VÅR TIDS NORA

To vidt forskjellige kunstnere, i både metode og stiluttrykk, har «landet» med sine respektive signaturer i det helt spesielle verket “Nomad”. Å stikke av når ting evt skulle bli vanskelig, har vært et “ikke tema” i dette samspillet, forteller Adam Bjerck og Andreas Gravdal. I bildet kan betrakter velge sitt drømmeparadis. Selv ser jeg tilbake til en glødende ettermiddag i Kairo fra studenttiden fra slutten av 1990 tallet, med brent kveldssol og en dyne av sand så langt øye kunne se. Et transparent hotell dukker opp i verket og utstråler litt kontinentalitet. Hvorfor ikke! Hva som egentlig foregår i fortellingen er uvisst, men den stødige skikkelsen er umulig å overse. Hen er påfallende selvsikker, til tross for å reise alene. Jeg liker denne skikkelsen.

NOMAD. SOLGT. Verket er blitt til etter hvert. Gjennom måten de har samarbeidet på har de funnet løsninger i nuet, og med en klar tanke om at begges stiluttrykk skulle ha plass på lerretet. Mens Adam har den repeterende effekten i sirkelformasjoner, har Andreas et mer tilfeldig uttrykk. De røper at frykten for å tråkke feil har vært tilstede hos dem begge. Det er klart man kan miste litt ansikt i denne type prosess, men det gjelder å stå i det som i livet ellers, understreker kunstnerne. Kanskje er verket en speiling av dem selv?

Vissheten de hadde på forhånd om at samarbeidet kunne bli ubehagelig, gjorde dem samtidig nysgjerrig.  En viktig ledesnor i prosessen var en enighet om verdien som ligger uenighet og forskjellighet. Dette leder meg til å tenke på den anerkjente og kontroversielle redaktøren i Subjekt, Danby Choi, som jeg synes reflekterer godt om tiden vår når han sier at vi i større grad må søke variasjon i meninger og dyrke verdien av uenighet for å ikke stagnere som samfunn (Kilde: “Kanseller meg hvis du kan”, 2023). En tankevekker er det at vi i dag skal være så like - hvordan er vi kommet hit? I så fall vil jeg kalle “Nomad” for en av våre tids utbrytere, slik Nora er det i Henrik Ibsens “Et dukkehjem”, og som Choi refererte til i sin 17. mai tale i Oslo tidligere i år (Kilde: VGTV, 2024).  

Politker Hadia Tajik er inne på noe når hun sier at å mene noe i dag har en høy pris (Kilde: Sosiale medier / uvisst hvilke plattform). Og Choi går så langt til å si at woke i dag blir misbrukt og at den er blitt til en kvelende årevåkenhet (Kilde: “Kanseller meg hvis du kan”, 2023).

Slik jeg tyder Choi mener han at konsensus i dag dyrkes over en lav sko og med den konsekvens at det hemmer vårt mangfold og dermed også vårt kunnskapsnivå med kilde til vekst. Hans refleksjoner om vårt konsensdyrkende samfunn underbygger i grunn det jeg tidligere har skrevet om ungdommers sårbare møte med samfunnet, hvor veien er så smal at det gir dem enorme konsekvenser å tråkke feil (eller å bare velge en annen vei). Vi trenger en Nora!

FORSKJELLIGE KUNSTNERE I STILUTTRYKK OG METODE: Omsorgen de hadde for hverandre - og den gode dialogen hele veien - sørget for et trygt samhold, også når de “stod fast”. I sum må vi få påpeke at vi er utrolig happy med verket, forteller kunstnerne, som samtidig bedyrer at de ikke aner om en slik samproduksjon vil kunne skje igjen. “Nomad” er nok av de helt sjeldne, og det er en glede for oss at inntekten fra salget går til veldedighet og utsmykning ved en avdeling ved Haukeland Universitetssjukehus.

Adam Bjercks kunstnerstil tenderer mot moderne pointillisme og det er lyset som fascinerer han aller mest og som er fremtredende i bildene hans på en helt særegen måte. Å plutselig stå i samproduksjon med en annen kunstner har vært en utrolig interessant reise, forteller han.

Andreas Gravdal utforsker det hverdagslige gjennom kunsten, og han har et røft, litt naivt formspråk som etter hvert er blitt hans signatur. Overdrevne tekstlinjer er noe av det man ofte kan oppdage i bildene hans, samt skikkelser med feilanatomiske detaljer. I samproduksjon med en annen kunstner måtte han tenke nytt. Det var utrolig annerledes å stå i noe som jeg faktisk ikke kunne ane utfallet av , og hvor jeg til stadighet måtte vurdere min egen strek opp mot en helt annerledes kunstnerstil, forteller Gravdal.

SIGNERING: Så ble det en annerledes kunstprosess enn hva de er vant til. Begge måtte kjenne på et lite ubehag ved å møtes på lerretet. Samtidig er den nytenkningen som kommer ut av en slik «tvungen» prosess” virkelig verdt ubehaget, forteller de. Alt skal jo ikke være likt og alle skal ikke være enige, da går jo ikke verden fremover, bedyrer kunstnerne.

“Det er sykt krevende, fordi man er redd for å ødelegge for den andre og å tråkke i salaten” -Bjerck og Gravdal. 

“Vi har hatt en tanke om å stå i det om det også skulle gå litt skeis” - Bjerck og Gravdal

Det motsatte av godt samarbeid er ikke uenighet. Tvert om. Det sier kunstnerne Adam Bjerck og Andreas Gravdal om kunstprosjektet de hadde på felles lerret i Mellomrommet denne våren. Forståelsen av at det som butter i mot, og som er krevende å stå i, også kan være det som pirrer nysgjerrigheten til å utforske det lille ekstra, har vært en ledetråd for kunstnerne.

“ Vi er happy med verket! Vi har lært mye nettopp fordi vi er ulike i kunstformen vår” - Bjerck og Gravdal

OPPSUMERENDE TANKER, VÅR TIDS NORA: “Flere hoder tenker bedre enn et” er et velkjent utsagn som vi aldri må glemme dersom grunnmuren for god samfunnsvekst skal holdes ved like. Jeg synes utsagnet passer så godt til kunstnerprosessen, men også til tiden vi lever i. Og for å ta det siste først: Det er kanskje enklest i en tid, hvor vi både blir målt ut fra prestasjoner og har den moralske korrekthet hengende over oss, å velge minste motstands vei i måten vi agerer på og styrer livene våre? Tar vi kunstnernes prosess i nærmere øyesyn er det ingen tvil om at de har gitt vinger til utbryteren Nora, både i form av sin urokkelige arbeidsmetode, og selve resultatet hvor den reisende nomade står sentralt. Det var interessant å se hvor høyt de skattet sine forskjellige uttrykksformer, og å lot dem begge få plass på lerretet. Og dette til tross for at ingen av dem kunne ane utfallet på forhånd, ei heller sikre at sine respektive kunstnerintegriteter ikke ble rokket ved. Jeg må ærlig innrømme at jeg dvelte ved deres standhaftighet underveis, men nettopp i dèt også erkjenne at det næret mine tanker for hvilke mekanismer som hemmer og fremmer gode samarbeid.

Henrik Ibsen flyttet på grenser for hva som var lov å si. Det var dette som var inngangen til redaktøren i Subjekt, Danby Choi, sin 17. mai tale i Oslo (Kilde: VGTV, 2024). Han snakket om retten til det frie ord, ytret bekymring for demokratiet og mente at en korrekthetskultur vil gjøre stemmene våre tause. Betydningen av å stadig tråkke opp stien for ytringsrommet, og at vi trenger en Ibsens Nora stod derfor sentralt. Etter alt å dømme ville Choi ha likt “Nomad”, garantert for den vakre kveldsgløden i Kairo, men kanskje mest av alt ved tanken på at Nora har fått seg en spennende arvtager.

//Trude Vaaga, Sosiolog og kunstformidler. Verket og kunstnerprosessen er fritt tolket basert på samtaler og observasjoner i Mellomrommet.

Prosjektet er i samarbeid med Bara Eiendom. Samtlige verk skapt av kunstnere i Mellomrommet denne sesongen vises under salgsutstilling i Inger Bang Lunds vei 16, fredag 23. august kl 17.00. All inntekt går uavkortet til en avdeling ved Haukeland Universitetssjukehus, øremerket tilpasset kunstinnkjøp.

RELASJONSBÆRERE

Tatt verket til de unge kunstnerne Johan Pham og Maria Kolden i betraktning er det gripende å se hvordan de maler det relasjonelle aspektet ved det å være menneske og den indre krisen og dramatikken som utspiller seg ved ensomhet.

Vi mennesker er fellesskapt, sa sosialmedisiner Per Fuggeli, og understreket at vi blir formet ved måten vi danser med flokken vår på (Kilde: Dagbladet 2012). Samhold er ensomhetsforebyggende og de solidariske verdiene som ligger i det er nerven i all menneskelig trygghet. Hver gang vi markerer den 22. juli blir vi ekstra oppmerksomme på betydningen av dette. Vi er relasjonsbærere.

En av våre fremste billedkunstnere, Håkon Bleken, har sagt i et intervju en gang at vi er blitt et empatiløst samfunn (Kilde: Uvisst, antagelig i et intervju på NRK?). Mon tro om Bleken er inne på noe? For til tross for at politikere og andre med sentral innflytelse ofte “terper” på verdien av samholdet i det offentlige ordskiftet, lever vi i en tid med voksende ensomhet. I følge Folkehelsemeldingen i 2019 opplever store deler av befolkningen ensomhet. Og i rapporten Ungdata 2018, NOVA rapport 8/18 bekreftes det at ikke bare voksne og eldre opplever ensomhet, men at prosentdelen ungdom som opplever ensomhet er den høyeste hittil. Den britiske økonomen og forskeren Noreena Hertz ser ensomhet som en av våre tids største utfordringer, og kaller det for ensomhetsepedimi (Dagens Næringsliv, Magasinet 17. oktober 2020).

“Omfavnelse” / Verk 1, av kunstnerne Johan Pham (27) og Maria Kolden (24). Pham benytter sin personlige historie fra strevsomme ungdomsår i denne samproduksjonen med Maria Kolden. Verket illustrere et ungt menneskes indre drakamp og søken etter å se seg selv. Ingeniørutdannelsen han tok på vegne av “alle andre” skygget over for den han ønsket å være. Det ble til slutt et mentalt kaos å være i livet.

Verket minner om det Herdis Palsdottir skriver i boken sin om Relasjoner (2011)hvor hun utdyper at måten man ser seg selv, påvirker vår evnen til å møte og inkludere andre. Hun er i godt selskap med redaktøren i Feelgood, Gullaug Pless, som skriver at livsglede enkelt handler om hvordan du snakker til deg selv og til andre, og at det å glede seg over små og store ting i tilværelsen gir mestring ( utgave nr 4, 2018 ). Det er en tankevekker at vi i dagens prestasjonssamfunn “fratar” de unge frihet til å utvikle sin identitet og til å finne sin vei inn i voksenlivet. For hvordan skal de da kunne møte seg selv?

Det er interessant å spørre: Hva gjør prestasjonssamfunnet med oss - både i møte med vårt eget selvbilde og i møte med hverandre? Redaktør Pless mener at vi lever i et press hvor vi skal levere feilfritt og i tillegg skal vi være så like. Hennes påpekning speiler i grunn dèt Norge som har oppfostret oss til å tro at vi er best i alt - og gjerne innen idrett og det akademiske. Det er så typisk norsk å være god. Men hvorfor skal vi læres til å tro at et godt selvbilde ikke har rom for de negative sidene ved det å være menneske?

“Nærmere” / Verk 2, av kunstnerne Joahn Pham og Maria Kolden. Verket illustrerer et etterlengtet menneskemøte - verdien som ligger i et samhold kommer til syne i lune og harmoniske penselstrøk. Den indre dramatikken som utspiller seg i verk 1 er opphørt.

Gjennom Phams ( til v) arbeid finnes det en rød tråd, til tross for hans unge alder. Dramatikken han speiler er uten tvil inspirert av Francis Bacon, hvor man ser skikkelser som enten skriker åpenlyst eller man ser at det eksisterer en indre dramatikk. Motivene hans er turbulente, og vi aner ofte en skyldfølelse i motivene hans -og en lengsel etter å kjenne seg fri. Han legger ikke skjul på at et ytre samfunnspress og forventninger fra familie gjorde at han som yngre tok et feil utdanningsvalg og som gav han store kvaler med å finne mening i hverdagen. I Mellomrommet håper vi at dette kan gi mot og inspirasjon til andre unge som strever med å finne sin vei i livet. Kolden ( til h ) maler abstrakt og ekspresjonistisk kunst, inspirert av naturen. Du vil ofte se trær og blomster i maleriene hennes, og du er ikke fjern om tanken om de klassiske mestrene som Van Gogh, Munch eller Monet slår deg. Maria begynte å male i 2020. Nå selger flere av maleriene sine og har et ønske om å leve av kunst fremover.

TODELT BILLEDFREMSTILLING: Johan Pham og Maria Kolden har utviklet et diptych sammen. Den todelte fremstillingen har rom for mange undringer, men de skildrer tydelig verdien av det relasjonelle og at vi i dagens samfunn lengter etter et sterkere fellesskap hvor man bare kan “være” uten å prestere.

OPPSUMMERENDE REFLEKSJONER / PREMISSENE FOR SAMHOLD HAR ENDRET SEG: Så hvordan kan det ha seg at vi, til tross for å være stolte bærere av fellesskapet, likevel er vitne til dystre rapporter om en voksende ensomhet? Ser vi nærmere på hvordan samfunnet har utviklet seg bærer det preg av individualisme og selvrealisering. Det er nærliggende å tenke at vi i takt med utviklingen, har endret premissene for samhold og at solidariske verdier tappes i møte med prestasjonssamfunnet. For ved at vi til stadighet “må” prestere i møte med hverandre, fratar vi følgelig nerven i det betingelsesløse samværet. Forstår vi dette endringsaspektet, tar det ikke lang tid å skjønne at dette gjør noe med oss som enkeltmennesker og som samfunn i sin helhet. Det er interessant å se disse trekkene i lys av den voksende ensomhetsbølgen. Og kanskje er det en redusert forståelse fra politisk hold som gjør at tiltak helt opplagt ikke er målrettet nok og bærekraftige? Heldigvis har vi mange kloke stemmer, og de må vi huske å løfte frem. Guro Valland skrev det så godt i Bergens Tidende for noen år tilbake: “Du veit dei som seier alt det rette. Gjer alt det rette. Og fikser verda? Av alle dei eg har møtt, er det dei som har bomma litt som inspirerer mest” (BT Magasinet 2017).

PROSJEKT: Ovennevnte verk er en del av prosjektet “To kunstnere - et lerret” hvor vi utforsker verdibegrepet dialog gjennom kunstnerprosesser. I en tid med uro, både hjemme og globalt, ønsker vi å tematisere tidsånden og å løfte frem det som ulmer. Som kollektiv har vi et ansvar å styrke ungdommers håp og mot for fremtiden. Prosjektet har ingen målsetning om å fatte konklusjoner, ei heller statuere løsninger. Men ved å stille spørsmål, tror vi at undringen som ligger i dèt, nettopp kan være kilde til bevegelse og vekst.

Prosjektet høster mange gevinster. En av dem er inntekt fra salgsutstillingen 23. august som uavkortet vies Haukeland Universitetssjukehus øremerket tilpasset utsmykning.

//Trude Vaaga, Kunstsosiolog. Prosjektet er et samarbeid med Bara Eiendom.

GLEDER OG SORGER

Det er lett å tenke at lykke er ensbetydende med et rikt liv. Det kan synes som om vi har en tendens til å dyrke denne assosiasjonen. Men et liv rommer mer. Så hvorfor denne snevre tankegangen? I hvilke retning har utviklingen ført oss? Og hvordan påvirker dette ungdommene våre? Kunstverket til Lukas H Klemsdal og Patrik G Vik “Sunny days ahead”, som ble skapt i Mellomrommet denne sesongen, sier noe om dette. De maler en lengsel etter et liv hvor veien er breiere, brei nok til å romme hindringer også.

Sunny days ahead. SOLGT. Verket er overeksponert med elementer man assosierer med “lykke” og illustrerer et univers der “alt er mulig”. Her kan man ta seg en spasertur over skyene. Se det gjerne som en shout out til alle ungdommer som trenger å vite at det er greit å være ulykkelig, men at de må ha tro på at det blir lysere også, forteller kunstnerne. Verket er like passende for voksne som for yngre. Som Patrik sa det i et tidligere intervju: “Den som ikke vil ha en Teddy i livet, må gå i seg selv”. Jeg er så enig!

EKSISTENSIELL LENGSEL: Kunstverket til Lukas H Klemsdal og Patrik G. Vik illustrerer en lengsel etter å få være et helt menneske med det det innebærer av både sorg og glede. I dagens samfunn har man lett for å forstille seg at alt skal gå på skinner. Kunstnerne retter en særlig bekymring for at mange av dagens ungdommer faller utenfor og ser med kritiske øyner på at vi ikke har mentale verktøy til å takle motbakker. Verkets hovedbudskap dreier seg om at vi må normalisere vanskelige følelser og lære oss det eksistensielle språket hvor lengsel, håp og drømmer blir naturliggjort. Slik kan vi lettere være mer åpen om krevende situasjoner, forteller de.

Den prisbelønte forfatteren Mark Manson underbygger kunstnernes budskap. Han mener vi står overfor en psykologisk epidemi som får folk til å glemme at livet stinker av og til. Smerte er en av mange tråder i livets vev, og å forsøke å fjerne den er ikke bare umulig, men destruktivt, understreker forfatteren ( «Den edle kunsten å gi f**en, 2019). Humordronningen Else Koss Furuseths opprør mot lykkesamfunnet har i så måte vært befriende for det norske folk. Det må være lov å ha det jævlig, har hun uttalt ved flere anledninger i media, og mener at vi må bli flinkere til å snakke om livets mørke sider.

Jeg deler disse skråblikkene og undrer: Er det slik at nåtidens jag etter lykke overskygger livets kompleksitet, og at vi har gjort det til rutine å eliminerer bort det som er ubehagelig? Det finnes dessverre så mange eksempler på at dette spørsmålet er viktig å stille.

HOPPE BUKK OVER FØLELSER: Dagbladet tok bl a tidligere i år for seg Sola Kommunes beslutning om å fjerne kunstverket til minne om 12 år gamle Emely Frantzen som døde ved selvmord. Verket var ment å speile den alvorlige systemsvikten Emely ble utsatt for med tanke på årelang mobbing. Kommunen begrunnet avgjørelsen om å fjerne verket med at innbyggerne måtte få komme raskest mulig tilbake til “normalen”. Ved å slippe å passere kunsten kunne de skjermes fra vonde følelser (Kilde: Dagbladet, 23.april 2024). Dette tror jeg er et av mange eksempler på hvordan vi som samfunn skor oss midlertidig med dempende tiltak, fremfor å bekjempe alvorlige utfordringer i et mer dyptgående og bærekraftig perspektiv. Ved at kommunen “hopper bukk over” følelser og arbeid knyttet til mental føde, erverver man seg heller ikke den utstrakte forståelsen som skal til for å løse en av våre tids store utfordringer som det mobbing er.

Patrik G. Vik (h) 27 år, er kjent for sin miks av teknikker, og har referanser til hip hop kulturen, rap musikk og grafitti. Han jobber mye med akryl og oljestift på lerret, men har har nok særlig bemerket seg for sin grafitti kunst og kunst på klær. Lukas Hauge Klemsdal (v) 25 år , er utdannet designer med bachelor i visuell kommunikasjon fra KMD + ett år på Kunstskolen i Bergen. Lukas driver med digital illustrasjon, kunst og design og liker å eksperimentere med en blanding av abstrakte og figurative arbeider både digitalt og fysisk. Nå har han en tanke om jobbe mer med fysiske malerier.

I motbakker trenger man smaksforsterkere som får en til å fortsette litt til, forklarer Patrik og understreker at verket “Sunny days ahead” er et slikt heiarop. Kunstnerisk sett hadde de behov for å leke, og de var begge inspirert av glansfulle barndomsminner. Men i glansen ligger også det melankolske. Bak solskinnet er det en fortelling om at det er ok å tryne. I dagens samfunn må vi kanskje lete dypt etter denne forståelsen? Og i så måte trenger vi disse heiaropene mer enn noe!

“Sunny days ahead” vil vises i sin helhet på gruppeutstillingen 23. august kl 17. All inntekt øremerkes tilpasset kunstinnkjøp ved Haukeland Universitetssjukehus. Hjertelig velkommen til Inger Bang Lundsvei 16.

MODERNE TID + VISDOM FRA DE ELDRE: «Her er gleder og sorger» kan man finne i glass og ramme hos eldre mennesker. Det bør kanskje tas frem igjen i våre modern hjem? Kunstnerne er inne på noe vesentlig og det har vært en fryd å følge prosessen deres denne vinteren. Verket er for salg, med pris etter avtale (Kontakt meg gjerne: 980 16 296).

//Trude Vaaga, Kunstsosiolog. Et prosjekt i samarbeid med Bara Eiendom.

BORT FRA OVERFLOD OG KLICKBATES

Kunstverket til Elise Hisdal og Marcus Soddano “En hverdagslig hverdag” er på hele 210 x 280 cm og passer ypperlig i offentlige rom (hoteller, restauranter, kontorer/minglearealer.) Verket tar opp kampen om oppmerksomheten fra vårt moderne samfunn ved å male naturlige elementer fri fra teknologi. Verket kan sees som et stikk mot det livet de fleste av oss lever i dag i kjølvannet av at vi overlesses med informasjon og inntrykk.

En hverdagslig hverdag. Vi trenger å komme tett på livet, “bare være” - være i de ekte øyeblikkene, bedyrer kunstnerne. Begge maler på intuisjon. Massivt og med mange elementer. Men med elementer fri fra teknologi. Forfatter Aldous Huxley i romanen “Fagre nye verden” fra 1932 illustrerte det allerede den gang så tydelig: Vi lever i en sjø av irrelevans og vi må være flinke til å sortere ut falskhet gjennom å tenke selv og reflektere mer. Kunstnerne har zoomet detaljer. Vi ser utsnitt av et spisebord, kontur av vaser, dyremotiv og frukt. Verket er en tankevekker og får oss til å reflektere over livene våre.

ET VINDU INN TIL SELVE LIVET:  Ikke bare er verket, med sitt enorme format på 210 x 280 cm, visuelt mektig, det har også en dyp refleksjon som vi mennesker trenger å ta del i. Pandemien gjorde oss riktig nok ekstra oppmerksomme på hvilke levesett som gjelder når alt kommer til alt - “å bare være» i våre kjente og naturlige omgivelser ble noe vi brått skattet høyt. Men det viser seg at vi trenger påminnelser. Det har derfor vært befriende å oppleve de unge kunstnerne Elise Hisdal og Marcus Soddano male denne virkeligheten. Den virkelige virkeligheten - hvor vi ser hverandre, ser oss selv og ser livet som det er. Vi ser et utsnitt av et kjøkkenbord med detaljer langt borte fra smarttelefonens virkninger og informasjonssamfunnet forøvrig. Gjennom verket tar de et oppgjør med vår digitale verden. Dette får meg til å tenke på somrene fra barndommen og friheten som lå i det enkle. Jeg husker godt smaken av salt sjø, lukten av gassbluss på hytte- og teltturer når frokost skulle lages på svaberget, bare føtter på vei til stranden og omsorgen i hjemmelaget saft blandet ut på en liten flaske. Jeg synes billedkunstner Kenneth Blom beskriver livet så vakkert når han sier: « Hemmeligheten både i livsgåten og i billedflaten ligger i det enkle». Og så sier han: Det ligger mye magi i det hverdagslige. Da slipper jeg å prøve å være tidsriktig. Det er for meg en sirkusverden jeg ikke har overskudd til å være del av, jeg forstår den ikke heller” (Kilde: Kunst nr 2, 2023). Det handler vel om å være den vi er uten for mye filter, eller kulturell glasur, som sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen gjerne ville sagt (Kilde: Syv meninger med livet”, 2023).

Man hører ofte at om det finnes et regnskap over livet så ligger det i øyeblikkene. Jeg tror det ligger en dyp mening i å forstå at lykke ikke kan jaktes etter, slik vi gjerne tenderer å gjøre i dag. I dag fører vi på en måte “regnskap” relatert til materialitet, posisjon, rykte og kjøpte opplevelser. For å nevne noe. Burde vi lære mer av pandemien og verdsette disse tradisjonelle verdiene som i større grad gir rom for å stoppe opp og ta oss tid til å være kreativt skapende? Jeg minnes at det ble dokumentert en økning i bakst av surdeigsbrød og at salg av puslespill gikk til værs, det ble snekret og dyrket grønnsaker. Slik sett førte krisen oss tilbake til et tidligere samfunnsbilde som jeg tror vi har lengtet etter.

I følge sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen bør vi ta tak i denne oppdagelsen og gripe denne muligheten til å tenke annerledes om hverdagsliv og livskvalitet - å relansere forståelsen av det å være menneske (Kilde: A Magasinet nr 30. 2020). Nå har vi prøvd “bruk og kast samfunnet” en stund, og det fungerte ikke i lengden, påpeker han. Den anerkjente legen, Audun Myskja fra senter for Livshjelp, sier også noe om dette når han påpeker at vi mennesker takler dårlig å ha for mye å velge i. Han peker på at vi i koronamånedene har hatt betydelig færre valgmuligheter og at flere av oss har opplevd en slags lettelse og fått en indre ro. For å konkretisere det hele eksemplifiserer han at vi før i tiden gikk på butikken med en enkel handlelapp der det stod “smør + salt”, mens at selv salt nå finnes i utallige (!) varianter. Han refererer til forbruksforskning som viser at har vi mennesker mer enn 6 valgmuligheter vil det hele medføre stress og en angst for å gå glipp av noe (Fear of missing out) (Kilde: A-Magasinet, nr 33- 2020).

Billedkunstner Elise Hisdal, opprinnelig fra Bergen,var en av dem som benyttet tiden annerledes da pandemien begrenset det vante livet. Og til store glede for et kunstengasjert publikum utviklet hun malerferdighetene sine og er nå blitt en anerkjent kunstner med særlig fokus på hverdagsfortellinger og dagdrømmer. Sammen med populære Marcus Soddano - som har relativt store produksjoner på gang - har de utviklet et gedigent verk her hos oss i Mellomrommet i forbindelse med prosjektet “To kunstnere - et lerret”.

Billedkunstner Marcus Soddano maler som han lever: Raskt og i nuet. På intuisjon. Marcus er knyttet til det nye galleriet Høyersten Contemporary i Kronstadparken og har på kort tid rukket å få god synlighet hos dem.

OPPSUMMERENDE REFLEKSJONER: Å oppleve samklangen som oppstod mellom kunstnerne var fascinerende. Deres respektive stiler er smeltet sammen i et helhetlig uttrykk, og verkets budskap er virkelig spot on! Vi har i en årrekke blitt advart om informasjonsteknologiens konsekvenser. Sentrale kritikere har omtalt det skjermbaserte fellesskapet som et tomt skall, og retter en bekymring over at vi mennesker i økende grad behandler hverandre dårlig ved at vi har distansert oss fra hverandre (Kilde: Sherry Turkle “Life on the screen”, 1995 / “Alone Together”, 2012 m.m).

//Trude Vaaga, Sosiolog og kunstformidler. Verket og kunstnerprosessen er fritt tolket basert på samtaler og observasjoner i Mellomrommet, samt tidligere arbeider i Tendens. Prosjektet er muliggjort av Bara Eiendom.

All salgsinntekt går uavkortet til avdeling ved Haukeland Universitetssjukehus, øremerket tilpasset kunstinnkjøp. Pris etter avtale.

Kontakt: Trude Vaaga, 980 16 296 / trude@conseptnord.no

Foto: Tove Lise Mossestad.

KUNSTENS KRAFT

Pernille Sandberg er kjent for å skildre mennesker med dyp respekt og hun omfavner temaer som andre kan overse. Gjennom sort hvit fotografier inviterer hun betrakteren til å se verden på en annerledes måte. Og det er ofte i det eksistensielle sjiktet hun opererer, hvor menneskesorg og indre smerte ligger gjemt.

Pernille Sandberg er en dansk fotograf som jobber innen flere felt av fotografering. Flere kunstsamlinger har kjøpt hennes verk, og hun har deltatt i utstillinger over hele verden. Da Tendens arrangerte Straff skader utstillingen i Grieghallen sensommeren 2021 var det Sandberg sine sterke fotografier som stod sentralt. Bildene er i dag et viktig symbol på behovet for en Rusreform i Norge.

Verket heter Trude No1. 104 x 159, Canson Infinity Naryta 310. Fotokunst av Pernille Sandberg. BUD KOMMET, men ikke akseptert. All inntekt går uavkortet til en avdeling ved Haukeland Universitetssjukehus.

VERKET AV HÅNDEN: Sandberg har ikke gjort til kjenne verkets konkrete historie, men hun gir oss noen hint: “Det kan være utfordrende å lære seg å romme et ulykkelig minne og å omdanne det fra en sorg, som er destruktivt for oss, til en takknemlighet som beriker våres liv, som gir oss styrke, og som vi kan lære noe av. Hånden er en invitasjon til denne reisen. Den kryper frem mellom skyggene i den sterke solen. Klarer man å se verden på ny?”.

STENGSLER OG FRIHET: Verket har en dualitet i seg mellom det lyse og det mørke. Her kan man kjenne på et klaustrofobisk tankespinn så vel som en fornemmelse av håp. Det er merkbart at hånden representerer et levd liv. Og man aner et smertespenn mellom håp og fortvilelse, stengsler og frihet. Jeg ser verket som en hyllest til mennesker som av en eller annen grunn må akseptere det uakseptable, og å tåle det utålelige.

Menneskelivet har så mange nivåer, og å invitere betrakter inn i denne følelsesmessige verden håndterer Sandberg eksepsjonelt. Bruk av solen som presser seg frem gir en tanke om at det finnes en åpning (håp) ut i det fri og som gjør at man som menneske kan klare å stå i det som mulig er over ens tålegrense. Det er interessant å trekke paralleller mellom Sandbergs uttrykk og det forfatter Karl Ove Knausgård skriver om livssorg i en av sine romaner: Brått er det døden og det mørke som er den trivielle virkeligheten, mens hverdagene er det man drømmer om og som er det uoppnåelige ("Kilde: “Om våren”, 2020).

Verket heter Trude No2, av Pernille Sandberg: SOLGT. Foto og tegning, Canson Infinity photographique rag 310. Format 95 x 78. Dette verket er også for salg og vil vises på gruppeutstillingen. DM for interesse. Pris etter avtale.

OPPSUMMERENDE REFLEKSJONER: Å samarbeide med Pernille Sandberg gjør meg mer bevisst kunstens kraft. Bildene hun skaper bærer som regel alltid et budskap eller en livsvisdom, og hun er aldri redd for å tangere det indre smertespennet som kan utfolde seg i menneskers livslinje. Å åpne seg for fotografens univers er en reise i det melankolske landskapet, og det krever helt klart at man tør å dvele ved det som kan kjennes vondt.

Livet er uhelbredelig, og å forvalte følelser er avgjørende for å klare å stå ved denne sannheten. I dagens samfunn har man lett for å hoppe bukk over følelser, og man står språkmessig fattigere i møte med det vanskelige. Den visuelle kraften har den evnen å speile det mørke rommet som livet også er, og det er slik sett gledelig at Norge vokser som kulturnasjon og at kunstmuseer og gallerier blir besøkt av langt flere mennesker enn tidligere. Håp er menneskers viktigste mentale vern, og gjennom kunst får vi tilgang til dette transparente rommet mellom realisme og fremtid. Kunst hjelper oss å være i livet.

//Trude Vaaga, Sosiolog og kunstformidler. I samarbeid med Bara Eiendom.

DU MÅ IKKE SOVE

Et historisk viktig dikt er Arnulf Øverlands “Du må ikke sove” fra 1937, med den kjente strofen “Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som rammer andre enn deg selv”, er brennaktuell også i dag. Billedkunstner George Costea minner oss på det med “Last chance” - et verk som reflekterer jordklodens største utfordring, nemlig klimakrisen. Og kanskje er det en oppfordring til oss nordmenn at vi ikke må sove? Kriser som vedvarer over lengre tid har et potensiale for å tretne, og nye kriser overtar dessuten stadig vår oppmerksomhet. Det kan også være lett å utvikle en tilsynelatende tro på at vi er kommet lengre enn det vi er, når norske bedrifter vifter med sine grønne sertifikater i sin velregisserte markedsblæst, for å nevne noe. Costea minner oss på at vi ikke kan hvile i dette og viser oss med bakgrunn i sin dystre erfaring fra hjemlandet, Romania, at vi globalt sett har en vei å gå. Kunstneren har hatt flere tunge internasjonale utstillinger de senere årene, bl a Group Exhibition, Marin Preda Library - Alexandria, ArtDubai (art fair), Madrid Exhibitions at Van Gogh Gallery, Paris Art Fair. Maleriene hans har høstet stor anerkjennelse.

Søppel er fremtredende elementer i verket, og er en visuell metafor for overforbruk og manglende ansvar i avfallshåndteringen.

Livsstilen vår er ikke forenlig med en trygg fremtid. Det minner billedkunstner George Costea oss på med sitt nyskapte verk “Last Chance”. Den offentlige klimadebatten er stor og ofte fagtung. Å speile samfunnets sårbarhet gjennom det visuelle kan være et viktig bidrag for å appelere til flere, og kanskje særlig de unge?

Vi leser om teoribaserte ambisjoner hvor barn skal lære å bli mer klimarobuste. Nye læreplaner skal sørge for at elever rustes til å mestre en ny krevende livssituasjon. De skal utvikle en dyptgående kunnskap om hvilke konsekvenser menneskers levesett har for natur og klima. Global trussel, etikk og teknologi er begreper som står sentralt (kilde: Utdanningsnytt.no / Sigve Ladstein, første lektor ved NLA Høgskolen, avd. for lærerutdanning/ sist oppdatert mai -23). Rent umiddelbart høres dette bra ut. Men det er interessant å se til internasjonale studier (kilde: forskning.no, sist oppdatert januar -22) som rapporterer om klimaangst blant unge, og som igjen kan medføre resignasjon, mistillit til myndigheter og psykiske lidelser. Dessuten er det en kjent sak at norsk skole gjennom flere tiår har vektlagt det teoribaserte og gjort klasserommet krevende for de som tenderer å like den kreative fagretningen ( kilde: Bergens Tidende, mars -24/ “Slik ble norsk skole ødelagt” ved Herner Sæverot og Glenn-Egil Torgersen, Professorer i pedagogikk). Noen spørsmål gjør seg gjeldende: Hvilke effekt vil en teoristyrt læring om klima ha i en allerede akademiskrettet skolehverdag hvor mange elever faller utenfor? Vil ikke gleden til naturen gjennom lek og håndverksbasert pedagogikk være fruktbart å få inn i tidlig læring, slik at elever på sikt kan ta etiske valg og være i stand til å møte jordklodens sårbarhet på en mer naturlig måte? Det vil være et paradoks om oppgraderte læreplaner med mål om klimaforbedring viser seg å være lite bærekraftige. Bør de estetiske- og praktiske fagene, som over lang tid har blitt nedtonet, endelig få større plass igjen? Vi er tross alt født kreative, men avlært leken gjennom norsk skole. Nei - vi må ikke sove!

Av: Trude Vaaga. Sosiolog og formidler. Prosjektet er et samarbeid med Bara Eiendom, Mellomrommet / Inger Bang Lunds vei 16.

KUNSTVERKET ER FOR SALG/ VELDEDIGHET: Verket selges med pris etter avtale. Format: 100x150 cm, olje på metall. Kontakt Trude, 980 16 296. Alt overskudd går uavkortet til innkjøp av tilpasset billedkunst i en utvalgt avdeling i Helse Bergen. Den som kjøper verket kan få det hjem etter gruppeutstillingen som arrangeres i Mellomrommet fredag 23. august. Følg arrangementet på Facebook for oppdateringer. Hjertelig velkommen!