens sitt prosjekt om kreft og mental helse.

A V : Trude Vaaga - skrevet høsten 2021 og publisert vinter 2022 tilknyttet kunstutstillingen “Vi som ikke døde” .

 
 
 

Som ny direktør ved kreftavdelingen på Haukeland Universitetssykehus har han ved inngangen av et nytt år en rekke nye arbeidsoppgaver som venter. Med en økende pasientaktivitet og raske skift i behandlingsmetoder er Hans Petter Eikesdal vel viten om utfordringene. Selv ser han på oppgaven som stor, men positiv. Og som mål har han å gjøre kreftavdelingen til den beste man kan tenke seg å behandles ved.

Du er ny direktør ved kreftavdelingen. Fortell.

Jobben jeg har gått inn i som avdelingsdirektør ved Kreftavdelingen ser jeg på som en stor og positiv utfordring. Vi har en avdeling med utrolig mange flinke medarbeidere, med høy kvalitet på kreftbehandlingen, stor tilfredshet blant pasienter og pårørende om det vi gjør for dem, og en høy forskningsaktivitet for å forbedre morgendagens behandling. Det er utfordringer å ta fatt i både på kort og lang sikt. Det er en svært raskt økende pasientaktivitet i avdelingen, slik at vi må ha personale og arealer for å plass til dette. Videre er der en faglig utvikling som gjør gårsdagens behandling utdatert og med et klart behov for etter- og videreutdanning av oss som jobber her. 

Hva tenker du om mennesker som står i kreft?

Kreftsykdom er noe som rammer de fleste av oss, enten som pasienter eller pårørende. Det er dermed noe vi alle vil kjenne på kroppen. Belastningen for den enkelte er stor og med behov for støtte og hjelp både fra oss i helsevesenet, men også fra familie og venner rundt – her er begge deler viktig. 

For dem som har gjennomgått kreftsykdom og overlevd sykdommen opplever jeg at mange endrer sitt syn på livet, og har et større fokus på sine nærmeste og på å prioritere hva man bruker sin tid på etterpå – selv på en kjedelig, hverdagslig tirsdag. Kort sagt; man verdsetter livet høyere.

Hvilke tanker har du om psykososial oppfølging i et kreftforløp?

Mental helse er en viktig del av kreftsykdommen og hvordan man takler sin sykdom. Samtidig er dette et område av kreftbehandlingen der vi har lite å spille på av ekstraressurser. Henvisninger til offentlige hjelpetjenester m.t.p. psykiske plager etter kreftsykdom blir ofte besvart med lang ventetid da det er lite reservekapasitet å spille på der ute i DPS´ene. I stedet blir det oss helsearbeiderne ved Kreftavdelingen som håndterer mye av de psykiske plagene behandlingen gir – og jeg tror dette er til god støtte for mange av pasientene våre – selv om vi skulle ønsket mer. 


Har du noen spennende ambisjoner på vegne av kreftavdelingen?

Mine ambisjoner for Kreftavdelingen er å skape en avdeling som pasientene ønsker å behandles ved, som de ansatte er stolte av, og som er kort sagt den beste kreftavdelingen man kan tenke seg. 

Hvilke utfordringer er størst når det kommer til kreft og forståelse av denne gåten?

Kreft er en sekkebetegnelse på mange ulike sykdommer, det er ikke bare èn sykdom. Derfor løser vi gjerne en kreftsykdom om gangen, eller en subtype av en kreftsykdom om gangen. Men langsomt legges mer og mer av puslespillet og vi gjør små fremskritt hele tiden. Jeg tror vi etter hvert får flere og flere kreftsykdommer vi kan omgjøre til kroniske sykdommer som pasientene kan leve med på fast medikamentell terapi, og stadig flere sykdommer kan kureres ved tidlig oppdagelse og målrettet behandling – med eller uten bruk av immunforsvaret. 










 

Kreft og mental hjelp

in
 
 
 

F A K T A
:
Mirjam Østevold, 44 år, Senterkoordinator/ Familieterapeut ved Vardesenteret. 

Dette intervjuet er en del av flere portretter som er laget for å promotere kunst om Kreft og mental helse. Verkene er et samarbeid mellom fotograf Francisco Munoz og redaktør i Tendens Trude Vaaga.

A V : Trude Vaaga

 
 
 

Kreft forandrer tilværelsen. Mange må forholde seg til et løp og en behandlingsplan som er krevende og uforutsigbar. Man får en trussel på livet. 

Noen ganger er informasjon om prognose så tøff at verden raser sammen. Vardesenteret er et lavterskeltilbud for den som rammes. Vi har tatt en prat med Mirjam Østvold som er Senterkoordinator og familieterapeut. 

VARDESENTERET

Vardesenteret er et lavterskeltilbud ved Haukeland Universitetssjukehus for alle som er rammet av kreft. Det er et samarbeid mellom sykehuset og Kreftforeningen, og du er velkommen om du er pårørende, etterlatt, nåværende eller tidligere kreftpasient. Her kan du snakke med en frivillig som har egen erfaring med kreft, samtale med fagpersoner, ta ulike kurs, få råd fra jurist eller rett og slett bare komme og ta en kopp kaffe. 

Hva er visjonen til Vardesenteret?

Det finnes ingen formulert visjon. 

Vi har ingen visjon, men bruker formuleringen fra Kreftforeningen: «Ingen skal møte kreft alene». 


Hvilke behov opplever dere er det essensielle for pasienter og hvordan møter dere disse behovene?

Kreftpasienter (og pårørende) er ulike mennesker med ulike behov, og det er vanskelig å si noe om essensielle behov da disse kan variere. 

Noen behov som vi ser går igjen er behov for å få informasjon om egen behandling, få etablere en forutsigbarhet ( som er vanskelig å få i en usikker situasjon), og å bli sett/ivaretatt av helsepersonell. Pårørende har ofte behov for å få støtte og råd for egen ivaretagelse i en krevende omsorgssituasjon. 


Har dere noen fremtidsvisjoner for Vardesenteret?

Vi skal flytte inn i nye lokaler, offisiell åpningsdato blir 1.9. 22. I dette huset skal det være mulig å komme uansett hvor i sykdomsforløpet man er, her vil det være tilbud til alle grupper. Huset vil gi oss mulighet til å ha et enda bedre/mer sømløs overgang mellom kommuner og sykehus, da vi legger opp til enda tettere samarbeid både med kommunen og Lærings- og mestringstilbudet ved sykehuset. Vi vil ha egne aktiviteter og tilbud til barn som pårørende, ungdommer, etterlatte og alvorlig syke i tillegg til tilbudene vi allerede har i dag. 









 

Som pårørende

in
 
 
 

F A K T A
:
Lene Midling-Jenssen, 55 år, jobber med foto og regi. 

Lene Midling-Jenssen og Bård Breivik var sammen i 19 år, og giftet seg i 2007. De to var tremenninger og har en stor felles familie. Det var et innholdsrikt, spennende og fint samliv - og med stor takhøyde – minnes Lene. 

Bård døde av kreft i 2016.

___

Dette intervjuet er en del av flere portretter som er laget for å promotere kommende kunst om kreft og mental helse. Dette er et samarbeid mellom fotograf Francisco Munoz og redaktør i Tendens Trude Vaaga. Kurator : Hilde Mork.

A V : Trude Vaaga

 
 
 

Den anerkjente kunstnere fra Bergen, Bård Breivik, så på sykdommen som et slags prosjekt, og noen ganger ble det til kunst. Han gikk bokstavelig talt i «krigen» og benyttet seg av krigsmasker i formidlingen av sin prosess som kreftsyk.

Utstillingen som nå vises på Bomuldsfabrikken i Arendal er gripende ærlig. Om krigeren Bård.

Hvordan opplevde du det at Bård fikk kreft?

Da Bård ble syk og fikk diagnosen småcellet lunge asynom, var begge klar over alvoret og det vonde utfallet dette kunne medføre. Det var en sjokkartet beskjed å få og det var mange tanker som satte seg fast. Bård hadde fokus på å komme gang med behandling med en gang og det gjorde han. Samtidig var det viktig for ham å fortsette å jobbe med prosjektene han holdt på med som nye søyler til Torgallmenningen og videre arbeid i Klosterenga skulpturpark. Han hadde for øvrig nettopp hatt en stor utstilling i Vigelandsmuseet, som ble superfin.


Fortell litt om Bård og hvordan prosessen etter diagnosen var for ham

Han tok tak i alt som hadde med kunsten å gjøre: Hvordan dette skulle forvaltes etter at han gikk bort og hvem som skulle sitte i BBAS-styret, (gode kloke venner som betød mye for ham). Han ferdigstilte alle søylene, som nå pryder Bergens hjerte, og sørget for å tilbringe masse tid sammen med datteren vår Katinka som da var 9 år, osv. 

Vi fikk hjelp av en god venninne av meg som er advokat, slik at alt ble skrevet ned og snakket om til minste detalj, nesten. 

Vi hadde fokus på at vi andre skulle leve videre og fortsatt være gode venner. 

Han tenkte mye på smerten som hans to døtre og sin kjærlige mor måtte bære, og det var noe av det verste for ham. Han gjorde alt han kunne for å bli kvitt kreften, slik at han kunne være sammen med oss. 

Og hvordan var det hele for deg som pårørende?

For meg var de første månedene som en slags unntakstilstand. Jeg kom rett inn i overgangsalderen og hadde vanskelig for å sove. Jeg gikk ned mange kilo i vekt og var urolig og fortvilet. Det å være pårørende handler om så mye. Jeg er så heldig å ha mange gode folk rundt meg som jeg kunne dele alt med. Med Bårds tillatelse kunne jeg også alltid snakke med Jørgen Skavlan, som var hans lege. Så gikk Bård og jeg til psykolog for å gå inn i det aller vanskeligste. Bårds bror, Lars, var i perioder hjemme hos oss. Rett og slett for å lette på stemningen og hjelpe til med smått og stort. Jeg kan ikke takke ham nok for dette.


Har du råd til andre som står i møte med kreft?

Kreft er et snikende meningsløst monster.

Jeg tenker at vi må være flinkere til å snakke om kreft. Kreft rammer oss alle, på den ene eller andre måten. Vi trenger gode venner på veien, som gjør livet mer innholdsrikt og som kan hjelpe oss å se ting fra en annen synsvinkel. Det er viktig. Smerten vi står i er ikke bare vår egen. Like vondt er det å se andres smerte. At den du er glad i har kreft er ubeskrivelig vondt. Vi må samtidig klare å skape gode øyeblikk og fine minner. Det klarte vi og det er jeg så glad for. 

Hva tenker du om stå frem og la de intervjue om et så sårt tema?


Det gir mening å kunne bidra slik at flere kan få hjelp, at forskningen går fremover og at vi kan bli flinkere til å leve med eller sammen med noen som har kreft. 


Kunstutstillingen «VI SOM IKKE DØDE», Grieghallen 17.- 27. februar. Utstillingen er utsatt på ubestemt tid.

Intervjuet over er ikke knyttet til bildene i utstillingen, men ment som en helhetlig promotering av kreftsaken.