intervju

in
 
 
 

F A K T A
:
Ingrid Stenstadvold Ross, 42 år, Generalsekretær i Kreftforeningen.

___

Dette intervjuet er en del av flere portretter som er laget for å promotere kunst om kreft og mental helse. 

A V : Trude Vaaga
F O T O :  Kreftforeningen

 
 
 

Hun står hardt på for å få endret systemer og lover, er vaktbikkje for alle som rammes av kreft og innvilger millioner av kroner til forskning hvert år. På vegne av organisasjonen hun leder har hun med andre ord høye ambisjoner om stadige fremskritt for det som kan gi livsviktige resultater for svært mange mennesker. 

Vi har tatt en prat med Generalsekretær i Kreftforeningen, Ingrid Stenstadvold Ross.

Hva er kreftforeningen?

Kreftforeningen jobber for at færre skal få kreft, at flere skal overleve kreft og for bedre livskvalitet for pasienter og pårørende. «Et liv uten kreft» er visjonen vi strekker oss mot. Våre 128 000 medlemmer, 25 000 frivillige, 200 medarbeidere og tusenvis av givere og støttespillere, er med på å skape gjennomslag for kreftsaken. Les mer her: Om oss - Kreftforeningen

Hva betyr det for deg å jobbe for kreftsaken?

Det betyr vanvittig mye. Jeg vil så inderlig gjerne gjøre situasjonen bedre for de vi er til for. Det er det som driver mitt engasjement. Dette er ikke en en-manns-jobb, her er det mange som bidrar - også de som er engasjert i kreftsaken. Samtidig har jeg fått oppleve hvor stor forskjell ett menneske kan gjøre. Thea Steen er et godt eksempel på det. Hun tok kontakt da hun ble rammet av livmorhalskreft, og jeg fikk lov til å følge #sjekkdeg-kampanjen fra start. Thea brukte sin egen historie til å nå ut med sitt budskap – noe som resulterte i at mange tusen flere kvinner har tatt livmorhalsprøven. Det sier noe om hvilken forskjell ett menneske kan gjøre. Dét er det som driver meg. At ett menneske kan gjøre en så stor forskjell. 

Forskning gir håp. Hva er det essensielle med kreftforskning slik du ser det?

Vi støtter kreftforskning fordi vi vet at det nytter. 3 av 4 overlever kreft i dag, og det er dobbelt så mange som for 50 år siden. Forskere fra alle verdenshjørner har samarbeidet om å legge bit for bit i et massivt puslespill, og det har gitt livsviktige resultater. I 2020 bevilget Kreftforeningen nesten 240 millioner kroner til forskning, noe som er til nytte for pasienter og pårørende, både i dag og i fremtiden.

Hva vil du si til de som er berørt av kreft, enten som rammet og/eller pårørende?

Å være rammet av kreft, som pasient eller pårørende, er ekstremt krevende, både fysisk og psykisk. Derfor er det viktig for Kreftforeningen å være en trygg og solid støttespiller når livet blir snudd på hodet. Det prøver vi å gjøre gjennom formidling av informasjon, omsorg og støtte, forskning, forebygging, politisk arbeid og internasjonalt samarbeid. Det er viktig for oss å si at ingen skal møte kreft alene. Vi har en rådgivningstjeneste der man kan få hjelp til alle typer spørsmål, og råd om rettigheter og muligheter. Tjenesten er gratis, og man kan være anonym. 

Hvordan kan vi på beste måte holde liv i god, banebrytende forskning?

Og innvilges det nok penger fra politisk hold til forskning synes du? Har du noen ønsker for videre satsning?

Det er å fortsette å støtte og gi penger til forskning, slik at forskere kan gjøre stadig nye fremskritt mot målet om et liv uten kreft. Vi skulle selvfølgelig alltid ønske oss enda mer midler. Vi er en interesseorganisasjon, og alle som støtter Kreftforeningen økonomisk, støtter vårt formål. I det ligger et løfte om at vi også bidrar til politiske gjennomslag for kreftsaken. For eksempel står vi hardt på for å endre systemer og lover, slik at kreftpasienter får enda raskere tilgang til nye medisiner og den beste behandlingen. Vi er en vaktbikkje for alle som er rammet av kreft, og det er takket være alle våre fantastiske givere at vi i over 80 år har påvirket samfunnet til å satse på kreftsaken, med historiske resultater.  


Visjonen med intervjuet er å skape en større innsikt i kreft fra et pasientståsted.

Les mer om kreftforeningen: www.kreftforeningen.no









 

intervju

in
 
 
 

F A K T A
:
Hilde Beate Birkeland, 49, kreftsykepleier. Jobbet på kreftavdelingen fra 2001 (først på sengepost og de siste åtte årene på poliklinikk)

Dette intervjuet er en del av flere portretter som er laget for å promotere kommende kunst om kreft og mental helse.

A V : Trude Vaaga
F O T O : Tove Lise Mossestad

 
 
 

Tenk om kreft kunne tatt minimal plass i denne verden? 

Noen pasienter går i «krigen» når diagnosen finner sted, andre kapitulerer, eller lander på et nivå midt imellom. Trygghet er essensielt for kreftpasienter – både underveis og i etterkant av behandling. 

Men det er i hovedsak kurativ behandling ( feks kirurgi, cellegift og stråling) som gjelder når pasienter skal bli friske. Mentalt helsefokus glimrer med sitt fravær i den konkrete behandlingsplanen til norske kreftpasienter. Frykt for døden og engstelse for de neste månedene blir ofte til et stort monster i pasienters hverdag. Men også i ettertid.

Kreftsykepleier Hilde Beate Birkeland er noen ganger ekstra tankefull når arbeidsdagen er omme og tiden til pasienter ikke har strukket til som ønskelig. Det banalt enkle – å møte hele mennesket – er samtidig vanvittig komplisert i en hektisk sykehushverdag, forteller hun. 

Hva er det essensielle i jobben du gjør?
Det viktigste vi gjør er å møte mennesker med respekt og omsorg. Å formidle trygghet og vise empati er essensielt i pasient møtet. Men det er også viktig at jeg kan den praktiske delen av arbeidet mitt. Usikkerhet hos meg kan medføre usikkerhet og stress hos pasienten. Alt handler om å bygge tillit, både mentalt og praktisk.

Hvilke behov opplever du som mest prekære for kreftpasienter og hvordan møter du disse behovene?
Pasienter er forskjellige og har ulike behov. Jeg må evne å lande en god dialog hvor pasienten får formidlet det han har på hjerte. Samtidig må jeg få den informasjonen jeg trenger for min sykepleier agenda. Det kan oppleves vondt og frustrerende de gangene jeg kjenner at tiden begrenser den viktige dialogen.

Har du noen tanker om forskning, fremskritt og fremtid?
Skolering av oss helsepersonell er stadig aktuelt slik at vi kan bli enda bedre på å møte og hjelpe pasienten med hans psykiske smerte i de ulike fasene av sykdommen. Kommunikasjon er det viktigste redskapet i helsetjenesten. Men i og med at det ligger i vår ryggmarg å kommunisere tar vi dette aspektet ofte for gitt.

Det å delta på kommunikasjonskurs innebærer ikke automatisk en ønsket endring. Å endre kommunikasjon er en prosess, en ‘potet’ som må holdes varm, både på individ og systemisk nivå.

Utfordringen er noen ganger at man av ulike årsaker ikke trekker ut lærdom fra teori til praksis. Og da er vi i grunn like langt. En større bevissthet rundt dette ville jeg ha satt pris på.

Så kunne jeg tenke meg mindre tidspress, slik at vi kan gå mer i takt med pasientene.

Behovene til pasienten endrer seg, vi må være dynamiske og møte dem der de er. Jeg ser pasienter som holder for mye inni seg, det er mer kaos på innsiden en det de gir uttrykk for. Å kunne bistå pasienten til å håndtere dette kaoset er berikende for meg som sykepleier.

Det er de gangene jeg kommer virkelig tett på pasienten, som gjør det verd å stå i denne jobben. Jeg liker uttrykket «catching a falling star»

“Vi kan ikke ta bort pasientens psykiske smerte, men vi kan bidra til å dempe den. Små nyanser kan utgjøre store forskjeller i samspillet mellom pasienten og sykepleier. ”
— Hilde Beate Birkeland


Hvert verk som er produsert i samarbeid mellom fotograf Francisco Munoz og redaktør Trude Vaaga er basert på virkelige historier og de er alle anonymiserte. 

Gir penger til forskning : Ny innsikt om kreft er et stadig tilbakevendende behov. Alt overskudd fra kunsten vi har laget vil gå til Kreftforeningens arbeid for banebrytende forskning. Les mer om kreftforeningen: www.kreftforeningen.no









 

intervju

in
 
 
 

F A K T A
:
Eduardo Andersen, 58, artist og skribent, testikkelkreftpasient i 2004. 

Kreft rammer alt for mange mennesker! Forskning har heldigvis sørget for bedre prognoser og behandlingsmetoder, men det er fortsatt en vei å gå for å nærme seg en større forståelse av den komplekse gåten. 

Dette intervjuet er en del av flere portretter som er laget for å promotere kunst om kreft og mental helse. Et samarbeid mellom fotograf Francisco Munoz, redaktør Trude Vaaga og kurator Hilde Mork.

A V : Trude Vaaga
F O T O : Tove Lise Mossestad

 
 
 

Hvilke tanker gjorde du deg da du fikk kreft?

Å, det er så mange følelser om livet, døden, familie og venner, men etter at det første sjokket hadde lagt seg skred jeg til verket som en fotballspiller. Jeg tok en kamp om gangen og fokuserte på konkrete oppgaver. Det var for øvrig to sjokk. Det første kom da jeg fikk vite at jeg hadde kreft, og det andre kom da jeg fikk vite at kreften hadde spredd seg. 

 Du fikk kreft i relativt ung alder, hva tenker du om det?

Jeg tror det er ekstra belastende å få kreft hvis man er ensom og enslig. Å ha en nær familie rundt meg var en klar fordel. 

Kreft er nærmest blitt en folkesykdom, men synes du at folk flest vet for lite om kreft? 

Da jeg fikk kreft i 2004 opplevde jeg at folk, inkludert meg selv, visste for lite om sykdommen. Siden den gangen har det blitt en langt mer åpenhet rundt det å ha kreft og dermed har også kunnskapsnivået økt. Men det er fortsatt en vei å gå, hvilket er forståelig, det finnes så mange ulike krefttyper og så mange ulike behandlingsmetoder. Det er vanskelig å få oversikt over alt. 

Fikk du god nok mental hjelp når sykdommen rammet? 

Dette er veldig individuelt. Noen har verre prognoser enn andre og jeg vil tro at behov for mental hjelp varierer. Jeg følte ikke noe spesielt behov for mental hjelp, men å oppleve omsorg og omtanke er alltid godt.

Har du ønsker for fremtidens forskning? 

Siden 2004 har det skjedd enormt mye inne forskning og behandling. I mange tilfeller er det staket ut en tredje vei. Det handler ikke bare om helbredelig kreft (bli frisk) eller uhelbredelig kreft (dø), men nå kan man i mange tilfeller ha uhelbredelig kreft og likevel leve i mange år. Jeg har stor tillit til det norske helsevesen, og jeg tviler på at det er så mange andre steder i verden der man får så adekvat og tilnærmet gratis hjelp.


Utstillingen «VI SOM IKKE DØDE», som skulle være i Grieghallen 17.- 27. februar. Utstillingen er utsatt på ubestemt tid.

Alle verk er et resultat av samarbeidet mellom fotograf Francisco Munoz og redaktør i Tendens Trude Vaaga. Portrettene som er publisert har ingenting med den visuelle utstillingen å gjøre.

Visjonen er å skape en større innsikt i kreft fra et pasientståsted.

 

intervju

in
 
 
 

F A K T A
:
Lotta Våde, gründer, sykepleier og daglig leder i Kreftkompasset.

 Har jobbet 30 år i kreftomsorgen, hvorav 22 på Radiumhospitalet i Oslo. Har også jobbet flere år i pasientforeningen Sarkomer og halvannet år på den private Kreftklinikken AS.

Dette intervjuet er en del av flere portretter som er laget for å promotere kunst om kreft og mental helse.

___

A V : Trude Vaaga

 
 
 

Før var standarden at man døde av kreft. I dag er målet at man skal overleve kreft. Men å ha kontroll på livet etter endt kreftbehandling er en sannhet med modifikasjoner, og for noen er det en ren illusjon. I øvelsen på å være sin egen bauta er veien kronglete. For hva om kreften kommer tilbake? Og passer man godt nok på seg selv? Vil et tilbakefall oppdages i tide?

Det sies at vi står ved et vendepunkt i forståelsen av- og håndteringen av kreft. Men veien er enda lang når det kommer til mental oppfølging og ettervern. Det mener daglig leder i Kreftkompasset, Lotta Våde. Les intervju med henne under.

K R E F T K O M P A S S E T

Kreftkompasset ble startet av Lotta Våde og Ida Marie Nilsen.

Bakgrunnen var at de syntes oppfølgingen etter endt kreftbehandling ikke var (er) god nok. Fra 2018 - 1. juli 2021 ble Kreftkompasset drevet ved siden av deres ordinære jobber, men etter det har Lotta vært ansatt 100 %.  Etter å ha deltatt i Kreftkompassets mentorskapsprogram kom også Vibeke Borchgrevink inn i Kreftkompasset, hun var på det tidspunktet ufør etter kreft. 

Nå er hun ansatt 20 %.

Kreftkompasset: www.kreftkompasset.no

Ny bok ved Lotta Våde, les HER.


Hva jobber du med i Kreftkompasset?
Jeg har et bredt spekter av arbeidsoppgaver i Kreftkompasset. Foredrag, mentorskapsprogram, podcast, blogg, sosiale medier og konsultasjoner er noe av det som opptar tiden min.

Nylig gav jeg også ut boken «Hver dag teller – livet etter kreft». 

Hva er et mentorprogram hos dere?
I vårt mentorprogram arbeider vi med kreftoverlevere som opplever utfordringer etter avsluttet behandling. De får tilbud om en mentor fra en privat bedrift i ett år. 

Hva tenker du om tiden etter behandling for kreftoverlevere?
Min erfaring er at mange personer som er behandlet for kreft er lite forberedt på tiden etter behandling. Og det er ikke uvanlig å oppleve denne tiden som mer utfordrende enn selve behandlingen. Mange føler seg alene med sine utfordringer og vet ikke hvor de skal henvende seg for å få hjelp. Det finnes en del rehabilitering man kan søke på. Men noen opplever at lærdom borte er vanskelig å ta med inn i hverdagen hjemme. Mange leter rett og slett etter livsgnisten. 

Kombinert med frykt for tilbakefall og utfordringer med å komme tilbake i jobb, orke å være sosial og være fysisk aktiv, så blir dette for mange en tøff hverdag. Og i tillegg føler de at de burde være takknemlig for å ha overlevd. Det sier seg selv at dette er utfordrende.

Hva må til for å sikre en bedre tid etter behandling tror du?
Personer som er ferdigbehandlet for kreft trenger å få god informasjon om tiden etter behandlingen, både muntlig og skriftlig. De trenger en plan og de må vite hvem de skal henvende seg til hvis de opplever at de ikke mestrer hverdagen. Det er ikke nok med 15 minutters konsultasjon på poliklinikken hver 3.e måned.

Kunstutstillingen «VI SOM IKKE DØDE», Grieghallen 17.- 27. februar. Utstillingen er utsatt på ubestemt tid.

Et knippe fotografier er håndplukket til kunstutstillingen som nå er tilgjengelig digitalt. Alle verk er et resultat av samarbeidet mellom fotograf Francisco Munoz og redaktør i Tendens Trude Vaaga. Hilde Mork kuraterer utstillingen.  Visjonen er å skape en større innsikt i kreft fra et pasientståsted og vektlegger i særlig grad verdien av mental helsehjelp.


Hvert verk i utstillingen er basert på virkelige historier og de er alle anonymiserte. 

Gir penger til forskning : Ny innsikt om kreft er et stadig tilbakevendende behov. Det finnes ikke en fullgod løsning på kreft før den kan kureres. Alt overskudd fra salg av kunst vil gå til Kreftforeningens arbeid for ny innsikt gjennom forskning. Les mer om kreftforeningen: kreftforeningen.no









 

PRISVINNEREN

in
 
 
 

F A K T A
:
Bjørn Tore Gjertsen, alder 55 år, utdannet lege i Bergen i 1992, doktorgrad i 1995. Professor ved Universitetet i Bergen, Overlege ved Seksjon for Blodsjukdommer, Medisinsk klinikk, Haukeland universitetssykehus. Forskningssjef ved Haukeland universitetssykehus. 

Mottok Kong Olav V Kreftforskningpris for 2021, en årlig pris som er opprettet av Kreftforeningen og som utdeles av

Kreftforeningens øverste beskytter, Hans Majestet Kong Harald.

Gjertsen mottok prisen for sitt arbeid på aggressiv blodkreft, og forskningen på «hvordan intracellulær signalering i kreftceller kan benyttes for å gi sikrere diagnoser og utnyttes i klinisk sammenheng». 

___

Dette intervjuet er en del av flere portretter som er laget for å promotere kunst om kreft og mental helse.

A V : Trude Vaaga
F O T O : Tove Lise Mossestad

 
 

Som forsker arbeider man sakte og oppdagende. Utholdenhet er grunnpilaren i forsker Bjørn Tore Gjertsens banebrytende funn. Men vi skal også se til grunnforskningen og stadig styrke den, forteller han. 

 

B A K G R U N N

Bjørn Tore Gjertsen mottok i 2021 Kong Olav V Kreftforskningspris, som er den

største norske annerkjennelse for kreftforskning i Norge. En anerkjennelse som både motiverer og forplikter. 

Norske pasienter er utålmodige, men i all banebrytende kunnskap er det dessverre utholdenhet som er grunnpilaren. At vi er på god vei når det kommer til forskning og kliniske studier er en gladnyhet, tross alt. Vi tok en hyggelig prat med forskeren som åpent deler tanker om kreft og fremtidens utsikter for fremskritt. Noen skråblikk når det kommer til Norges måte å håndtere nye medisiner på serveres også. Et brennaktuelt tema som berører alt for mange norske pasienter. Covid-19 har forøvrig gitt han noen ideer om prissetting av medisiner. 

P R I S

KONG OLAV V KREFTFORSKNINGSPRIS Når Kreftforeningen skal finne en prisvinner vektlegger de i hvilken grad kreftpasienter har hatt eller vil få nytte av forskningen. Hvorvidt kandidaten forventes å være aktiv med forskning i årene fremover, om forskeren har oppnådd internasjonal anerkjennelse for forskningen, og om forskeren har bidratt til å bygge opp og styrke norske forskningsmiljøer.  

Hvorfor ble du kreftforsker?
Jeg begynte å studere medisin i 1986 fordi jeg ville prøve meg på forskning og kanskje en doktorgrad. Jeg ble rekruttert inn i forskningsgruppen til professor Stein-Ove Døskeland samme høst som jeg startet å studere. Døskeland hadde nettopp kommet tilbake fra forskningsopphold i USA og hadde mange spennende ideer og metoder. Hans fokus var beskjedformidling inne i celler gjennom en prosess som kalles «protein fosforylering». Det er kanskje det viktigste kontroll-systemet inne i kreftceller. Vi studerte hvordan beskjedformidling regulerte cellevekst og celledød. Vi beskrev hvordan celledød kan reguleres i kreftceller, noe som danner grunnlaget for viktige deler av dagens kreftbehandling.

Hvordan definerer du kreft?
Jeg vil bruke Verdens helseorganisasjon sin definisjon av kreft. Kreft er unormale celler som vokser ukontrollert, og hvor cellene går utover sine vanlige begrensninger og invaderer ulike deler av kroppen og/eller sprer seg til andre organ. 

Hva er nerven i god forskning slik du ser det?
God forskning er for meg nye oppdagelser av hvordan naturen virker, og hvordan denne grunnleggende kunnskapen kan brukes til å forklare sykdomsprosesser og å utvikle ny diagnostikk og behandling.

Du mottok nylig forskerprisen, hva tenker du om det?
Det var en stor ære å motta Kong Olav Vs kreftforskningspris for 2021. Det er den største norske annerkjennelse for kreftforskning i Norge. For meg både motiverer og forplikter prisen til videre arbeid. Jeg håper prisen også kan være til inspirasjon for unge forskere og ungdom som ønsker å utdanne seg innenfor medisin og biologi. Og jeg tror en del pasienter setter pris på at deres sykdom løftes frem gjennom denne oppmerksomheten. 

Hva må til for å stadig etablere banebrytende kunnskap om kreft?
Vi trenger grunnforskning på høyt nivå, og så mulighet og utholdenhet til å utvikle banebrytende funn frem til bruk for å hjelpe pasientene våre. For å gi våre innbyggere den beste behandlingen må vi delta i forskning og kliniske studier. Dette arbeidet er på god vei. Men som det avanserte og velstående samfunnet vi liker å se oss som, bør vi samtidig styrke grunnforskningen. 

Hva vil du si til de som rammes av kreft?  
Kreft er en del av det å være menneske – omtrent en tredjedel av oss vil rammes av kreft i løpet av livet. Kreft er mange ulike sykdommer, og det er viktig å få god og grundig informasjon om kreftsykdommen. De fleste vil overleve kreft eller kunne leve med en sykdom som er under kontroll. Ny medisin og nye behandlingsmåter har bedret behandlingene betydelig de siste 10 årene. Det fleste vil få mange gode år etter at en kreftsykdom er oppdaget. 

Hva tenker du om Norges muskler når det gjelder å godkjenne nye medisiner? 
Norge er et lite land, og trenger allierte for å kunne møte utfordringene med alle de nye gode medisinene som kommer. Vi har i mange år opplevd at ny behandling ikke har gitt så store gevinster, og denne oppfatningen henger igjen. Men dette har endret seg de siste årene. En rekke nye medisiner er meget effektive, og en rekke nye medisiner har fått godkjenning til markedsføring. Dette er ytterligere komplisert av at vi må ha avansert diagnostikk, gjerne gen analyser av kreftsvulst eller avanserte vevsprøver, for å kunne bestemme hvilke pasienter som trolig har respons på behandlingen.

Samtidig er den økonomiske rammen som sykehusene har begrenset. Og problemstillingen med kostbare medisiner er dramatisk endret på noen år, nettopp fordi vi har en kombinasjon av god effekt og høy pris. På grunn av at prisen er høy har helseforetakene bremset muligheten til å bruke medisinen. 

Bør beslutningsforum utfordres?
Jeg ser på Beslutningsforum som et slikt system som skal beskytte oss mot så store utgifter at sykehusøkonomien ødelegges.  Det som undergraver min tiltro til systemet er at man har innført en metodevurdering, Nye Metoder, som utføres etter at medisinen er godkjent for markedsføring av europeiske og norske legemiddelmyndigheter. Den faglige vurderingen vil ikke holde det nivået som er lagt ned av legemiddelmyndighetene internasjonalt. Dermed blir Beslutningsforum en forsinkelsesmekanisme som egentlig kun har som funksjon å senke prisene i innkjøp for sykehusene.

Mange kreftpasienter blir forvirret av dette med prising av medisiner og hvor hen skoen egentlig trykker når det kommer til godkjenning av livsviktig behandling. Hva tenker du her?

 Jeg synes man må godta internasjonale vurderinger av effekt, og så være åpen om at vi ikke har råd til all tilgjengelig behandling. Så får vi åpent diskutere hva vi har råd tid. I systemet med Nye metoder og Beslutningsforum er det også hemmelighold av priser. Jeg tror ikke det er bra med hemmelighold. Vi bør alliere oss med andre land å lage et godt system som gir innføring av effektiv og god behandling. 

Kan vi lære noe av Covid-19, internasjonalt samarbeid og vaksinetilgang?
Kanskje erfaringene med COVID-19 og vaksinetilgang kan lære oss hvordan annen dyr medisin skal håndteres i fremtiden. De store internasjonale selskapene som utvikler nye medisiner må trolig møtes av internasjonale sammenslutninger av land for å kunne få en hensiktsmessig prissetting.  


Kunstutstillingen «VI SOM IKKE DØDE», Grieghallen 17.- 27. februar. Utstillingen er utsatt på ubestemt tid.

Et knippe fotografier er håndplukket til kunstutstillingen som nå er tilgjengelig digitalt. Alle verk er et resultat av samarbeidet mellom fotograf Francisco Munoz og redaktør i Tendens Trude Vaaga. Hilde Mork kuraterer utstillingen.  

Visjonen er å skape en større innsikt i kreft fra et pasientståsted.


Hvert verk i utstillingen er basert på virkelige historier og de er alle anonymiserte. 

Gir penger til forskning : Ny innsikt om kreft er et stadig tilbakevendende behov. Det finnes ikke en fullgod løsning på kreft før den kan kureres. Alt overskudd fra salg av kunst vil gå til Kreftforeningens arbeid for banebrytende forskning. 









 

Elisabeth

in
 
 
 

F A K T A
:
Elisabeth Thomassen, 41 år, bachelor i markedsføring/grafisk design, bachelor i rettsvitenskap. Juridisk rådgiver i Bane Nor.

Metastatisk brystkreft med spredning til lever 2019, aldri hatt kreft før.   Her2 + ER+ og PR+ 

Status: uhelbredelig kreft.  Under palleativ behandling. 

___

Dette intervjuet er en del av flere portretter som er laget for å promotere kunst om kreft og mental helse.

A V : Trude Vaaga
F O T O : Tove Lise Mossestad

 
 

VIL DU STØTTE ELISABETH?

Elisabeth har andre muligheter i utlandet enn det Norge kan tilby, men det har en stor økonomisk kostnad. Du kan støtte henne via Spleis eller vipps:

https://www.spleis.no/project/180742

Vipps: 97 00 00 80

 

Hun gikk til legen i 2018 med en klump i brystet og fikk beskjed om at hun var for ung til å få brystkreft. Men Elisabeth Thomassen hadde brystkreft. I april 2019 fikk hun nemlig påvist metastatisk brystkreft med spredning til lever. 

Forskning har sørget for at kreft har gått fra å være ensbetydende med død til at den kan kureres. I dag overlever 3 av 4 nordmenn kreft, men bak statistikken skjuler det seg store forskjeller (kilde: kreftforeningen.no)

Fremdeles finnes kreftformer som svært få overlever, og noen kreftformer lar seg ikke kurere av verken cellegift eller stråling. Persontilpasset behandling må vektlegges enda mer.

Forskning er derfor stadig viktig for å komme nærmere en forståelse av den komplekse gåten. Så skal styringsmakter også ha endringsvilje i dette med medisintilførsel og godkjenning av nye medisiner. Ser vi på Elisabeth sitt eksempel er det fint om Norge kan få opp farten.  

Hvordan vil du beskrive det å få kreft?
Jeg gikk frisk inn på sykehuset i april 2019 og kom ut som en annen. Det føles som en del av meg ligger igjen på gulvet der inne. Den jeg var. 

Den dagen jeg fikk beskjeden om at de aldri kunne gjøre meg frisk gikk livet i stykker. Fremtiden min var plutselig borte.  Jeg stod igjen uten noen ting. Venninnen min og jeg stod i den hvite sykehusgangen og holdt hverandre oppe mens alle hastet hjem fra jobb.

Det var som om jeg stoppet og ble fast mens verden spant videre uten meg.  Det tok tid å forstå at jeg kunne kjøpe en ny stekepanne, at den ville bli brukt. Jeg er fortsatt ikke begeistret for ting med livstidsgaranti og utløpsdato som er mer enn tre måneder unna, det gjør vondt å tenke på alt jeg skal miste. Jeg fant heldigvis ut at livet varer helt til døden. 

Nå er livet i syklus med sykehuset, og de utallige avtalene der. Kurer hver tredje uke, blodprøver, samtaler, legetimer osv. Jeg forsøker å leve livet tre små måneder av gangen, mellom kontrollene. Jeg glemmer at jeg har kreft hver dag, og kjenner fortsatt at det er sårt når jeg kommer på det. 

Kreft er det verste ordet jeg har hørt i hele mitt liv, jeg er også konstant redd for at den ikke lenger skal være stabil og jeg skal være ett steg nærmere døden. Jeg har fått en angst som aldri slipper taket. Likevel velger jeg å leve livet, i sommer gikk jeg Norge på tvers, jeg tenkte ikke på kreft i 8 dager. Da var det en fot foran den andre, 130 km gjennom myren, over fjell og vidder. Det var ett forferdelig vær og sekken var alt for tung, men jeg elsket å kjenne at jeg var i live. 

Kreft er nærmest blitt en folkesykdom. Men synes du at folk flest vet for lite om denne sykdommen?
Jeg visste veldig lite om kreft selv. Jeg visste det var det skumleste ordet jeg hadde hørt. Jeg hadde selvfølgelig hørt om forskjellige typer kreft, men aldri tenkt at det kunne ramme meg. Nå vet jeg at kreft ikke diskriminerer på alder, den bryr seg ikke om hvem du er eller om du har trent og spist sunt hele ditt liv. Den kommer fra dine egne celler, den er din verste fiende. 

Har du tanker om mental helse og kreft? Får du god nok hjelp?
Legen sa jeg skulle dø og sendte meg ut i korridoren, jeg var ikke forberedt på at jeg kunne dø, de hadde vært så positive hele tiden.  Jeg skulle ønske det stod noen der den dagen, som kunne hjulpet meg å ta beskjeden som kom. Dempet fallet mitt og passet på at jeg ble lappet litt sammen igjen før jeg gikk ut i verden uten en fremtid. Jeg tenkte på å ta mitt eget liv, jeg orket ikke tanken på å dø sakte. 

Jeg lever i en lang sorg, det er ikke lett å balansere på kanten av livet. Det burde absolutt vært fokus på det mentale og kreft. Vi mister oss selv, du er fortsatt deg, men ikke den samme. Jeg lever ikke i virkeligheten der jeg har kreft og er syk. Jeg lever oppe på de store viddene, med mose og stein under føttene og vinden i håret.  Mental helse burde vært en del av pakkeforløpet. 

Har du tanker om fremtidens forskning?
Det var denne fremtiden da, den som forsvant. Jeg ønsker meg en fremtid.  Jeg skulle ønske jeg ble behandlet som en 41 år gammel kvinne med en lang fremtid. Jeg håper Norge skal slutte å putte meg i samme bås som pasienter som er 30- 40 år eldre enn meg. Jeg skulle ønske de kunne gi meg behandling som hadde gitt meg 30 år til. Når de fant spredningen så gav de meg opp. Ingen operasjon, ingen forsøk på å gjøre tiltak som kunne forlenget livet mitt ytterligere. Siden brystkreftpasienter med spredning normalt er mye eldre så er verdien av ett liv satt lavt. Det er ett spørsmål om kost nytte. Selv om jeg kunne levd lenge og gitt tilbake til staten så hører jeg til en pasientgruppen som ikke får behandling som skal holde oss i livet lenge. 

Jeg skulle ønske de hadde gitt oss en sjanse, både via forskning og mer persontilpasset behandling.  Det er mange av oss som er for unge til å dø. 

Norge er ett av de treigeste landene i Europa til å godkjenne ny medisin, det tar for lang tid. Det må bli bedre fordi vi dør mens vi venter. 


Kunstutstillingen «VI SOM IKKE DØDE», Grieghallen 17.- 27. februar. Utstillingen er utsatt på ubestemt tid.

Intervjuet over er ikke knyttet til bildene som vi har produsert og som selges til inntekt for kreftforeningens forskningsarbeid, men ment som en helhetlig promotering av kreftsaken.

Visjonen med intervjuene er å skape en større innsikt i kreft fra et pasientståsted. Utstillingen vektlegger særlig kreft og mental helse.